Blinkskuddet

PROTECTOR: Patronhylsene skrangler mot taket når våpen­stasjonen skyter mot papp­skivene. Denne typen brukes av flere nasjoner i Afghanistan. Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

Vi befinner oss i Regionfelt Østlandet, dypt inne i Hedmarks skoger. Så langt øyet kan se står granskogen mørk og tett. Sola varmer fra en skyfri himmel. Plutselig blir idyllen brutt av en maskingeværsalve som flerrer luften. Glødende sporlys gjennomborer pappskivene som står ute på en lysning i skogen.
Inne i en ørkenbrun Iveco sitter en soldat med blikket stivt festet på en skjerm. Med to hender på et lite ratt gjør han små justeringer. Fra taket kommer en svak summelyd idet våpenstasjonen Protector plasserer siktet midt i målet.
– Lasermåler, sier han uten å ta øynene bort fra skjermen.
Avstand 480 meter dukker opp med rød skrift øverst i venstre hjørne, mens våpenstasjonen automatisk justerer vinkelen på maskingeværet. Et lett trykk med pekefingeren og våpenet avfyres så et titall patronhylser skrangler mot taket. Igjen fyker en byge mot pappskivene som stikker opp av gresset omlag en halv kilometer lenger fremme. Fra en trygg posisjon inne i det pansrede kjøretøyet kan man tydelig se kulebanen og jordklumper som spruter rundt pappskivene.
– Justerer for sidevind, sier soldaten og flytter siktet litt til venstre for blinkene.
Det skrangler nok en gang metallisk.
– Fulltreffer, sier han.
– Det er ganske lett å lære seg å bruke Protector. Men det er en fordel å ha spilt mer PlayStation enn jaktet på elg.

Milliardkontrakt. Protector er et norsk produkt utviklet av Kongsberg Defence & Aerospace (KDA). Siden 2007 har selskapet undertegnet to rammeavtaler verdt mellom 11 og 12,5 milliarder kroner for leveranser av fjernstyrte våpenstasjoner. Dette er Norges største forsvarskontrakt noensinne. På den andre siden av forhandlingsbordet satt amerikanske myndigheter. De bruker våpenstasjonen aktivt i land som Irak og Afghanistan. Men også 16 andre land har anskaffet Protector. Totalt er hele 15 500 systemer bestilt, av disse er halvparten levert. Det norske forsvaret skal ha omlag 150 stasjoner innen 2013. De koster 400 millioner kroner. På hjemmesiden til Forsvars- og sikkerhetsindustriens forening står følgende om norsk våpeneksport:
«Eksport er en forutsetning for å møte Forsvarets fremtidige behov for kompetanse og kapasitet til å vedlikeholde, videreutvikle og tilpasse Forsvarets materiell.»
At det er «big business», er det i alle fall ingen tvil om. I 2009 var den samlede verdien på eksport av forsvarsmateriell om lag 4,8 milliarder kroner. Hele 90 prosent av A-materiell, som er våpen og ammunisjon, gikk til Nato-land, Sverige og Finland. En betydelig del av omsetningen gjaldt Protector våpenstasjoner.

ENKELT: – På en time kan man lære seg å bruke våpenstasjonen, sier skytteren, og fyrer av en byge. Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

