«Nordmennene var muligens de enkleste å håndtere av alle de allierte. Deres sans for humor – eller det latterlige – og deres reaksjon mot alt pompøst,
ble lett forstått og akseptert. De snakket alle mer eller mindre perfekt engelsk.
Og når britiske og norske flyvere var sammen, var det bare de ulike uniformsdistinksjonene som gjorde at man kunne skille
dem fra hverandre»
Douglas «Zulu» morris, sjef på flystasjonen north weald
 |
|
side 100-101.jpg
|
Sitatet er fra Group Captain Douglas «Zulu» Morris, sjef på flystasjonen North Weald utenfor London. Fra sidelinjen gjennom nesten tre år under 2. verdenskrig fulgte han innsatsen
til de to norske jagerskvadronene, der de slåss i luften over Den engelske kanal eller over Kontinentet. Morris iakttok hvordan
spydspissen av det norske flyvåpenet ble modnet og herdet gjennom innsats, seire og tap, en prosess som bidro til å legge
grunnlaget for utviklingen av det moderne Luftforsvaret etter krigen.
Krigsinnsatsen i luften skulle bidra til å veve tette bånd mellom Norge og Storbritannia. Allerede på krigens første dag mistet britiske flyvere
og flymannskaper livet på norsk jord. Snart skulle britisk støtte til etableringen av de norske skvadronene, til grupper av
norsk flypersonell og rekrutter i Storbritannia, raskt føre de to nasjonene enda tettere sammen. Den britiske krigshistorikeren
Alan Brown har skrevet:
«Sommeren 1941 tydet alt på at de britisk-norske relasjoner lå an til å skape en stabil, gjensidig fordelaktig allianse, uten
de spenninger som ødela luftsamarbeidet med andre nasjoner i eksil.»
Det var britene som under et møte i London så tidlig som 19. mai 1940 foreslo Canada som det best egnede sted til å trene opp det nye norske
flyvåpenets personell. Å trene i britisk luftrom, med hyppige tyske angrep, ble ansett som ugunstig. Med amerikanske treningsfly
som Norge hadde kjøpt før krigen (og som for en stor del fortsatt befant seg i USA), ville risikoen ved å frakte fly og reservedeler
over Atlanteren til Storbritannia dessuten bli for stor. Britenes råd la grunnlaget for etableringen av Little Norway-leiren
i Toronto. I Canada skulle nordmennene trene sammen med briter og andre allierte innenfor The British Commenwealth Air Training
Plan.
Nyheten om den norske treningsaktiviteten i Canada, etterfulgt av flyavdelingenes innsats i luften, ble raskt fanget opp hjemme og bidro til en stadig flom av nordmenn
som rømte landet for å slåss i luftkrigen på alliert side. Våren 1941 måtte britene rydde plass for ikke bare ett norsk flyvåpen,
men to – innenfor rammene til Royal Air Force. Hærens og Marinens flyvåpen stilte med hvert sitt personell iført ulike uniformer
– og med ulike typer fly. Marinen var først ute med etableringen av 330 Skvadron på Island, utstyrt med det amerikanske enmotors
sjøflyet Northrop N-3PB. Det ble satt inn i ubåtjakt og konvoieskorte. Siden skulle avdelingen få Catalina og endelig Sunderland
flybåter, og i 1943 ende opp på Shetland.
I juli 1941 og januar 1942 fulgte etableringen de to norske jageravdelingene 331 og 332 Skvadron som skulle operere det berømte jagerflyet
Spitfire. I 1942 ble 333 Skvadron dannet, oppsatt med Catalina og året etter med Mosquito jagerbombere. Nordmennene utgjorde
riktignok ikke en overveldende styrke i luften. Men deres tilstedeværelse ble lagt merke til og innsatsen verdsatt. For britene
var en annen god nyhet at de kunne betale for sine egne fly, takket være inntektene fra handelsflåten. Oppslag i London-aviser
som «Nordmenn skyter ned seks tyskere før frokost» (fra 13. mars 1943) var selvsagt heller ikke å forakte. Utenom operasjonene
åpnet britene sine hjem for nordmennene, blant annet som ledd i en organisert velferdsordning. På det private plan var begge
parter nysgjerrig på hvordan den andre part fremsto. Norske gutter måtte lære å drikke te og konversere. Bortsett fra viten
om vikinger, fjorder og fossefall, var britisk kunnskap om Norge i 1940 ikke overveldende. Fem år med krig skulle endre dette,
og smelte to kulturer sammen, med mange norsk-britiske ekteskap som resultat.
De norske avdelingene fant seg også godt til rette i RAF, takket være ubetydelige kulturforskjeller og ikke minst en sterk motivasjon på norsk
side. Til tross for at Kings Regulations, med regler for alt, ikke alltid ble fulgt, satte norske bakkemannskaper en vedlikeholdsstandard
som ofte overgikk britenes. Britiske operative sjefer i luften, de såkalte Wing Commanders Flying, som til å begynne med hadde
det overordnede ansvaret for norske jagerflyvere i luften, var raske til å overføre vedlikeholdet av sine egne fly til norske
flymekanikere. Og da Storbritannia vinteren 1941–1942 eksporterte Hurricane jagerfly til Sovjetunionen, valgte man å skipe
ut fly fra blant annet 331 Skvadron – fordi de var så godt vedlikeholdt.
