 |
Navn: Hilde Solheim
Født: 22. mai 1966
Sted: Harstad
Sivil status: Gift med krigsskolesjef Odin Johannessen, har tre barn.
Aktuell: Kontingentsjef i Tsjad frem til februar i år. Om en måned reiser det norske bidraget hjem.
Det er den sedvanlige tjukke mars-grøten som møter oss på vei til Holmenkollen. Og barn med flagg. Norske flagg. Skoleklasser på vei til nasjonalanlegget
for å heie frem skiskytterne. Hegle Svendsen og Bjørndalen skal gjennom første konkurranse på ny og forbedret standplass.
Men vi skal bare en kjappis fra Frognerseter til Ullevålseter. På langrennsski. Knappe fem kilometer én vei.
«Vi» er Hilde Solheim (43), landets nest siste kontingentsjef i Tsjad, og Fs utskremte.
Presis møtes vi på parkeringsplassen. Akkurat det vil nok overraske mange som kjenner henne.
– Jeg har dessverre et noe veiledende forhold til tid. Klokke på armen har jeg ikke hatt på lang tid, sier hun. Men i dag
er hun faktisk før tida, hele 15 minutter.
Fotografen stikker i vei som Northug sjøl. Vi småsklir forsiktig fram i de isete sporene og kjører så vidt over skia til en verdensmester og kjent
maratonløper. Ingrid Kristiansen står der og smiler. Nå viker hun løypa for Solheim.
Vi er på vei mot vår 10 000 meter i Oslomarka. Vi skal snakke om Tsjad. Og om personen Hilde Solheim. Det blir tøft. Skituren
altså. To-tre kjappe stavtak senere ser vi ryggen hennes forsvinne foran oss i løypa.
– Det føltes ikke riktig å dra hjem fra Tsjad.
Så smaker oberstløytnanten litt på det hun har sagt.
Jo da. Kontingentsjefen i Tsjad var ikke «heeelt» klar for å dra hjem i februar. Fire måneder gikk for fort. Det var så meningsfylt
arbeid, og det var så mye mer hun og kollegene ville ha gjort.
– Men det var nok greit for alle parter at det ble avsluttet også. Det var en god erfaring å få tillit til å tjenestegjøre
som norsk kontingentsjef samtidig som familien opplevde det som en god tid. Det gir meg kanskje en mulighet for å dra ut
igjen senere.
Nå er hun uansett hjemme. Andre har tatt over. Og om en snau måned er resten av det norske styrkebidraget også hjemme. FN-styrker
fra mange andre land er igjen.
– Burde Norge bli der lengre?
Solheim vegrer seg for å svare. Det blir for politisk. Det er politikerne som avgjør. Hilde og de andre i de norske styrkene
har bare gjort det politikerne har bestemt.
– Har vi ikke gjort jobben vår i Tsjad?
– Jo, det har vi. Vi har gjort akkurat det vi sa vi skulle gjøre, og det er riktig og viktig å ha en exitstrategi understreker
Solheim, og trekker pc-en fram fra ryggsekken.
Det er første og siste gang – sier hun – at hun har med seg den på langrennstur. Vi er kommet frem til Ullevålseter. Nå nyter
vi solbærtoddy og nybakte og varme skillingsboller med melis.
Noen plussgrader, og sugeføret har vi knapt merket på turen. Det har nemlig stort sett gått nedover.
Solheim smiler og nærmest koser med den varme solbærtoddykoppen. Tankene går tilbake til over 40 grader i Tsjad. Der var det definitivt
ikke klisterføre.
– Jeg skal ikke idyllisere det å tjenestegjøre i Tsjad, men du har stort sett to ting å tenke på: jobben din og medarbeiderne
dine. Hjemme er det noe helt annet – selv om sikkert sjarmen med det å være i Tsjad nok hadde avtatt mer enn hva jeg oppdaget
etter fire måneder. Det var både utfordrende og svært givende å være med å bidra til en bedre hverdag for både FN-personell
og lokalbefolkningen. Med vann– og helseleveranser har vi virkelig gjort en forskjell for mange, og en stor del av arbeidet
vil kunne ha effekt ut over den tiden bidraget er i Tsjad. Det har vært både lærerikt og utfordrende å arbeide i et FN-oppdrag
hvor ulike kulturer, språk og erfaringer møtes. Spesielt spennende var det å samarbeide med nasjoner vi normalt ikke står
skulder ved skulder med. Jeg mener at norsk personell og avdelinger absolutt har noe å tilføre FN, kanskje spesielt i forhold
til en del prosedyreforbedringer.