Industrieventyr. – Vi skjønte tidlig at dette var en løsning med stort potensial, sier major Svein Kristiansen.
Som ansatt ved våpenkontoret i Forsvarets logistikkorganisasjon (Flo) har han fulgt utviklingen av Protector fra begynnelsen i 1996 – i et lite selskap på Nøtterøy. Dette året undertegnet firmaet Vinghøg en kontrakt med FFI og Luftforsvaret om utviklingen av en fjernstyrt våpenstasjon for eksplosivrydding på rullebaner. Året etter ble den første prototypen levert, men prosjektet ble skrinlagt like etter. Utviklingen skjøt likevel fart tidlig på 2000-tallet. Flo fikk i oppdrag å skaffe våpen til et antall M-113 vogner. Etter en anbudsrunde fikk Vinghøg/Kongsberg tilslaget med en videreutviklet utgave av våpenstasjonen. De fire første ble levert i august 2000 og umiddelbart sendt til de norske Kfor-styrkene i Kosovo. Det norske forsvaret var dessuten de første som benyttet fjernstyrte våpenstasjoner i Afghanistan.
– Helt siden starten har vi vært del­aktige i utviklingen, forteller Kristiansen.
Lars Henriksen, som var utviklingssjef i Vinghøg, bekrefter dette.
– Det har veldig stor verdi å kunne vise til at hardwaren faktisk har blitt testet i et operativt miljø og ikke bare på papiret. Mannskaper fra Forsvaret har dessuten stilt opp under møter og demonstrasjoner for potensielle kjøpere. Dette gir en trygghet. Uten kontrakt og tilgang på ressursene som Forsvaret disponert, er det lite trolig at Vinghøg kunne båret kostnadene ved utviklingen på egenhånd. Samarbeidet har utvilsomt ført til et bedre produkt, forteller han.

Kritisk. Ikke alle er like fornøyd med at norsk forsvarmateriell selger som varmt hvetebrød. Hilde Wallacher er forsker ved PRIO og en av landets fremste eksperter på norsk våpeneksport. I februar publiserte hun rapporten «Norge – en krigsprofitør?»
Den norske våpenindustrien har vokst seg rekordstor og er med på å undergrave bildet av Norge som fredsnasjon, ifølge Wallacher. I rapporten setter hun søkelyset på flere svakheter i regelverket som regulerer norsk eksport av våpen. Rapporten etterlyser blant annet en sterkere sluttbrukerkontroll.
– Norge selger våpen til sine allierte i Nato, men stiller ikke krav til hvor disse kan brukes. Regelverket forbyr ikke å selge våpnene videre og vi har dermed ingen kontroll over hvor de til slutt ender opp.
Hun ser likevel ingen direkte problemer med Forsvarets tilknytning til denne industrien.
– Jeg kan helt klart se nytteverdien for Forsvaret som er interessert i best mulig produkter og derfor er deltager i denne våpenutviklingen, sier hun.
– Men det er problematisk at våpenindustrien også er en global kommersiell aktør. Forsvaret fører kompetanse og midler inn i en bransje som tjener penger på andre lands kriger. Dette er en kobling som gjør at industrien har vokst seg unaturlig stor, hevder Wallacher.

DIALOG: Lars Erik Myhre (t.v) på et av sine mange besøk på Kongsberg. Han er prosjektleder for Våpenstasjoner i Flo. Foto: ARNE FLAATEN

Stimulerer våpenindustrien. – Norges fredslag ønsker å bidra til at norsk næringsliv tjener penger på andre ting enn våpeneksport. Dessverre synes utviklingen å gå i feil retning, forteller Alexander Harang, som er leder for Norges fredslags våpenhandelgruppe.
Han mener det er problematisk at våpenindustrien gis spesielle rettigheter.
– Samtidig som staten promoterer norske våpen, sponser myndighetene forskning og utvikling for våpenindustrien, gir skattelette for krigsprofitt og bruker diplomati for å fremme våpenkontrakter, sier han.
– Myndighetene stiller sine ambassader til rådighet for våpenindustrien. VG kunne tidligere i år melde at en norsk ambassaderåd i Washington sponses av norsk våpenindustri. Dessuten ligger det i instruksene til ­alle norske forsvarsattacheer at det er deres jobb å promotere norsk forsvarsmateriell. Og det gis årlig nærmere 900 millioner kroner i støtte til forsvarsforskning, blant annet til FFI.
Han bruker statssekretær Espen Barth Eides møte med Chiles forsvarsminister i februar som eksempel. På nettsidene til Forsvars­departe­mentet kan man lese at den viktigste delen av samtalen mellom disse dreide seg om Chiles kjøp av luftvern. Norske Nasams er ett alternativ. Harang er skeptisk til at regjeringen bruker denne praksisen for å sikre en potensiell milliardkontrakt for den norske våpenindustrien.
Ikke nytt. – Denne type promotering av norsk forsvarsmateriell har man holdt på med i mange år. Utstyr eksporteres bare til stater som oppfyller strenge kriterier for eksport, og som er satt av Utenriksdeparte­mentet. Det er derfor ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for denne type handel. Det er stabiliserende og fredsskapende å ha et velfungerende forsvar, sier Barth Eide.
Med på turen til Chile var generalmajor Stein E. Nodeland. General­inspektøren for Luftforsvaret fortalte om norske erfaringer med systemet. Barth Eide understreker nødvendigheten av at omgangen med industrien skal skje på en rydding måte.
– All kontakt mellom våre ansatte og forsvarsindustrien skal være i tråd med etiske regler. De skal ikke ha direkte økonomiske interesser i firmaet de har kontakt med og skal ikke få private tilleggsytelser. Det er utarbeidet et godt regelsett om hvordan denne kontakten skal skje, sier Barth Eide.