Men alt gikk ikke glatt. Overgangen til den raske og mer krevende Mosquitoen medførte flere dødsulykker. Og til tross for god teknisk innsats forble
Sunderland-flyenes motorer upålitelige inntil de mot krigens slutt ble skiftet ut med amerikanske Pratt & Whitney.
Med et okkupert hjemland fremsto nordmennene i britenes øyne som særlig godt motivert for krigsinnsats. I tillegg bidro det
norske personellet med god lokalkunnskap om sitt hjemland, noe som ikke minst kom til nytte ved landsetting av hemmelige agenter
på norskekysten, slipp til Hjemmefronten og luftangrep mot spesielt utvalgte mål i Norge. Fra 1944 skulle norske Mosquito-flyvere
i rollen som «outriders» lede større angrepsformasjoner av allierte Beaufighter og Mosquito-fly inn i angrep mot fiendtlige
skip som ofte lå skjult i norske fjordarmer. Britisk militær styrke og norsk lokal «knowhow» gikk hånd-i-hånd. Ved sammen
å føre luftkrigen inn over norsk område, fyrte man dessuten godt opp under tyskernes oppfatning av Norge som særlig viktig
i strategisk sammenheng. Dette bandt store tyske styrker i nord som ellers kunne vært satt inn på Østfronten eller i vest,
etter invasjonen av Normandie.
Britene på sin side introduserte flyvåpnenes personell til en ny grad av profesjonalitet, både på bakken og i luften. Norske flyvere lærte seg
å operere innenfor et system som britene hadde utviklet før krigen, og som besto sin prøve under slaget om Storbritannia i
1940. Med operativ tjeneste, varslingstjeneste, sambandstjeneste, redningstjeneste, etterretningstjeneste osv., alt innenfor
rammen av en pågående krig, kunne ikke opplæringen vært bedre. I operativ sammenheng måtte norske flyvere og flybesetningsmedlemmer
dessuten lære raskt og grundig, skulle de ha håp om å overleve.
Motsetninger oppsto, men de lot seg løse. Faktisk var det norske flypersonellet i flere sammenhenger langt mer på bølgelengde med sine britiske
kampfeller enn med sine egne norske politikere i eksil. Her er to eksempler:
Da utenriksminister Trygve Lie besøkte 332 Skvadron på Catterick i Yorkshire 1. april 1942, tok han til orde for at de norske
jagerflyverne burde spares for videre kamp i påvente av den innsats som utvilsomt ventet i det øyeblikket man skulle befri
Norge. Flyverne reagerte kraftig mot et forslag som nærmest ville parkere dem på sidelinjen midt i kampens hete. Nestkommanderende,
daværende løytnant Wilhelm Mohr, skrev raskt et privat protestbrev til Lie, om enn holdt i en høflig tone. Etterpåklokskapen
innfant seg nok raskt i maktens korridorer, for skvadronen fikk snart sitt ønske oppfylt, ble overført til London-området
og satt inn i kampene.
I 1943 ble nattjagerflyveren Per Bugge kalt tilbake fra sin britiske skvadron av regjeringen i London etter at han om natten hadde skutt ned et firemotors
italiensk bombefly over Middelhavet. Slike formaliteter i en krigssituasjon var det imidlertid få andre som var opptatt av.
Italia var jo også alliert med Tyskland.
Deltagelse av de norske jagerskvadronene under invasjonen i Normandie var i utgangspunktet heller ikke gitt. Fra norsk politisk
hold var det en viss motstand. Men britene ønsket nordmennene med, og dette ble til slutt etterkommet.
Ved sjeldne anledninger ba norske militære myndigheter britene om en tjeneste luftveien, og oppfordringen ble imøtekommet. Ett slik eksempel er det
britiske bombeangrepet mot Gestapos hovedkvarter på Victoria Terrasse i Oslo 25. september 1942, som kom i stand etter henstilling
fra Norge. Men da de norske militære i London ba om nok et flyangrep mot et hirdstevne på Bislet stadion to dager senere,
ble britenes svar et høflig avslag.
De gode norsk-britiske relasjoner innen RAF varte krigen ut. I november 1944 ble de to norske flyvåpnene slått sammen, og
Luftforsvaret etablert som egen våpengren. Erfaringene fra Storbritannia var uvurderlige under den videre oppbyggingen etter
krigen.
Hvert år før jul står et norsk grantre på Trafalgar Square i London. En symbolsk takk fra et lite land som i nødens stund
fant støtte og hjelp på den andre siden av Nordsjøen – og som ikke har glemt det.
CATO GUHNFELDT
Forfatter og historiker
Skribenten
■ Cato Guhnfeldt er forfatter, journalist og historiker. Han er aktuell med tredje bind om den norske luftkrigen under 2. verdenskrig.
Skriv ut
Tips en venn