Hilde Solheim er hjemme igjen, hjemme hos mannen, bergenseren Odin Johannessen (48), hos de tre barna og retrieveren Happy (1), hjemme
hos venninner, venner, frisørtimer,
t-banetider, foreldresamtaler, trening, kjøring og henting, kolleger, rapportskriving, jobben på Forsvarets høgskole, til
hastverk... og hjemme til snøen og lange deilige skiturer.
– Jeg elsker å gå på ski, sier den tidligere aktive langrennsløperen.
Det er mange år siden hun i ungdommen la karrieren på hylla, men hun husker godt da støtteapparatet smurte henne fullstendig
bort under et renn i Alta.
– Guri meg. Det var forferdelig. Jeg tror ikke jeg har opplevd større smørebom.
Faren la på klister under skia. På fjellet var det tørr snø. Det måtte gå galt. Det ble kladder av dimensjoner. På tur hjem
til Harstad satt en sur tenåring i baksetet på bilen. Landsdelsmesterskapet og selve løpet gikk i vasken.
I Tsjad kladdet det ikke særlig mye for 43-åringen. Engasjert forteller hun om alle oppdragene, møtene, menneskene fra de internasjonale styrkene,
ansiktene, det norske feltsykehuset, brønnborringen, de gamle og nye konfliktene, det afrikanske kontinentets historie og
Darfur. Enkelt sagt: Afrika. Og det norske oppdraget i Tsjad.
Fra november til februar i år var hun Forsvarets operative hovedkvarters øyne og ører i oppdraget. Før hun dro hadde hun ikke
særlig erfaring fra verdensdelen.
– Jeg var på backpackertur i Kenya og Tanzania for 20 år siden. Det ga meg et mentalt bilde av hvordan Afrika så ut. Men Kenya
for 20 år siden var et velutviklet land sammenlignet med Tsjad av i dag.
Så går hun i dybden. Historier om elveleier, deltaer og jordbruk. Hun forteller om de første kulturene, kontakten mellom
Europa og Asia, om isolasjon i Afrika på grunn av Sahara, om vestkysten, den første slavehandelen. Om politisk struktur –
der kolonimaktene forsøkte å lede landene. Og om oberster som kuppet landet og satte seg selv i førersetet som keiser på livstid.
– Jeg var jo oberst der nede selv, sier hun spøkefullt... før hun igjen alvorlig fortsetter:
– Afrika trenger kunnskap og penger for å få til utvikling. Dette er ikke så lett så lenge mange av landene ikke har det vi
mener er en godt fungerende statsadministrasjon. Tsjad og Den sentralafrikanske republikk, der vi er, er av FN rangert som
noen av de mest fattigste og korrupte landene i verden, og skårer svært lavt på indikatorer som levealder, utdanning og legedekning,
forteller hun – og taster seg raskt gjennom Tsjad-brifen hun har gitt etter at hun kom hjem.
– Opplevde du utfordringer fordi du var kvinnelig kontingentsjef?
– Personell fra nasjoner som tradisjonelt ikke har så mange kvinner i sitt styrkebidrag forstår at man er tildelt en rolle
som følge av kompetanse, og de vil gjerne snakke med deg når de forstår at du har myndighet til å fatte beslutninger på vegne
av avdelingen. Men jeg hadde ett møte med en ghaneser, og da jeg presenterte meg som den norske kontingentsjefen, så jeg at
han tenkte: «Ja, særlig, og jeg er kongen av Danmark.» Men de skjønner det til slutt.
Det var ikke bare toppsjefen for Norges bidrag som var kvinne. Kvinner kledde lederrollene også medisinsk, operasjonsoffiseren
var kvinne, det var også etterretningsoffiseren, økonomisjefen, presten, presseoffiseren og flere andre.
– Det er et mål for FN og Norge å ha kvinner i styrkebidraget fordi man mener det kan øke den operasjonelle effekten. Dette
har Norge kommet godt ut av. Jeg håper det kan være med på å bidra til en oppfatning av at likeverd mellom kjønnene er mulig,
forteller Solheim. I tett kontakt med FNs Gender Unit har det norske bidraget forsøkt å rette oppmerksomhet på sikkerhetsrådsresolusjonene
knyttet til kvinner, fred, sikkerhet og seksuell vold i konflikter.