Forsvarsbakgrunn. Norsk-finske Nammo er en annen bedrift som går med solid overskudd. Tidligere forsvarsansatte har sentrale stillinger i hjørnesteinsbedriften på Raufoss. Blant dem er salgs- og markedsansvarlig Jarl Eirik Straume. Den tidligere kapteinløytnanten i Forsvaret og våpenteknisk sjef på KV Nordkapp forteller at mye av suksessen til den internasjonale våpenprodusenten kommer nettopp som følge av bakgrunnen til dem som jobber der. De har kunnskaper om og kontakter i en rekke land de kan dra nytte av.
– De som ikke har forsvarsbakgrunn, har lang erfaring fra Raufoss og veldig god produktkunnskap. Du må ha troverdighet når du banker på dørene til potensielle kunder, fastslår salgssjefen.
Til tross for at hjemmemarkedet (Norge, Sverige og Finland) fortsatt er viktig for Nammo, er bedriften fullstendig avhengig av nye markeder for få å større profitt.
– Verken Norge, Sverige eller Finland har verdens største forsvarsbudsjett, sier Straume lakonisk.
– Hvis vi ønsker vekst, må vi øke salget andre steder.
Straume er langt fra den eneste i Nammo-konsernet med bakgrunn fra Forsvaret. Øverst i bedriften troner Edgar Fossheim. Han har bred operativ bakgrunn som vognkommandør på stridsvogn og brigadesjef. Han forteller gjerne om de oppløftende tallene for fjoråret, samt at han markerer Nammo som «etisk» bevisst aktør i våpenmarkedet.
– Vi er snart ferdige med å ødelegge cargo-ammunisjon (også kalt klasevåpen) som vi fått i oppdrag om å gjøre. I tillegg er det veldig strenge kontrollregimer i de landene vi handler med, sier Fossheim og forteller at demilitarisering er et av forretningsområdene til ammunisjonsprodusenten.
Nammo er nemlig i sluttfasen av en kontrakt hvor de har påtatt seg oppgaven å destruere cargo-ammunisjon for Det norske forsvaret.
– Har det hjulpet deg å ha en militær bakgrunn?
– Jeg har veldig stor forståelse av hvordan og hvilke produkter Forsvaret vil bruke. Likevel hjelper det ikke å være militærekspert hvis du ikke kan business, sier Fossheim.

GULLKANTET AVTALE: Forsvaret er en viktig kunde for Nammo, og CV-90 ammunisjon er et av produktene det selges mest av. Foto: ARNE FLAATEN

Voldsom vekst. – Dette er ikke hyllevare, og vi produserer bare ammunisjon på bakgrunn av de bestillingene vi får, forteller driftsleder ved Nammo, Peder Kraby i produksjonslokalene til den internasjonale bedriften.
Hver eneste runde av CV90-ammunisjonen blir kontrollert slik at den gir mest «effekt i målet», enten den fyres av på et skytefelt i Norge eller i Afghanistans fjellkledde landskap. Og bestillingene fortsetter å strømme inn til Nammo. Til tross for at norsk industri har hatt vanskelige år, har ammunisjonsprodusenten på Vestre Toten opplevd voldsom vekst. Bare i løpet av de siste fem årene har salgsinntektene økt med det dobbelte, fra rundt 1, 6 milliarder kroner i 2005 til 3, 4 milliarder kroner i 2009. Nammo selger som aldri før og vil gjøre det de kan for å selge våpen til enda flere land, såfremt disse er innenfor eksportregelverket.

