Diamantfesten

Buksepressen forsvant. Gardist Magnus Bakke i 3. gardekompani vrir dusken på gardehatten i det han går inn på bussen. Vannet renner. Gardessjef Odd Andreas Søbstad smiler oppmuntrende til Bakke og ser litt oppgitt ned på sin egen uniformsbukse. Noen få skritt i det kraftige regnværet skylte vekk det som en gang var en knivskarp buksepress.
Nok en tuba tømmes for vann mens søkkvåte gardister strømmer inn på bussen som skal ta de til Aussie Stadium. Det er fortsatt nesten ­fire timer til forestillingen og 60-årsmarkeringen til Edinburgh Military Tattoo.
De 130 gardistene fra 3. Gardekompani ble invitert til å delta – på arrangørens regning.
De ville ha de beste av de beste.

Godt forberedt. Løytnant Bjørnar Brække beordrer «Hatt av!» i det bussen ruller ut fra universitet hvor de fleste av de 1500 deltakerne i forestillingen er innkvartert. 43 busser sørger for transporten.  Over 30 000 har kjøpt billett til kveldes forestiling – den tredje av fire med publikum til stede.
Inne på den store fotballstadionen i Sydney er det i full skala bygget opp en kopi av slottet på Castle Rock i Edinburgh. Prislapp: Over fem millioner kroner. Ikke mye skiller kopien fra originalen
På en cricketarena like ved får aktørene slappe av og forbedrede seg. Tøffe dager med trening og atter trening skal omsettes i praksis. Produsenten har jobbet hardt for å få redigert sammen alle innslagene. Etter den andre generalprøven var det nesten bare gardistene fra Norge som fikk godkjent, de hadde bommet på tidsskjema med bare ett sekund.

I FYR OG FLAMME: Topp Secret fra Sveits imponerte med fyrverkeri og brennende trommestikker. Alle foto: ERLING EIKLI

Variert. Det er litt av en utfordring å få det beste fra 11 nasjoner til å fremstå som en helhet og innenfor en tidsramme på to og en halv time. På programmet står – i tillegg til norske gardister – blant annet 100 fargerike dansere og musikere fra Kina, sekkepiper fra Skottland, trommeslagere med fyrverkeri fra trommene og brennende trommestikker fra Sveits, steelband og limbodansere fra Trinidad og Tobago, fløyter og trommer fra USA, et korps fra Russland og på hjemmebane politihester fra New South Wales for å nevne noe.
Åpne sluser. Fra tribuneplass ser løytnant Tom Reinert Johansen bekymret ut over cricketbanen. Regnet står som en vegg og det som skulle være en flott gressbane ligner mer på et basseng for vannpolo.
Dirigent major Eldar Nilsen deler Johansens bekymring.
– Hver gang korporal Sjur Moen Tveit slo på paukene under forestillingen i går så det ut som om han slo i et glass med vann, vannspruten stod ut til sidene, men det er først og fremst klarinettene som er mest utsatt, fastslår majoren.
– Men det er ingen som behersker slike forhold bedre enn oss, sier gardesjefen med overbevisning.
Bare minutter senere melder gardist korporal Knut Einar Bråten at gårsdagens forestilling hadde kostet: Under en vending hadde Astrid Igland sklidd på det såpeglatte gresset, og i fallet tok hun også med seg signaltrompeten. Likeledes ble en klarinett satt ut av spill som følge av regnværet.

BROADWAY NESTE?: De kinesiske danserne var et fargerikt innslag i jubileumsfesten.

Viktig arena. – Hva betyr et slikt oppdrag for garden?
 – Det betyr svært mye. Invitasjonen til et slik stort arrangement er en tydelig og klar anerkjennelse. Det er en bekreftelse på at 3. Gardekompani er blant det ypperste som finnes på dette området. At arrangøren også faktisk betaler det meste av vår deltagelse forteller at vi er ettertraktet, sier gardesjef Søbstad. Han legger til at oppdraget også betyr mye for Hæren, Forsvaret og Norge.
– Vi viser hva unge vernepliktige kan klare og vi viser flagget. Skal vi oppfordre utenlandske styrker til å komme til Norge, er det viktig at vi også viser oss frem i utlandet.
– Dette blir tøft?
– Neida, dette fikser vi. Vi blir jo introdusert av speaker som vikingene fra nord, sier Erik Hassel i det han får en «rødfis» i hånda. Midt  under drilloppvisningen skyter gardistene i drilltroppen et løsskudd i luften samtidig. Utfordringen er at det skal høres som et skudd.

