Få varige løsninger i Sudan

– For å forstå situasjonen, må man først ha klart for seg at Sudan er et stort og mangfoldig land med svært mange etniske grupper. Under kolonitiden ble landet delt i to med nord som overveiende muslimsk, og sør som kristent eller preget av lokale trosformer. Staten har vært dominerende, også for den økonomiske utviklingen, og har vært et redskap for særinteresser knyttet til et fåtall etniske grupper. Utvikling og investeringer har stort sett foregått i den sentrale Nildalen og hovedstadsområdet, mens andre deler av landet i økende grad har vært preget av underutvikling og marginalisering, forklarer Sørbø.
Han sier at medienes oppmerksomhet rettet mot ulike årsaksforhold som religion, identitet og tilgang til naturressurser i og for seg er korrekt, men at essensen er en konflikt mellom sentrum og periferien.

Eget sultanat. De siste 20 til 30 årene har det pågått borgerkrig mellom ulike regjeringer i nord og opprørsbevegelser i sør. I 2005 ble en fredsavtale undertegnet. Den forutsetter folkeavstemning i 2011 om selvstendighet for Sør-Sudan.
– Uansett hva resultatet blir, er det alltid fare for en ny krig mellom nord og sør, sier Sørbø.  
Han påpeker at gjennomføringen av fredsavtalen har vært vanskelig med stadige tilbakeslag og minimal tillit mellom partene. Et sentralt spørsmål er fordelingen av oljeressursene, særlig hvis Sør-Sudan velger å løsrive seg i 2011. Oljen er stort sett lokalisert i sør.
– I Darfur er konfliktdynamikken annerledes. Darfur var et eget sultanat frem til 1916 og fungerte rimelig bra som flerkulturelt samfunn inntil for 20 år siden.  En rekke ytre faktorer som tørke, intervensjoner fra Khartoum og det at Darfur ble trukket inn i borgerkriger i Tsjad, bidro blant annet til sammenbrudd i lokale ressursforvaltningssystemer og en økning i lokale konflikter, forteller instituttdirektøren.
– Fra 2003 ble det etter hvert også et opprør mot sentralregjeringen i Khartoum og en dramatisk humanitær og politisk krise.

Sudan og Tsjad. Sørbø forklarer at Darfur rommer en rekke kriser:
– Et voksende antall opprørsgrupper som slåss mot Khartoum.
– Kamp om ressurser og adgang til vann, jord og beite.
– Konflikt i Tsjad, fordi Darfur brukes som base og kamparena. Der foregår det krigshandlinger hvor Sudan og Tsjad bruker andre til å kjempe for seg.

Få lyspunkter. – Akkurat nå ser ingen av partene seg tjent med noen forhandlingsløsning og midt i dette utplasseres
26 000 soldater fra FN og Den afrikanske union. Men våpenhvilen overholdes ikke og fredsstyrkene vil neppe klare å beskytte befolkningen, sier Sørbø.
De første FN-soldatene er allerede blitt drept i kamper i Darfur.
– Ett av få lyspunkt i Darfur er at folk prøver å ta saken i egne hender og skape fred på lokalplan. Det er gjennom å støtte slike tiltak det er mulig å øyne en løsning, sier han.

JAhN RØNNE jr@fofo.no

Sudan:
– Folketall: 40,218 millioner.
– Størrelse: 2 505 813 km2.
– Styringsform: islamsk republikk.
– Partene: Regjeringspartiet NCP (National Congress Party). I Sør-Sudan: SPLM (Sudan Peoples Liberation Movement) og noen mindre politiske grupperinger. I Darfur: JEM (Justice and Equality Movement) og SLA (Sudan Liberation Army), samt en rekke mindre opprørsgrupper.
– Utvikling:
1898: Underlagt britisk-egyptisk fellesstyre.
1956: Sudan ble selvstendig.
1958: Militærkupp.
1969: Revolusjonsråd og nasjonalisering av næringslivet.
1971: Sudan Socialist Union eneste tillatte parti.
1983: Borgerkrig mellom nord og sør.
1986: Demokratiske valg.
1989: Ikke-blodig militærkupp, men bare ett parti tillatt.
1999: Politiske partier annet enn NCP ble igjen tillatt.
2003: Opprør i Darfur mot regjeringen.
2005: Fredsavtale mellom regjeringen i Khartoum og Sør-Sudan.
2007: Fredsstyrker fra AU og FN til Darfur.