Brumlebassen

TIDLIG FROKOST: Robert Mood er i studio til God Morgen Norge i TV2. FOTO: ARNE FLAATEN

– Han er såååååå opptatt, sukker adjutanten.
Det er litt mer enn to uker siden ­generalinspektøren for Hæren ble ­utnevnt til ny sjef for observasjonsstyrken i Midtøsten. Om ei drøy uke reiser han. Vi venter fortsatt på en formell intervjuavtale. Den skyves frem og tilbake. Mood skal på TV. Mood skal i møte. Mood skal takkes og feires.
– Generalens kalender er helt sprengt frem mot avreise, skriver ­adjutanten i en sms.
Når vi først møter Robert Mood, ser han nesten uforskammet rolig ut. Det er hans siste virkedag. Mon tro det er derfor. Han står bak det oppreiste skrivebordet på kontoret sitt og fikler med telefonen. Han er glad i sine duppeditter. Det sies at han var den aller første i Hær­staben som fikk iPhone. 50 år gamle Mood brummer. Ja, for når den nye FN-sjefen snakker, så fremstår det nærmest som brumming, så lavt ligger stemmeleiet. Men frykt ikke. Robert Mood brummer ikke på en aggressiv måte. Tvert i mot. Det er heller noe lunt over den dype, litt monotone stemmen. Som om det er en stemme du kan stole på. Hvis han sang i kor, ville han garantert vært bass.
– Jeg har hørt «in the mood» noen ganger, sier han.
Han begynner kanskje å bli lei navnevitsene. Hans svenske forfedre skulle visst hva de utsatte sine etterkommere for da de flyttet over grensen en gang på 1800-tallet og la til en ekstra o. Mod ble til Mood. Moody Mood. In the Mood. Good Mood. Bak ham henger en sabel og to diplomer med Robert Mood skrevet i sirlig løkkeskrift. Myser du litt med øynene ser det faktisk ut som det står Robin Hood.

Noen dager før møter han så tidlig på TV2 at det stort sett bare er søppelbiler å se i Oslos paradegate. Robert Mood har drukket sin morgenkaffe. Han har vært på kontoret. Der pleier han å være en gang mellom halv syv og syv. Nå skal han på «God Morgen Norge». Kvelden før – på vei hjem fra Rena – fikk en sjåfør et par biler foran den pansrede volvoen til Mood og hans følge et illebefinnende. Adjutanten og den militære assistenten sprang frem for å hjelpe til. De stabiliserte sjåføren og ringte 113. Mood dirigerte trafikken. Det sies at han ikke er typen til å sitte og se på. På TV2 får han en ny kopp kaffe, så setter han seg i sminkerommet – ved siden av sitter forsvarsministeren. De later til å være vant til dette.
– Det blir nok verre å «få til» meg enn deg, sier Robert Mood tørt, og smiler forsiktig.
Strøm-Erichsen derimot ler som en bergenser, høyt og kraftig.
Fire virkedager har han igjen. Så skal han pakke seg ut av kontoret, pakke hjemme – ikke minst – og sette kurs for Jerusalem. Der ligger hovedkvarteret til UNTSO – FNs eldste fredsbevarende styrke. Den skal blant annet overvåke fredsavtalen mellom Israel og Sør-Libanon. Mood lukker øynene og slipper til børste og kost. Noen minutter senere er han på vei inn i studio. Programlederne Nils Gunnar Lie og Signe Tynning småprater. Mood serveres på ny kaffe. De andre drikker vann. «God Morgen Norge» er akkurat som det fremstår på TV: hjemme­koselig. I bakgrunnen surrer tv-kokken Wenche. Hun skal servere scampi. Mood er også glad i å lage mat – spesielt libanesisk. Det er ikke sjelden at han og kona Eva kjøper ingredienser, inviterer venner og lager mat sammen med dem. Da pleier det å bli sent.

