Bensin-Bentzen

En fredag i slutten av februar. Telefonen ringer.
Ingen hvem som helst: Det er kontreadmiral Trond
Grytting, sjef for Landsdelskommando Nord-Norge.
Grytting ber om et møte med Geir Bentzen klokka
09 førstkommende tirsdag på Tromsø lufthavn.
Grytting er på gjennomreise, forteller han, og derfor
må møtet finne sted på flyplassen. Tema: framtidig
basestruktur i Nord-Norge. Det er et tema Bentzen
har meninger om, meninger han ikke har vært redd
for å fronte heller.
Over helgen får Bentzen en påminnelse per e-post
ra admiralens adjutant. Relativt unødvendig; Bentzen
er ikke den som glemmer avtaler med admiraler.
Så tirsdag klokka ni står han der. I uniform, selvsagt.
Datoen er 1. mars. Bentzens femti-årsdag forøvrig,
noe han ikke tenker på der han står og speider
forgjeves etter admiral Grytting.
Det eneste kjente fjeset han får øye er kona Anne.

Et komplott. Bentzen skal slett ikke diskutere
basestruktur i Nord-Norge. Han skal til Roma og
feire femtiårsdagen sin.
– Ikke spesielt betryggende for oss som stoler på
Forsvaret at sjefen på Olavsvern er så lett å sette
ut av spill?
– Nei, en ting har jeg lært. Man kan ikke stole på
noen, og slett ikke på admiraler.
Kommandørkaptein Geir Bentzen ler. Han har vist oss
rundt på Olavsvern base. Nå er vi på endestasjonen, en
stor garasje. I garasjen står en gul mobilkran. Bentzen
enser den knapt. Det er doningen ved siden av han vil
vise fram. En Alfa Romeo Giulietta 2.0,
84-modell. Bentzen er ikke redd for å smile, men
smilet er aller bredest når han får fortelle om Giuliettaen
sin: Om hvor flott han synes det er at turtelleren og
speedometernåla går hver sin vei, som om de vil møtes
på toppen, i sånn cirka 230 kilometer i timen. Om de
nye støtfangerne. Om besøket på Alfa Romeo-museet
nylig, prikken over i-en i løpet av overraskelsesturen til
Italia.
– Vi tok tog dit, til det aller helligste. Det er dét det er
for sånne idioter som meg.

19 årsverk. Rundturen på Olavsvern startet imidlertid
et par timer tidligere. Bentzen sto og ventet i sola i sin
kritthvite uniformsskjorte. Mutters aleine. Om man ikke
visste bedre, skulle man tro Bentzen var den eneste
igjen her ute. Sistemann. Han som skal slå av lyset.
For har ikke Olavsvern blitt tømt sakte, men sikkert de
siste åra? 22. MTB-skvadron ble flyttet til Håkonsvern.
Det toppmoderne ammunisjonslageret ble tømt. Og
forslaget om å flytte Kystjegerkommandoen til Olavsvern
ble stoppet av Stortinget. Ikke en gang navnet fikk
Olavsvern beholde. Det er tross alt litt mer
fres over fortidas «orlogsstasjon» enn dagens «base».
– Er det bare deg igjen her?
– Nei, så galt er det ikke. Vi er 19 årsverk i base-
organisasjonen, og til sammen er det 35-40 mennesker
som har arbeidsplassen sin her. Blant disse «andre» er
IKT, FLO/forsyning, Forsvarsbygg, Krigsadvokaten for
Nord-Norge og ikke minst Sjøheimevernskommando
Nord. I tillegg kommer cirka 25 vernepliktige. Alle som
har sitt virke ved Olavsvern, ser at basen representer
viktige kapasiteter for å understøtte både norske og
allierte fartøyer i Nord. Dette er også min viktigste
motivasjon – overbevisningen om, og de stadige
bekreftelsene på, at basen fortsatt har en viktig funksjon
for Forsvaret i Nord-Norge.

Thailand. Det store, lyse kontoret vitner om mye
finfint besøk opp gjennom årene. På hylla ligger
skyggeluer fra en rekke amerikanske undervannsbåter.
Her er pokaler og fat, til og med et skjold fra Royal
Thai Army. Assistant Commander in Chief, general
Chaisit Shinawatra var på besøk for tre år siden for å
se på ammunisjonslagrene.
– De hadde hatt en stor eksplosjon i et lager, og var
ute etter å bedre sikkerheten. Generalen var visstnok
fetteren til kongen i landet, og en skikkelig gallionsfigur.
Ingen i følget torde så mye som å smile før generalen
gjorde det! Like strikt er det ikke på Olavsvern base.
Faktisk er sjefen sjøl en av de som ikke har vært redd
for å ta bladet fra munnen opp gjennom årene. Et raskt
søk i sentrale mediers arkiver viser at Bentzen både har
tordnet og refset, først og fremst fordi Forsvaret flyttet
de fire fartøyene i 22. MTB-skvadron til Haakonsvern
i Bergen til tross for et stortingsvedtak om styrking av
nærværet i den nordligste landsdelen.

Fine ord. Men slikt er da vel slett ikke god tone i
Forsvaret? Å refse beslutninger fra oven så høylytt,
så offentlig, så tydelig? Skal ikke, i denne sammenhengen,
en skarve kommandørkaptein bare følge ordre uten
å mukke?
– Det er ofte mange fine ord, spesielt om prioriteringer av
den nordlige landsdel og betydningen av tilstedeværelse.
Noe annet er det hvordan de har blitt fulgt opp i samme
periode. Det har vært en kraftig nedgang i sjømilitær
tilstedeværelse nordpå, mener Bentzen.
– Du har nærmest stått på barrikadene?
– Jeg aksepterer at det gjøres valg, men denne saken må
sees i lys av at Stortinget nettopp hadde vedtatt en målsetning
om økt tilstedeværelse av marinefartøyer i nord. Da mener
jeg det var inkonsekvent å overføre fartøyene til Sør-Norge,
det er ikke måten å øke tilstedeværelsen på. Jeg mente at
å ta bort hjemmebasen i nord ville føre til mindre aktivitet,
og sånn har det blitt også. Et mindre heldig tiltak, vil jeg si.
– Er ikke det å gå så hardt ut mot overordnede en sikker
oppskrift på å stanse en videre karriere i Forsvaret?


Illojalt. – He-he, litt takhøyde er det, men det er klart –
man kan ikke stikke hodet fram som jeg har gjort uten å
regne med at man får en smekk over kjeften.
– Og det fikk du?
– For å si det sånn, daværende generalinspektør for
Sjøforsvaret, Kjell Birger Olsen, ba om en samtale med meg –
en samtale som jeg for øvrig oppfattet som positiv og
avklarende. Det viste seg at vi nok ikke var så uenige i sak.  
– Det er uvanlig å gå så hardt ut som du gjorde?
– Jo, kanskje. Men det er ikke så lett med disse
lojalitetsbegrepene alltid. Skal man ha lojalitet i forhold til
å bidra til å nå Stortingets målsetninger, eller utelukkende
i forhold til beslutninger tatt av forsvarsledelsen? Som
offiser og militær leder mener jeg faktisk at det er illojalt
ikke å varsle fra om manglende samsvar mellom disse.
Det var en grensedragning for meg der.
Og det er ikke bare forsvarsledelsen som har fått høre det.
Bentzen var slett ikke imponert over verken lokalpolitikernes
eller Troms’ stortingspolitikeres innsats da slaget sto om
Kystjegerkommandoen skulle legges til Olavsvern.

Det gode liv. – Etter min mening ble en god og kostnads-
besparende løsning vraket i en politisk hestehandel i Stortinget.
Mangel på politisk engasjement lokalt gjorde det nok fristende
for stortingspolitikerne å velge minste motstands vei
fremfor den faglig anbefalte løsningen. Likevel er jeg fortsatt
optimistisk på Olavsverns vegne – fornuften seirer oftest tilslutt,
men ofte etter at alle andre muligheter er prøvd.
Geir Bentzen ser ikke ut til å angre så mye som en nautisk
mil på sine handlinger.
– Hadde jeg vært opptatt av karriere, burde jeg nok gjort
mye annerledes, ikke sittet ti-tolv år på samme sted,
for eksempel. Men det er andre ting som er viktigere.
– Har du rett og slett funnet det
gode militære liv?
– For ansatte i Forsvaret er det et spørsmål om man skal
pendle eller ta familien med rundt fra sted til sted. De siste
åra har vi bodd fast, og det betyr mye for meg å delta i
det sivile livet – mer enn å hige etter flere
striper og høyere trinn på karrierestigen. Jeg har gjort det
bevisst, og da kan jeg heller ikke skylde på noen andre.
Jeg vil leve fullt og helt der jeg bor, være med på
skoleaktiviteter og i idrettslag.

200 meter fjell. Vi setter oss inn i Bentzens elegante
Alfa Romeo 166 T Spark 2.0. Omvisning. Det er
selvfølgelig mulig å vandre innover i fjellet Olavsvern
base er hugget ut i, men det er flere kilometer å gå.
Etter noen minutter parkerer Bentzen bilen. Vi har kjørt
800 meter.
Over oss står 200 meter fjell. Bentzen er ikke kongen
på haugen, han er kongen i haugen. Vi er ved tørrdokken,
en gigantisk, velutstyrt pitstop for norske og allierte fartøy.
Det er bare å kjøre inn i fjellveggen, ra strabasiøse
oppdrag i harde klimatiske utfordringer, for så å bli tatt i
mot av store verkstedhaller, drivstoff, utstyr, verktøy,
heisekraner, varme – det meste som er nødvendig for
reparasjoner og vedlikehold.
Et topp moderne trykkammer står klar til behandling
ved eventuelle dykkerulykker. Kammeret brukes
også av Universitetssykehuset Nord-Norge ved behov,
den eneste hyperbarmedisinske behandlings muligheten
i Nord-Norge.
– Det er bra at vi også kan være til nytte for det
sivile samfunnet. Det er i det hele tatt viktig at
Forsvaret har et kontaktpunkt opp mot
sivile myndigheter i «landsdelshovedstaden» Tromsø.
Bentzen legger ut på vandring. Han har den irriterende
egenskapen at det ser ut som han rusler bedagelig
av gårde, prater og ler, men skal du holde følge –
så krever det lett jogg.