Forsvaret i ryggen. Det var i 2001 at KDA kjøpte rettighetene til det fjernstyrte våpensystemet Protector fra Vinghøg. De har videreutviklet konseptet til sin nåværende form. Vi befinner oss i Kongsberg, på fabrikken hvor våpenstasjonene produseres.
– Her inne setter vi sammen komponentene fra underleverandørene. Vi konfigurerer også software og datasystemer. Når våpenstasjonen forlater fabrikken, skal den være klar til bruk, forteller Johnny Støa.
Vår omviser er salgsansvarlig for Protector med ansvar for Norge og Sverige. Lars Erik Myhre, som er prosjektleder for våpenstasjoner i Flo, er også med på turen. I forbindelse med at Forsvaret skal kjøpe et stort antall systemer har de «daglig» telefonkontakt, og Myhre tar turen fra Oslo til Kongsberg flere ganger i måneden. Johnny Støa skryter av samarbeidet.
– Forsvaret har et stort kontaktnett som vi kan dra nytte av, sier han.
– Og dessuten jobber det mange i konsernet med bakgrunn fra Forsvaret. Det gjør jobben min litt enklere ettersom de vet hva vi etterspør og hvorfor, skyter Flo-representanten inn.
– På den store våpenmessen Eurosatory i Paris vil det være personer fra Forsvaret som kan dele sin brukererfaring med Protector. Vi kan ikke gå ut internasjonalt uten vårt eget lands forsvar i ryggen, sier Støa.

FULLTREFF: 40 mann bivåner nedskytingen av en drone på Andøya. I folkemengden står det flere potensielle kjøpere av Nasams. Foto: TORBJØRN LØVLAND

Skarpskyting. På en forblåst knaus på Andøya står 40 mann og hutrer i fem nordnorske varmegrader. Her har det blitt skutt Nasams siden 2005. Forsvaret og KDA samarbeider gjerne om å kapre internasjonale kunder. Alles øyne er rettet mot to rakettbatterier, de skal fyre av hvert sitt missil med en liten times mellomrom. En drone er allerede i lufta – den  vil snart være skutt i fillebiter vest i havet. Et lite glimt og en buldrende lyd, så kommer missilet farende. Det går noen sekunder før det høres et drønn og du skimter et glimt i vest. Røykstripa henger igjen litt. Mission completed.
– Dette er den viktigste framvisningen av Nasams i år, sier Eirik Lie, divisjonssjef for luftvern i KDA.
– Alle får se at systemet fungerer. Og norske myndigheter og Forsvaret viser engasjement og støtter forsvarsindustrien i å lykkes. Det er viktig at vi får vist oss fram. Og når flere kjøper samme våpensystem, blir det flere å fordele utviklingskostnadene på, så Norge tjener også på dette.

Billigere. – Kostnaden ved å utvikle avansert teknologi, som for eksempel missiler, er svært stor. Volumet på en norsk anskaffelse er ofte så liten at utviklingsprisen ville blitt for høy, sier Espen Barth Eide i Forsvars­departementet.
– Eksport sørger for at stykkprisen på hvert enkelt våpensystem går ned. På denne måten er det likevel mulig å gjennomføre slike prosjekter. Et tett samarbeid mellom Forsvaret og industrien er derfor helt nødvendig. Det er en trygghet å vite at utstyret som produseres er internasjonalt konkurransedyktig. Flere brukere gir dessuten større muligheter for å utveksle erfaringer og samarbeide om trening, opplæring og teknologiutvikling. Det er med andre ord bra for Forsvaret at våre industripartnere lykkes. Det gir oss billigere og bedre produkter i det lange løp, sier Barth Eide.