Nå er det sending. Lie og Tynning roser den nytilsatte, Mood svarer beskjedent at valget er en tillitserklæring til Norge og ruller tomlene mens forsvarsministeren beskriver generalinspektøren som en av de aller dyktigste. Han pleier å bruke hendene når han snakker, han bruker dem for å forklare, men på TV prøver han å klare seg uten. Det er kanskje derfor han ruller tomler i stedet.
– Er det vanskelig å være upartisk i Midtøsten?
Spør Tynning. Mood svarer ja – at det er noe alle som har vært i Midtøsten har kjent på.  
– Du er menneske, du og?
– Ja, men i denne sammenhengen er jeg en FN-ansatt. Hvis man selv har sterke meninger, må man parkere dem i den nederste skuffen.
Mood snakker om at det ikke finnes enkle løsninger, at det handler om mennesker, familier, mat på bordet og barn med håp om bedre fremtid.
– Har du tro på varig fred?
– Ja, det har jeg. Men om den freden kommer i 2050 eller 2150, er umulig å si.
– Tvi tvi, sier Nils Gunnar Lie, og begynner å snakke om Kari Jacquessons helsetips. Mood er ferdig. Nå skal sminken av.
– Kan du ikke la litt være igjen? Da får jeg finere farge.
Mood smiler i det en våtserviett dras over pannen.

Noen dager senere har havnebassenget utenfor Akershus festning frosset til is og all verdens børste og kost kunne ikke gitt farge i ansiktene til gardistene som står foran ledelsesbygget og venter på en generalmajors siste hilsen. Der står også kolleger, forsvarsattacheer, forsvarssjefen, gamle FN-veteraner og venner. Ingen gaver, har Robert Mood diskret bedt om på forhånd. Han vil heller at folk skal gi et bidrag til Kristoffer Sørli-Jørgensens minnefond. Så marsjerer han, ikledd mørke hansker, høylue og grønn vinterfrakk. Han gir sine siste ordrer. Inspiserer. Og overlater soldatene til forsvarssjef Sverre Diesen. Lille Mood forsvinner nesten bak skuldrene til den langt kraftigere generalen. På få minutter har han avsluttet fire år som generalinspektør for Hæren.

Vi er tilbake på kontoret.
– Jeg er ikke så glad i å snakke om meg selv, sier Mood.
Derfor snakker han heller om jobben han skal inn i. Eller arbeidsplassen han har forlatt. Han sier at det er litt vemodig. Å være generalinspektør for Hæren er kanskje den beste jobben han har hatt. Han roser de 3200 ansatte og 4200 vernepliktige som han har vært sjef for, mennesker som har stått på og som nesten aldri har vært syke og som har jobbet mer enn de egentlig burde.
– Hvorfor tror du de står sånn på?
– Jeg er jo nødt til å tro at det er fordi de trives, sier han.
– Og så er det vel fordi de opplever jobben som utfordrende. Og at de ser at det de gjør betyr noe.
En av de mest krevende stillingene i Forsvaret, har general Sverre Diesen kalt generalinspektørjobben. Du skal være fanebærer, men også ta ansvar. Du skal si fra. Det har også Robert Mood gjort. Han har rett og slett brummet litt. Generalen som sa fra, kalte Aften­posten ham og skrev at han har blitt lagt merke til fordi han har valgt å være modig og frittalende. Robert Mood har sagt at belastningen på Hæren har blitt for stor: Hæren lykkes på tross av sin størrelse – ikke på grunn av. Hæren er ikke større enn at den kan forsvare en bydel i Oslo. Han har sagt at norske soldater kan bli nødt til å drepe barnesoldater dersom de sendes på oppdrag til Afrika. Han har sagt at Nato begynner å få dårlig tid i Afghanistan. Sikkerheten er dårligere i dag enn den var for ett år siden. Og det siste han rakk før avreise til Jerusalem var å snakke varmt for tre års førstegangstjeneste. Tidligere har han ønsket seg to år.
– Det jeg har forsøkt å få frem er at jeg er langt i fra sikker på at tolv måneders førstegangstjeneste er den beste modellen. Vi bruker minst seks måneder – og mye penger – på grunnutdanning av soldatene våre. Da skulle jeg gjerne hatt dem her lenger.