– Eksempelvis har vi betraktet de lokale kvinnene som en ressurs, og vi ansatte flere lokale kvinner i den norske delen
av leieren.
I leieren forteller Solheim om godt vennskap. Ofte våknet staben i Abéché av åtte-ni vekkerklokker og noen snorkende kolleger.
De levde tett og jobbet mye. Støvsugde i teltene, ryddet og holdt orden på sine tilmålte kvadratmetre. Derfor var det viktig
å ha det sosialt. Filmkvelder med action- og jentefilmer, smågodt i pose og annet godt fikk kollegaene med seg – med eller
uten 43-åringens bidrag.
 |
– Kanskje ikke så bra med pc i marka? sier hun, og ler.
Det er noe rorbuaktig over den nordnorske latteren. Oppveksten i Harstad har satt sitt språklige preg. Hun har tatt det med
seg videre.
Hun var en landsens jente med to brødre, en yngre og en eldre. Foreldrene drev et lite småbruk, hadde noen sauer, fisket litt
og jobbet i tillegg i sivile stillinger i Forsvaret. Og så kjørte de henne til konkurranser på ski og i orientering.
Interessen for Forsvaret kom etter en leir på Åndalsnes. Hun mener det var i gymnastiden. De lærte å adskille og sette sammen
håndvåpen, de fløy helikopter og lå i telt. Dessuten gjennomførte begge brødrene befalsskolen. Hilde ville ikke være dårligere.
Konkurranseinstinktet mot brødrene tentes.
– Jeg kom inn i Forsvaret før GPS-ens tid og vet hvordan jeg kommer fra A til B på kortest mulig tid. Det har jeg profitert
på, både på befals- og krigsskole og under øvelser. Ingen offiserer liker å gå unødvendig langt, sier Solheim.
Likevel, etter befalsskolen og plikttjenesten var det fysioterapiutdanningen som lokket. Hun sluttet i Forsvaret og var fast
bestemt på at det var et klokt valg. Men under en repetisjonsøvelse ble hun lokket til å søke seg til Libanon – og igjen var
hun innlemmet i forsvarsfamilien.
– Det er et helt spesielt samhold i Forsvaret, og jeg tror vi sosialiseres inn i organisasjonen både i riktig alder og på
riktig måte. Jeg opplevde det helt annerledes under fysioterapiutdanningen. Man blir ikke like godt kjent, sier hun.
Vennene fra Forsvaret har hun tatt med seg videre. Når hun går turer, kan ofte venninnene fra Krigsskolen være samtalepartner. Eller venner i Harstad
når turen går til den lokale toppen Heia. Dit har hun gått mange ganger med faren og moren.
– Jeg er nok langt over middels interessert i naturen, innrømmer hun.
Det får henne til å tenke over tiden som troppssjef ved Garnisonen i Porsanger (GP) i 1992 til 1994 – og da hun bodde på Setermoen
i 2002 til 2004.
– Vi følte at vi bodde på «hytta». Vakker natur, snø som knaser under skoene når du går og mennesker som var lett å komme
i kontakt med. Sier hun, og smiler ettertenksomt.
Tiden på GP synes hun var fantastisk. Da unge troppssjef Solheim kom kjørende dit, var det like før hun passerte stedet uten
å ha sett det.
– Hadde det ikke vært for 60-skiltet, hadde jeg kjørt forbi. Det var svært landlig, for å si det mildt. Men det ble likevel
en utfordrende og kjempefin periode i mitt liv, innrømmer hun.
I 2005 giftet Solheim og krigsskolesjef Odin Johannessen seg i Oslo.
– Dere har to samtidige karriereløp. Hvordan løser dere det?
– Du kan si det var min tur nå. Min mann har vært i Afghanistan, så jeg vet at den tyngste jobben er hjemme. Det er å ta sin
tørn. For våre to yngste barn så synes det som om det ikke har betydd noe hvor mor eller far er: Du kan være på Røa eller
i Afghanistan – enten så er du hjemme, eller så er du det ikke.
Hun innrømmer at det selvfølgelig var godt å komme inn i familien igjen. Før hun dro, tenkte hun: «Nei, dette går jo ikke
- jeg har jo barn.» Hun så for seg at alt ramlet sammen i det hun gikk ut døra hjemme i Bærum. Men slik gikk det ikke. Mann
og barn klarte seg – i hennes øyne – irriterendes bra alene.