Våpenordre. På Andøya virker alle å være fornøyd. Skytingen var vellykket. Luftvernet kan returnere i små kolonner til Bodø. Og potensielle kunder trakteres på beste måte av KDA når de bringes tilbake via Andøy friluftssenter og en bedre middag. Her jobbes det langsiktig – en våpenordre er tross alt i milliardklassen. Både polakkene og esterne er forsiktige med hva de sier. De understreker at det er langt fram til en beslutning om innkjøp av luftvern skal tas.
– Vi samler informasjon om Nasams og liknende systemer i et tiårs perspektiv. Mange hensyn skal vurderes før en kontrakt inngås, og vi har så vidt begynt, sier oberstløytnant Gert Treu fra Estland.
Et land som har bestemt seg for å kjøpe, er Finland. De bruker nesten 400 millioner euro på Nasams.
– Vi begynte anskaffelsesprosessen i 2004. Mange faktorer ble avgjørende for at vi valgte det norske. Ikke minst var det nordiske og europeiske samarbeidet viktig for oss, og vi ville kjøpe noe som var i operativ bruk. Også økonomien, med gjenkjøp mellom Norge og Finland, spilte inn, forteller oberstløytnant Jari Vuorela, sjef for det finske luftvernregimentet.
I løpet av året starter leveransene til Finland, og neste år vil nøkkelpersonellet begynne opptreningen. Meningen er å ha det nye luftvernet i drift om et par år, da skal også vernepliktige inne til førstegangstjeneste være med og betjene skytset.
– Vi ser for oss flere kontrakter og har fått noen forespørsler. Men vi har også tre-fire sterke konkurrenter. Vi må stille med det beste systemet og en god industripakke – med gjenkjøp. Og når leveransene er gjort, begynner jobben med å beholde en fornøyd kunde, det skal jo gjøres oppgraderinger etter hvert, påpeker Eirik Lie i KDA.

Allsidig. Kongsberg-gruppen produserer forsvarsteknologi til bruk til lands og til vanns og i luften med
– som det heter i folkeeventyret. Akkurat nå dreier mye seg om Protector. I Norge produseres ti våpenstasjoner til kjøretøy i uka. Men produksjonen av det store volumet som er øremerket det amerikanske markedet, foregår i Johnstown, Pennsylvania. Der ligger produksjonen på 400 stasjoner i måneden.
– Dette er fremtiden, konstaterer materiellutviklingsoffiser Sondre Olsen på skytefeltet i Regionfelt Østlandet.
Han peker på en våpenstasjon. Olsen sitter i prosjekt Våpenstasjon for panserkjøretøyer. Dette innebærer å definere brukers krav samt gjennomføre materiellprøver på Protector for å verifisere at systemet tilfredsstiller kravene når hæren skal investere i løpet av 2011.
– I prosessen med å videreutvikle systemet spiller Forsvaret en viktig rolle, sier Olsen.
– I dag har vi et lite antall operative Protector våpenstasjoner. Majoriteten av disse befinner seg i Afghanistan. Neste år starter anskaffelsen og leveransen av omlag 150 nye våpenstasjoner.

FULL OVERSIKT: Materiellutviklingsoffiser Sondre Olsen, tester ut optikken under en demonstrasjon på Kongsberg. Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

Fordeler og ulemper. Bak oss står en soldat fra Telemark bataljon med svarte pilotbriller. Han soper store mengder patronhylser fra taket av Ivecoen etter endt skyting. Han har lang erfaring med Protector etter blant annet tre måneder i Afghanistan og skryter av systemet. Men soldaten legger samtidig til at det både har styrker og svakheter.
– Fordelen er at man sitter beskyttet inne i et pansret kjøretøy. Optikken gir deg muligheten til å observere på svært langt hold og ­avgi svært presis ild, også i fart. Ulempen er at oversikten blir dårligere, spesielt i tettbygde strøk. Men jeg foretrekker definitivt Protector fremfor å stå oppe i luka.
– Kommer dette systemet til å redde norske liv?
– Ja, utvilsomt, sier han.
– Ikke bare norske soldater, men også afghanske sivile. Protector gir deg muligheten til å se forskjell på en spade og et våpen på flere hundre meters avstand. Det kan være helt avgjørende den dagen det smeller.