REISER UT: Robert Mood skal reise til Jerusalem. FOTO: ARNE FLAATEN

Mood bruker god tid når han svarer. Han tenker seg om. Det er gammel sambandslærdom: tenk – trykk – tal. Det lærte han som befalselev 282 på Heistadmoen. Hæren er «noe annet enn pulverkaffe», har han tidligere sagt. Det er ikke bare å tilsette vann og røre om. Mood er glad i verbale bilder. Og sammenligner gjerne det å være generalinspektør med det å være manager for et fotballag. Du må få lagdelene til å fungere sammen, forklarer han.
– Hvordan mener du Hæren har utviklet seg de siste fire årene?
– Vi har tatt flere skritt i riktig retning, sier han.
– Men det er fortsatt mer enn nok av utfordringer til den neste generalinspektøren – og han eller hun som måtte komme etter det igjen.
– Det som kanskje gleder meg mest er at vi har fått på plass en helt ny familie av håndvåpen, sier han.
Robert Mood ble generalinspektør i 2005. Det beskriver han som et tøft år – det var året etter det store merforbruket i Forsvaret, året da Forsvaret – og Hæren spesielt – skulle komme i balanse.
– Det at vi klarte å komme i balanse i 2005 imponerte meg veldig.
– Hadde du ikke tro på det?
– Jeg var langt i fra sikker. Vi krummet ryggen – og vi klarte det. Men det fikk konsekvenser. Vi gikk på sparebluss. Og en del av dem som vi gjerne skulle hatt med videre, en del av dem som Hæren hadde trengt i dag, fikk ikke fortsette.

Robert Mood er født blant hvite trehus og smale gater i Kragerø.
– Jeg hadde en fantastisk oppvekst, sier han, og forteller om fiske og bading. Og mye seiling. Selv planla han aldri å bli militær, men begynte tidlig med småviltjakt. For samtidig som lille Robert stadig var i vannet var han også glad i skogen og fjellet. Så da han ble gammel nok, gjorde han det som veldig mange andre gjorde den gang. I stedet for å ta «bare» førstegangstjeneste, søkte han befalsskole. Siden ble han værende.
– Hvorfor?
Robert Mood tenker seg om.
– Fordi jeg har opplevd de arbeidsoppgavene jeg har fått som utfordrende. Og meningsfulle.
– Og så har det å få delta i internasjonale operasjoner vært en sterk drivkraft for å fortsette.
Han var operasjonsoffiser i Libanon i 1989 og sjef for Telemark bataljon i Kosovo ti år etter. Han mener at det har påvirket ham, han mener at alle som deltar i internasjonale operasjoner, på en eller annen måte er blitt påvirket.
– Hvordan da?
– Du blir mer ydmyk, i forhold til fremmede kulturer og religioner. Du får større grunnlag for å forstå. Og så lærer du hvor bortskjemte vi er i Norge. Vi har mer enn nok av materielle goder – og ingen interne konflikter.

Han snakker om realisme med tanke på å være soldat. Den realismen får du kjenne på i internasjonale operasjoner. Situasjonsbildet kan forandres dramatisk, på svært kort tid. Da må soldatferdighetene være på plass. Du har ingen angrefrist.
– Hvordan er dine soldatferdigheter?
– Ikke så bra som de en gang var. Jeg får fortsatt trent – men det går lang tid mellom hver gang jeg er på skytebanen. Men jeg har satt stor pris på de gangene jeg har hatt mulighet til å være det. Da har jeg vært sammen med «gutta».
Det er ingen hemmelighet at Mood kanskje trives best når han er ute med soldatene – ute i felt. Rett før jul hadde han med Dagens Næringsliv på øvelse. Det var én plass i teltet med soldatene – den tok Mood. Resten sov innendørs.
– Noen oppfatter det kanskje som at vi underkjenner tidligere soldater når vi sier at dagens soldater er så bra. Men sannheten er at dagens soldater er veldig reflekterte og flinke.
– Er det stor forskjell fra da du selv var ung?
– Ja. Ungdommer i 2009 er langt mer reflekterte enn vi var på 70-tallet.
– Hvordan var du som ungdom?
– Jeg var vel som de fleste andre. Jeg var glad i å seile, brukte for liten tid på skolen og for mye på trening og kamerater.

Drøyt tretti år senere kan ingen beskylde Robert Mood for å være lite reflektert. Han er medlem av Turist­foreningen. Og fikk Forsvarets like­stillingspris i 2007. På iPoden har han dokumentarer og aktualitetsprogram. Bilder fra turer. Og masse, masse musikk. Stort sett går det i jazz og klassisk.
– Hvem har du som forbilde?
– Nelson Mandela, sier Mood.
– Han representerer en kraft for dialog og forsoning uten sidestykke – en monumental personifisering av kjerneverdiene respekt, ansvar og mot.
De samme kjerneverdiene deler Mood hvert år ut utmerkelser innenfor, en utdeling han selv innførte: Hærens RAM-priser. Mood beskrives som sindig. Faglig dyktig. Uredd. Ærlig. Omtenksom. Kreativ. Han er generalmajoren som da det var mangel på underholdningsinnslag under en samling på Krigsskolen reiste seg og rappet musevisa. Og svarte ja på strak arm da han i fjor ble utfordret av noen kadetter til å sykle Trond­heim-Oslo. Samtidig er han rolig. En morgen skulle han til tyske Heidel­berg, men sjåføren kjørte mot Rygge og ikke til Gardermoen. Robert Mood hoppet av, tok første tog til Oslo S og første flytog derfra. Assistenten sjekket inn for ham, og en løpende Mood rakk det med ett minutt, men lot ikke til å la seg stresse av den grunn. Det går alltid et fly, sa Mood.