– Egentlig var det jo flott å få korrigert sin egen posisjon i familien, jeg trodde jo at alt sto og hang på meg. Sånn var
det jo ikke, innrømmer hun – selv om ektemannens hektiske hverdag gjorde at hennes foreldre ble fløyet ens ærend fra Harstad
for å utgjøre støttekompaniet på hjemmebane. Uten dem ville det ikke gått like smidig.
– Hva slags interesse viste barna for Tsjad?
– Eldstemann var ganske interessert. Han laget særoppgave, søkte på nettet og leste om Tsjad. For de to minste var Tsjad bare
et sted på globusen. De ble ganske skuffet da vi snakket på telefon, de tenkte på løvenes konge Simba og elefanter. Og det
var det jo ikke noe av i Tsjad.
– Men slanger da?
– Slanger er en reell risiko, men utfordringen knyttet til slanger og krypdyr er noe sesongbetont og har etter min mening
vært overdrevet. Jeg gikk på én slange én gang under hele oppholdet. Leiren var skikkelig laget, de norske soldatene som sto
for grunnarbeidene i leiren og sørget for gode sanitærforhold medvirket til at slanger og andre krypdyr ikke ble et stort
problem.
Selv om det bare er 150 meter fra inngangsdøra på huset til nærmeste skispor, har hverdagen så vidt begynte å «ta» henne.
Også hverdagen med matlaging:
– Ja, Toro er mitt mellomnavn, spøker Solheim – og sikter til sin ganske langt under middels kjærlighet for matlaging.
Selv barna sier det er OK at ikke hun lager middagen. For på en god dag er det beste hun lager Vesteraalens fiskeboller i
hvit saus. Maten kommer i ferdig boks og den kanskje største utfordringen er å få opp boksen.
– Ja, ungene er ærlige på det der. De vil helst at pappa lager middagen, forteller hun, og ler høyt.
Hun vet det kanskje ikke selv, men hermetikkfabrikken på Sortland la ned produksjonen i et halvt års tid, men tok den opp
igjen etter at mange nordmenn etterlyste produktet i butikkhyllene.
Så da ble Solheims gourmetmåltid foreløpig reddet.
Hun kjæler med det lange håret, tenker seg om og fortsetter matpraten:
– I Tsjad hadde vi et fantastisk kjøkken med dyktige kokker som var ivrige til å lage herlige retter. Det er jo litt pinlig
at jeg ikke har gått ned et hekto når man vet hvordan situasjonen er på den andre siden av leirgjerdet, sier hun.
For det var ikke lett å trene i 40 grader pluss. Sandvollen rundt leiren kunne brukes til trening. Solheim brukte den mest
til fysisk og mental trening. Hun gikk der og tenkte, filosoferte over situasjonen og oppdraget.
Tåka har lettet nå, vi skimter litt sol mellom skyene da vi tar på oss skia utenfor Ullevålseter. I det fjerne hører vi lyden fra skistadion,
der nordmennene ikke kan ha sett blinkene foran dem. Bjørndalen og Hegle Svendsen havner langt bak på resultatlistene.
Og langt bak havner F da vi bestemmer oss for å ta samme vei tilbake. Det er stort sett bare oppoverbakke. Bakglatte ski gjør
hjemturen til et mareritt.
– Har du det helt pyton nå? spør hun, og ser journalisten slite besatt i motbakkene.
Da er det godt at Hilde Solheim alltid er forberedt.
Nå kommer klisteret fram fra lomma.
PAAL RAVNAAS pr@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN
MILEPÆLER
10 ÅR: Fjerde klasse på Kanebogen barneskole i Harstad. Gikk på ski og startet med orientering.
20 ÅR: Et halvt år på Lahaugmoen, befalsskolen for Hærens sanitet. Troppsbefal på Steinkjersannan. Møtte mange fantastiske trøndere,
bare én var sur – og den laget jeg selv.
30 ÅR: Alene med sønnen Trym (1), jobber på distriktskommandoen i Harstad.
40 ÅR: Trebarnsmor. Leder for tilsetting, kompetansestyring og disponering ved Forsvarets personelltjenester i Oslo, og startet
på stabsskolen.
Skriv ut
Tips en venn