Debatten som må komme

 

arkiv_1998__3079_document.jpg

Omkring årsskiftet fikk vi som kjent ny forsvarsledelse – på så vel den politiske som den militære side. I intervjuer og uttalelser som kom i denne forbindelse, fikk man inntrykk av at man nå ønsket en åpen og aktiv forsvarsdebatt. Dette ble ønsket velkommen ikke minst av alle de som var – og er –  bekymret over den reduserte forsvars­evnen den nye ordningen hadde ført med seg. Dette inntrykket ble bekreftet i den nye forsvarsministerens nyttårsforedrag i Oslo Militære Samfund der ministeren pekte  på at alliansen de siste årene har hatt et stort militært og politisk fokus på operasjoner «out of area», og at dette har ført til at de egentlige kjerneoppgavene (forsvar av eget land) er kommet i bakgrunnen.

Med dette som grunnlag skrev jeg en kronikk som ble tatt inn i F nr 3/10. Hovedoverskriften var «Forsvaret av Norge er først og fremst vårt eget ansvar».
I kronikken trakk jeg fram en del temaer som jeg mener vi bør drøfte inngående – fordi de danner selve basis for vår forsvarsplanlegging.
Dessverre utløste kronikken ingen debatt i våre fagtidsskrifter. Jeg fikk imidlertid en mengde henvendelser som klart ga inntrykk av at mange var enig med meg. Det var ingen henvendelser som gikk imot mitt syn. Jeg fikk ingen henvendelser eller kommentarer fra departementet eller forsvarsstab.

Det største og viktigste problemet som nå bør tas opp til debatt, er etter min mening balansen mellom de styrker vi avgir til utenlandsoppdrag, og de styrker vi har av beredskapsmessige og utdanningsmessige grunner i Norge. Avgivelsene til operasjonene i Afghani­stan er spesielt krevende for Hærens befal og deres familier nå som det ser ut for at avgivelsene kan bli av mer permanent karakter.

I en artikkel i Offisersbladet 1/2010 peker general Sverre Diesen på at beredskapseffekten av kontingentene til utdannelse ved Brig N er meget begrenset –  og kan for de to kontin­gentene hver dreie seg om ca 3 mnd pr år. En vervet stående bataljonsstridsgruppe vil til sammenlikning ha beredskap hele året – og utgiftene vil være betydelig lavere.
Diesen går i artikkelen sterkt inn for å forlate brigadekonseptet  «som i realiteten er en ressursødende illusjon».
Hans anbefaling er «en bataljonsstridsgruppe av alle troppearter i begge landsdeler» – i tillegg til Hærens jegerkommando og de fredsoperative vernepliktsavdelingene Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) og Hans Majestets Kongens Garde (HMKG).

I artikkelen kommer han ikke inn på trusselvurderingen som han legger til grunn for sine anbefalinger. Imidler­tid, etter at han gikk av som forsvarssjef, sier han i et intervju i Aftenposten blant annet at «en konflikt på norsk grunn, ifølge dagens trusselbilde, vil neppe true landet som sådan. Fienden vil trolig bestå av en mindre, men svært avansert, enhet som vil øve politisk press eller forsøke å ta kontroll over norske installasjoner. Overfor en slik motstander vil dagens vernepliktige soldater være underlegne».
Jeg kan ikke tenke meg at «dagens trusselbilde», som beskrevet av Diesen, er utarbeidet av Etter­ret­nings­tjenesten. E-tjenestens vurderinger slik jeg kjenner dem, har alltid vært særdeles grundige, vel gjennomarbeidet og troverdige.
Jeg skulle også ha stor interesse av å se de scenarioer fra FFI som konkluderer med at «en bataljonsstridsgruppe av alle troppearter» i begge landsdeler vil gi et tilfredsstillende forsvar.