Forberedelser. Det er en time igjen til forestilingen skal starte, og de siste forberedelser gjøres. Tor Andre Moritsgard taper hælen og ankelen.
– Jeg sliter litt med kanten på marsjstøvelen, forklarer han.
– Etter trening og noe oppvisninger får jeg et «hakk» i leggen, men med litt tape går det bedre.
På plaststoler sitter korporal Finn Ivar Lied sammen med noen andre gardister. Det jobbes iherdig med nål og tråd. Epåletter skal sys på plass. Med alt regnet har uniformene forandret seg litt, og slik kan det jo ikke være.
Kristina Nilsen sitter fordypet i en bok.
– Det blir jo tid til litt lesing. Dette er den andre boka på denne turen, sier hun.
Noen gardister har forkortet ventetiden med noen runder kortspill.
Til tross for at den ene nedbørsrekorden etter den andre har blitt smadret under oppholdet i Sydney, er turen en enestående opplevelse for hele kontingenten, og en begivenhet ingen vil vært foruten.

Eventyroppdrag. – Dette har vøri helt fantastisk, sier Anders Hauge Aurland.
– Je kommer frå et lite stelle, godt klæmt inn på Østlandet som heter Flisa,
sier han.
– Det har vært vått, varmt, slitsom og morsomt. At jeg skulle få være med på dette, er helt utrolig. Og få spille trompet for et så stort publikum er nesten et eventyr, sier han.
– Har du utviklet deg musikalsk i løpet av de første fire månedene?
– Ja, det er jeg ikke i tvil om, og i tillegg er dette veldig motiverende. Men det er like motiverende å møte et lite publikum hjemme i Norge, sier Aurland, før han lar trompeten får noen runder til med pussefilla.
Det pusses og gnikkes til det stråler fra blankpussede sko og musikkinstrumenter. Ingen skjenker en tanke det faktum at skoene om noen få minutter skal plantes i en søkkvåt gressmatte.
– Vi trår til når det stormer som verst. Befalet sier ikke at vi er bra på tross av ­været, men på grunn av været, sier en ­gardist med sann forakt for regnet.

Tre tonn utstyr. Det er bare minutter igjen. Et lite under har skjedd: Noen der oppe har skrudd av dusjen, og i den varme sommerkvelden sitter et forventningsfullt publikum og venter. Christophe Cunen gir en uniform noen raske strøk med en støvbørste. Alt skal være perfekt.
– Lykke til, sier Anders Moldekleiv til de første som marsjerer av gårde til åpningsnummeret. Det har faktisk sluttet å regne.
En australsk sersjant i Luftfors­varets uniform er heisfører og sørger for at noen VIP-er kommer trygt opp til boksene med utsikt over hele arenaen.
– Du kan glede deg til forestillingen. Maken har du aldri sett, og legg merke til Kongens garde fra Norge. Ingen slår dem, betror han oss.
I to og en halv time serveres publikum noe av det beste innen militært show og underholdning. Og når den ensomme sekkepipeblåseren har blåst sitt signal fra toppen av Edinburgh Castle, får de 1500 ak­tørene en fortjent hyllest før de marsjerer ut av gressmatten.
– Dette gikk jo bra, sier løytnant Christian Filberg, og slapper litt av i bussen tilbake til universi­tetet.
– Det er mye som skal klaffe under en slik øvelse. Det var bare så vidt vi fikk utstyret vårt i tide.  Vi hadde sendt 2,9 tonn med uniformer, våpen og instrumenter fordelt på 49 kolli i god tid, men det drøyde lenge før vi fikk det. Vi var imidlertid heldigere enn gurkaene fra Nepal. Der kom utstyret, men de rakk ikke flyet så de sitter hjemme.
– Er du fornøyd, spør vi korporal Steinar Horten som bærer på sitt klokkespill.
– Nei. Det var en vending som ikke gikk som den skulle. Det skal være perfekt, men det er en mulighet til i morgen. Da skal alt sitte.

I SYDNEY: Erling Eikli  ee@fofo.no

 

PS!

■ Senere i år venter Norsk Militær Tattoo i Oslo Spektrum, Windsor Royal Tattoo utenfor London og Basel Tattoo i Sveits for Garden.

 

TRENING OG ATTER TRENING: En tattoo-tilværelse består av mange doser med øving, puss, forberedelser og en inspeksjon i ny og ne. Flomlyset om kvelden og publikums hyllest er belønningen. To fridager ble brukt til bading, shopping og en velferdstur til en av de mange nasjonalparkene som ligger i nærheten av Sydney. Manges ønske om å få se kenguru ble også oppfyllt.