Maraton. Kommandørkapteinen holder seg i form.
Når han påstår han er femti, er det så man får lyst
til å sjekke legitimasjonen. Har løpt halvmaratondistansen
i Midnight Sun Maraton i Tromsø fast de siste årene.
I barndommen var skøyter hovedinteressen, helt til andre
interesser overtok. Kona, for eksempel, som han traff
allerede i 15-16 års alderen.
– Vi er merkelig nok sammen ennå, sier Bentzen med
glimt i øyet.
Geir Bentzen vokste opp i Oslo og Hamar, og på
Hamar har de fortsatt en vennekrets som de opprettholder
kontakten med. Etter Sjøkrigsskolen arbeidet Bentzen i
Bergen i fire år. I 1979 bar det nordover, til Ramsund
orlogsstasjon. Så var det litt fram og tilbake mellom
Bergen og Tromsø, før familien slo seg til ro.
– Det er enkelt å forelske seg i Nord-Norge. Det er så
mange muligheter og kontraster. Men vi tar et år om
gangen. Som sagt, jeg tenker helhet framfor karriere,
men det er innenfor visse grenser. Jobben må føles
meningsfull, jeg må ha tro på det jeg holder på med.
– Og du mistet den ikke da MTB-ene og ammunisjonen
forsvant?
– Jeg er jo her fortsatt. Jeg følte den gangen at
argumentene ikke var det tungtveiende, beslutningene
var tatt på forhånd, og det var fåfengt å argumentere.
Men ofte er det delte meninger. Man kan ikke forvente
å vinne alle slag.  
Siden 1993 har han vært på Olavsvern. Sjef ble han i 2001.
For tiden er han også formann i Tromsø militære samfunn.

Dagslys i det fjerne. Bentzen åpner porten, og vi er ute.
Noen meter til, en ny port. Det er nå Bentzen går fra å være
en vennlig, smilende offiser til å bli sånn som små gutter
blir på julaften. De klarer bare ikke å skjule gleden,
uansett hvor mye de prøver. Giuliettaen får hjertet til å hoppe
over et slag eller to. Vår frekke antydning om at bilen da
vitterlig ser ut som en BMW foran og en Escort bak, preller
av som vann på Turtle Wax.
– For folk flest er det en bil på linje med alle andre, for
meg er den et kunstverk.
Bentzen er som nevnt en mann som vet hvordan han skal
få et ekteskap til å vare. Det er en av grunnene til at
bilen står her og ikke hjemme i Tromsdalen. Det er også
derfor han ikke prater så veldig høyt om sine planer om å
restaurere bilen tilbake til tilstanden den var i en vakker,
italiensk dag i 1984.
– Hvorfor Alfa Romeo?
– Italiensk design og kjøreglede. Jeg skjønner at det er
vanskelig å forstå, vi er som en sekt. Du må være
medlem av sekten for å skjønne det. En Alfa Romeo skal
aller helst ha bakhjulsdrift, det var hardt for oss i sekten
da de gikk over til forhjulsdrift for cirka 20 år siden.
– En tung dag?
– Enkelte har ikke kommet over det ennå.

DANNY PELLICER post@fofo.no
Foto: TORGRIM RATH OLSEN

Navn: Geir Bentzen.
Yrke: Kommandørkaptein, sjef for Olavsvern base.
Født: 1. 3. 1956.
Sivil status: Gift med Anne Asla, tre barn.
Utdanning: Sjøkrigsskolen,
intendanturlinja. Stabsskole 1 og 2.
Aktuell: Profilert sjef ved Olavsvern base som ikke
er redd for å synge ut.

Milepæler
10 år: Begynte å gå på skøyter for Arbeidernes
Skøyteklubb i Oslo – klubben til bl.a. Knut «Kupper’n»
Johansen og Per Willy «Betong» Guttormsen.
20 år: Kadett ved Sjøkrigsskolen.
30 år: Flyttet til Bergen, ekteparet kjøpte sitt første hus.
Syklet Trondheim-Oslo for første gang.
40 år: Etablert i Tromsø. Sto ved en skillevei mellom
status og karriere og andre ting. Bestemte seg for å ta
andre valg enn bare karriere.
50 år: «En alder hvor man både tenker tilbake og
framover.» Besøkte Alfa Romeo-museet i Italia.