SVEIN ARSTAD
TORBJØRN LØVLAND
ØYVIND FØRLAND OLSEN
JAHN RØNNE
Foto: ARNE FLAATEN
Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

 Visste du?

■ Disse 17 landene har kjøpt Protector: USA, Norge, Storbritannia, Australia, Canada, Finland, Sveits, Irland, Portugal, Tsjekkia, Nederland, Luxemburg, Frankrike, Kuwait, Slovenia, Sverige og Kroatia.

 

Ved veis ende. 16. juli destrueres det siste partiet av norsk cargo-ammunisjon ved Løkken Verk. Prosessen med å ødelegge til sammen 52 000 artillerigranater startet i januar 2009, etter at en internasjonale konvensjon mot klasevåpen ble undertegnet i Oslo.
– Vi har samarbeidet med Nammo NAD om denne jobben som har kostet 16 millioner kroner. Det krever spesiell kompetanse og egnede sprengningsområder for å destruere slik ammunisjon. Forsvaret har derfor ikke hatt muligheten til å gjennomføre en slik operasjon alene, sier Odd Stein Melsæter, som er sjef for Forsvarets avhendingsprosjekt.
 

Faksimile: Forsvarsforum, 9/2004.

TO MILLIARDER MER: I september 2004 kunne Forsvarets forum melde at norsk forsvarsindustri var inne i en gullalder (se faksimile). Men i bransjeorganisasjonen, Norske forsvarsleverandører, så man likevel dystert på fremtiden. De spådde at det ville bli brukt mindre penger på våpen. I 2009 var realiteten en annen. Fjernstyrte våpenstasjoner og raketteknologi har generert store summer. Den samlede verdien av norsk forsvarseksport var derfor nesten to milliarder kroner høyere i fjor enn i 2004. 

 

Slik samarbeider FFI med industrien

En av de mest sentrale aktørene når Forsvaret skal anskaffe våpen og utstyr, er Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). I 2009 fikk institusjonen 641 millioner kroner fra ulike forsknings- og utviklingsmidler gjennom forsvarsbudsjettet. Hovedtyngden av midlene som blir bevilget til FFI går med til forskning og utvikling av forsvarsmateriell som i noen ­tilfeller kommer norsk forsvarsindustri til gode.
– Kongsberg-gruppen og Nammo er
to store samarbeidspartnere. Om lag 10-15 prosent av aktivitetene på FFI er til ­direkte eller indirekte nytte for Kongsberg-gruppen. Samlet utgjør ­samarbeidet med Nammo om ammunisjonsteknologi i overkant av 30 millioner kroner per år, ifølge FFIs kommunikasjonssjef Anne Lise Hammer.
– Vi samarbeider med produsentene fordi Norge har tatt en politisk beslutning om å ha en forsvarsindustri. Industrien er viktig med tanke på kompetanse for frem­tiden. Vi kommer ikke utenom hvis vi skal følge med på ­utviklingen, forklarer Paul Narum (bildet), administrerende direktør ved FFI.
Han medgir at de hele tiden står overfor etiske utfordringer, men mener at virksomheten har en solid forankring i den politiske beslutningen.
– Det som er sentralt for FFI, er å sette Forsvarets evne i høysetet. Her er det tett samarbeid mellom våre teknologer og forskere og Forsvarets teknikere og brukere. 80 prosent av FFIs aktivitet er knyttet til forsvarsteknologi og nytt ­materiell. Det viktigste er at det finnes en egen norsk kapasitet på dette feltet, forteller Paul Narum, men påpeker at i utviklingen av forsvarsmateriell er Norge et lite land i internasjonal sammenheng. Dette kompenseres for i forskningen ved å bruke samarbeidspartnere.
– Vi jobber tett med en del land, noe innenfor Nato-paraplyen og noe overfor ett og ett land, eller grupper av land som Storbritannia, Nederland, Canada, USA og til dels Sverige, forteller FFI-direktøren.