I Hæren har man etter hvert blitt vant med at en ikke er ferdig med å iverk­-sette en organisasjonsendring før nye endringer har vært på trappene. Spørsmålet som melder seg, er om man har gjort grundig nok arbeid før iverksetting.
Artikkelen reiser nye problemstillinger som det er all grunn til å debattere. Først når dette er gjort og nødvendige konsekvensanalyser er gjennomført, kan man trekke konklusjonene.
Man bør da kunne skissere hvordan en bataljonsstridsgruppe bør organiseres for å kunne stanse/slå tilbake/nedkjempe et fiendtlig angrep som man ser for seg i trusselvurderingen.  Man bør også vurdere hvilken overordnet kommando stridsgruppen skal knyttes til, hvordan den skal støttes og etterforsynes. Samarbeidet med HV-styrker i stridsområdet må også klarlegges.

Jeg er enig med general Diesen når han uttaler at det er uetisk å sende dårlig trente soldater i krig. Det er også uetisk å gi avdelinger oppdrag som de ikke er organisert, utstyrt og trenet for. Men ærlig talt – er det ikke nettopp dette man har drevet med for avdelinger som er inne til førstegangstjeneste de siste årene? Man har spart inn på driftsbudsjettet ved blant annet å redusere på bemanningen ved avdelingene og redusere på antall øvingsdøgn og skytetrening. Slike innsparinger må nødvendigvis gå ut over utdannelsen. Og hva med utdannelsen av HV-avdelingene? Kan man ikke lett komme i den situasjonen at disse avdelingene må gis oppdrag ut over det de egentlig bør få, fordi man ikke har hærstyrker å sette inn? En konsekvens av reduksjonen av Hæren.
Så langt om Hæren og Heimevernet – i denne omgangen.

I min forrige kronikk i F tok jeg opp blant annet organiseringen av den såkalte integrerte strategiske ledelse, utflytting av generalinspektørene, samarbeidet med svenskene om nye ubåter og anskaffelse av skyts fra Sverige. Jeg hadde håpet at Forsvars­departementet (FD) hadde kommet opp med en orientering i tråd med departementets målsetting om en åpnere debatt. Å overse kritiske merknader som fremkommer, er neppe veien å gå.

I sitt foredrag i OMS 3. mars i år sa lederen av Stortingets utenriks- og forsvarskomité blant annet: «Jeg mener at nåsituasjonen er vesentlig mer utfordrende enn det Re­gjeringen synes villig til å ta inn over seg, og jeg frykter for konsekvensene av dette på sikt.»
Hun sa videre: «Det er direkte påfallende hvor stor avstand det er mellom FDs vurderinger av status og økonomiske forutsetninger for Forsvaret og den pressede virkelighet som Forsvarets avdelinger og mannskaper møter i sitt daglige virke.»

Jeg er virkelig imponert over komitélederens sammenfatning av situasjonen. Den stemmer godt overens med det mange mener. Imidlertid er jeg mindre begeistret over komitélederens neste uttalelse: «Dagens forsvar er på mange områder særdeles mye bedre enn det vi hadde. Innsatsforsvaret er kommet for å bli.»
Forsvaret vi hadde – det vil si før omorganiseringen ble iverksatt – løste sine oppdrag på en særdeles tilfredsstillende måte. Våre soldater viste under samøvelser med våre allierte at de ikke sto tilbake i utdannelse og ferdigheter.
At man som følge av den utenrikspolitiske situasjonen etter jernteppets fall fant det riktig å foreta en omorganisering, har jeg stor forståelse for.
Imidlertid har målsettingen for og gjennomføringen av omorganiseringen ført til en betydelig reduksjon av vår forsvarsevne. I min forrige kronikk tok jeg opp en del forslag som kan rette noe på dette. Jeg skal her ikke gjenta disse. Et gammelt ord (med en viss omskriving) sier: Det er greit å ­barbere seg, men man skal være forsiktig slik at man ikke skjærer av seg hodet…

Innsenderen

■ Generalløytnant (p) Rolv Eios var stabssjef ved Forsvarets overkommando fra 1982 til 1984. Han har også vært sjef for Troms landforsvar, landkommandør i Nord-Norge, generalinspektør for Hæren og sjef for Militærmisjonen i Brussel.