Generalmajoren koster vekk litt sukker som noen har sølt i en av de røde skinnstolene på kontoret hans. Det sies også at han er svært opptatt av å ha det ryddig. Han forteller at han liker å være ute – han er glad i å sykle. Han klatrer. Fisker. Og liker å reise.
– I påsken i fjor var jeg på Cuba. Det var en opplevelse, forteller han.
– Der får du følelsen av at verden har stått stille siden niogfemti.
Lysende berømmelse betyr navnet Robert, og nå venter nye eventyr på den avtroppende sjefen for de grønnkledde. Norsk skog byttes ut med Midtøstens ørken. Han får utsikt mot Getsemane­hagen. Den bibelske referansen betyr ikke all verden for Mood. Han har tidligere sagt at «han tror på noe som er større enn menneskene, men hva det er har han vanskelig for å definere». Kan denne mannen sikre fred, spurte Dagens Næringsliv da Mood ble presentert som ny sjef for observatørstyrken i Midt­østen. Selv beskriver han regionen som en av verdens mest komplekse.
– Det er en arena for stormaktspolitikk. Og det gjør det til en spennende region å jobbe i, sier Mood.
Han mener at det er en illusjon å tro at en enkelt person kan utgjøre en forskjell. Likevel gleder han seg.
– Jeg gleder meg til å representere Norge – å være en liten brikke i et stort puslespill.
– Hva kommer du til å savne?
– Klar, frisk luft. Rent vann. Fjell. Snø. Og grønne trær, så klart. Nå er det jo grønne trær i Jerusalem også, men jeg kommer til å savne den unike norske naturen.

Det er ikke utenkelig at han vil savne kona Eva også. Hun flytter etter, men først til høsten. Da kan kanskje Robert Mood vende tilbake til sine mer eller mindre faste helgerutiner. Det er nemlig ikke bare på ukedagene at han er tidlig i gang. I helgene står han opp før Eva. Han baker brød – både lørdag og søndag: skikkelig vikingbrød, sunt og grovt – med helkorn. Så setter han på Sissel Kyrkjebø og leser Morgenbladet. Når Eva våkner frister Robert med nystekt brød til frokost.

Robert Mood har brummet fra seg. Nå venter Sverre (forsvarssjefen, altså), så er det nye intervjuavtaler. Han må også få tid til å pakke. Karikaturen han fikk av Finn Graff, hvor et oppblåst hode plassert på toppen av en spinkel kropp, smiler om kapp med en blå FN-sol, er allerede satt bort. Graff skulle bare visst at den spinkle kroppen en gang hadde norgesrekorden i benkpress. Mood smiler. Mon tro både den trygge brummingen og det forsiktige smilet kan komme til nytte som FNs mann i Jerusalem. Han hever aldri stemmen, sies det. Men de som sier det, tar feil. Det er nemlig ett sted hvor selv en sindig generalmajor som er trent for å bevare roen lar seg irritere. Det er på travle dager på Ikea.

OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN

Navn:Robert Mood
Født: 1958
Bor: Kolbotn/ Jerusalem
Sivil status:Gift, ingen barn
Aktuell: Starter i disse dager som sjef for FNs observatørstyrke i Midtøsten

MILEPÆLER
10 ÅR: Glad gutt i A-jolle på Kragerø­fjorden.
20 ÅR: Befalskole­elev 282 Mood på Heistadmoen ved Kongsberg.
30 ÅR: Kompanisjef i Kompani B i Andre bataljon på Skjold. Engasjert ved det lokale hestesenteret som bygget videre på Kløvkompaniet Forsvaret la ned i 1985.
40 ÅR: Sjef for Telemark bataljon og i ferd med å forberede utreise til Kosovo.
50 ÅR: Generalinspektør for Hæren og nygift med Eva, på vei til FN-jobb i Midtøsten.