En følelse av skam

MANGE DØDE: – Det var så mange bedre mennesker enn meg som døde, sier Emir Suljagic.

Menn ble skilt fra kvinner, gutter fra jenter – voksne fra barn. Få visste omfanget av overgrepene og drapene som snart skulle følge sommer­dagene juli 1995.

Da bosniske Emir Suljagic sto ansikt til ansikt med Ratko Mladic,  klarte han knapt å si et ord. Hvor nær han var fra å bli plukket ut for å dø, vet han ikke, og han priser seg lykkelig for å ha overlevd. Mens FN var passive tilskuere til det som skjedde med de bosniske muslimene, så den da 20 år gamle Emir venner og kjente bli drept i det som går for å være et av de verste massemordene siden andre verdenskrig.
Det er med en følelse av skam han forteller om opplevelsene i krigsårene: Om overgrepene, fornedrelsen og den altoverskyggende sulten i den krigsherjede byen i det tidligere Jugoslavia.
 
Overlevde. – Jeg visste at de drepte bosniere da de skilte menn fra kvinner, men jeg ante ikke hvor omfattende det var, forteller Suljagic, som opplevde drapspatruljene under ledelse av den krigsforbrytermistenkte serbiske ­generalen, Ratko Mladic, som fortsatt er på frifot.
– Å leve med konsekvensene er noe jeg fortsatt sliter med. Det var så mange bedre mennesker enn meg av dem som døde – mange som sikkert ville gjort så mye bedre enn meg hvis de fikk leve.

Prosjektet. F møtte Emir Suljagic forbindelse med Norges-lanseringen av ­boken «Notater fra et helvete». I fem år jobbet han med seg selv og manuset før han endelig mente det var klart. Det som startet som selvterapi, endte med å bli en skildring av de tre årene borgerkrigen raste etter sammenbruddet av Jugoslavia.   
– På en måte var det skamfullt å lese igjennom det jeg hadde skrevet ved første utkast. Jeg tenkte heller aldri at det jeg skrev skulle bli en bok. I stedet var det en prosess ved å få opplevelsene ut av systemet og sinnet.

FN-tolk. Emir Suljagic var langt bedre stilt enn mange av sine nærmeste under krigsårene. Han hadde en jobb å gå til som FN-tolk, han fikk bedre mat og en fast rutine som gjorde det mulig å tenke på andre ting enn all elendigheten som preget livet i Srebrenica. Likevel klarer ikke Suljagic å skjule sinnet over mangelen på innsats fra FN for å forhindre overgrepene fra serbisk side.
– Hva kunne egentlig FN gjøre for å forhindre massakren?
– De kunne ha gjort det de gjorde én måned tidligere: bombet dem (de serbiske styrkene, journ. anm).
– Føler du at de valgte å ignorere overgrep de visste skjedde?
– Offiserkorpset oppførte seg skammelig, og de forrådte seg mot utdanningen og oppdraget de var satt til å gjøre. Uansett hva de følte om oss, hadde de et klart mandat om å beskytte oss, sier Suljagic, som er spesielt kritisk til det han mener var de nederlandske styrkenes manglende evne og vilje til å forhindre drap på bosniere.

Aldri igjen. Forfatteren bruker ikke følelsesladde ord for å beskrive hva han så og opplevde. Frustrasjonen og sinnet står likevel å lese i ansiktet og ordene han bruker. 15 år etter massakren er det ingen tydelige tegn til forsoning. Kampene har stilnet. Likevel er blodsporene tydelige i bevisstheten til folket, forteller Suljagic´  .
– Jeg prøver å holde meg unna Srebrenica. For å være ærlig forstår jeg ikke at noen føler at det går an å leve der. Det er liv der, men det er alt.

ØYVIND FØRLAND OLSEN ofo@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN