Felles løft for veteranene

Baksiden av medaljen: I fjor sommer markerte hundrevis sin misnøye mot behandlingen veteraner har mottatt ved å levere tilbake medaljene sine.

5. juli i fjor, og igjen fire måneder etter, markerte veteraner fra internasjonale operasjoner sin misnøye med hvordan samfunnet tar vare på sine veteraner ved å stille opp foran Stortinget. Hva betyr dette? Får ikke de veteranene som har behov for det, den hjelpen de trenger? Svaret er både ja og nei. Så lenge noen faller utenfor eller blir urettferdig behandlet, kan vi ikke si oss tilfreds. Det har skjedd mye positivt innenfor veteranarbeidet de siste årene, men mye gjenstår, og vi må videre.

En veteran fra internasjonale operasjoner er en person som i handling har vist evne og vilje til å ta på seg store utfordringer og løse krevende oppgaver under meget vanskelige forhold, uten hensyn til egen velferd. Dette er verdier og egenskaper veteranen tar med seg videre, som samfunnsborger og i arbeidslivet. Det går bra med de fleste veteraner, men før eller siden får noen problemer som gjør at de faller helt eller delvis ut av arbeidslivet og samfunnet. Etter den andre verdenskrig måtte Norges krigsskadde kjempe i mange år før de omsider fikk noenlunde rettferdige erstatnings- og pensjonsordninger.

Kort tid etter krigen begynte Norge å sende ­soldater til krigs- og konfliktområder for å bidra til å skape fred og stabilitet. Det begynte med Tysklandsbrigaden, fortsatte med FN-observa­tører og militære enheter i blant annet Kashmir, Korea, Midtøsten, Kongo, An­g­o­l­a­, Somalia, Balkan til innsatsen i Afghanistan. Mandatene har vært ulike, fra ubevæpnete observatørmisjoner, via tradisjonell fredsbevaring, til operasjoner der styrkene må bruke dødelig makt for å løse oppdraget. Vi vet ikke nøyaktig hvor mange som har deltatt i internasjonale operasjoner etter krigen, men tallet er nok nærmere 90 000 enn de 120 000 som mange har operert med. Tar vi med familie og venner, er dette noe som berører en stor del av Norges befolkning.

Det tok 40 år før man så smått, etter påtrykk fra det som nå heter Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner (NVIO), begynte å interessere seg for hvordan FN-veteranene hadde det, og det gikk enda flere år før noe ble gjort. Først 20 år senere ble veteranenes rettigheter slått fast gjennom endringene i forsvarspersonelloven, som trådte i kraft for litt over ett år siden.

Nå, ett år etter at det objektive erstatningsansvaret ble lovfestet, når NVIO feirer sitt 50-årsjubileum, og arbeidet med regjeringens handlingsplan for oppfølging av veteraner er i sluttfasen, er det tid for å se litt på noen utfordringer som ligger foran oss i veteranarbeidet.

La oss slå fast at alle veteraner har behov for og fortjener samfunnets anerkjennelse og respekt for den tjenesten de har utført, og at de veteranene som får behov for det, må få nødvendig helsemessig, sosial og økonomisk oppfølging, uansett når det måtte skje, uten å måtte kjempe mot stivbent byråkrati eller i rettssalene for å få den.

Det er våre politiske myndigheter som beslutter at Norge skal sende militære styrker for å bidra til internasjonale fredsoperasjoner i ulike deler av verden. Derfor er det våre politiske myndigheter som har det overordnete ansvaret for hvordan vi som samfunn tar vare på våre veteraner når oppdraget er løst. Vi har ikke noe eget militært helse- eller sosialvesen. De veteranene som har behov for det, skal bli ivaretatt av de samme institusjonene som alle andre i Norge. Regjeringens handlingsplan for oppfølging av veteraner, og Stortingets uttalte vilje til å rette opp gammel urett, lover godt. Nå gjenstår det å se om planene blir omsatt i konkrete tiltak, med klar ansvarsfordeling enten det gjelder kompetanseoppbygging, ressurstildeling eller resultatansvar.

Den 18. februar leverte alle veteran- og tjenestemannsorganisasjonene et felles svar på en invitasjon fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe om å rette opp kompensasjonsordningen for psykiske belastningsskader. Veteranene forventer at politikerne leverer.

Det er Forsvaret som vet hva veteranene har vært med på, hvilke forhold de har tjenestegjort under og hvilken risiko de har vært utsatt for. Forsvaret har derfor et klart ansvar for å bidra til at de ulike sivile etater har den kompetansen de trenger for å gi veteranene de tilbudene de har behov for, når de har behov for dem. Samtidig er det viktig at alle som har en rolle i veteranarbeidet, har en felles forståelse om hvilke lover og regler som gjelder, og hvilke rettigheter den enkelte har. Pilotprosjekt Østerdalen, der Forsvaret, familieetaten, NAV og helsevesenet skal arbeide sammen, er meget lovende, og det skal bli spennende å følge prosessen videre. Det er viktig at veteranenes kompetanse om egen situasjon får en sentral rolle i dette arbeidet.

I veterandirektivet har forsvarssjefen plassert ansvar for veteranarbeidet hos en rekke av sine underlagte sjefer. Det er vel og bra så sant de tar sitt ansvar alvorlig og setter av de nødvendige ressursene, men det gir ikke veteranene mye hjelp. De veteranene som ikke lenger er i tjeneste, må ha ett sted å henvende seg, «en dør inn», der de kan få råd og veiledning om Forsvarets tilbud, og hjelp til å finne frem i det sivile hjelpeapparatet.

Forsvarets veteranadministrasjon skal både være kontaktpunkt for veteranene og Forsvarets koordinerende stabsledd for alle veteranspørsmål. Selv om medarbeiderne i FVA gjør sitt aller beste for å møte til dels motstridende krav, er det et spørsmål om den er riktig plassert, fysisk og organisatorisk.

FVA bør være veteranenes «dør inn», men da må den være kjent og legges til et sted som er åpent og lett tilgjengelig, ikke som nå bak gjerder og låste dører. Innenfor den åpne døren må det finnes personer med faglig kompetanse om veteranspørsmål, slik at veteranen kan få svar uten å bli sendt fra kontor til kontor. Samtidig må FVA plasseres mye mer sentralt i organisasjonen, nærmere forsvarssjefen, og sjefen må ha en grad som gir gjennomslag på beslutningsnivå.

Veteranrettighetene omfatter et meget komplisert, sektorovergripende lov- og regelverk som det er lett å gå seg vill i. I mange tilfeller har veteranen vært nødt til å søke juridisk bistand og gå til søksmål for å få overprøvd forvaltningenes beslutninger. Det er behov for en nøytral instans, en ombudsmann, som kan føre tilsyn med hvordan veteransakene håndteres, og som veteranene kan henvende seg til dersom de ikke når frem med sin sak eller får den hjelpen de har behov for. Dette er noe NVIO har foreslått for flere år siden. En veteranombudsmann må ha høy kompetanse om alle sider av veteranarbeidet, og fordi veteransakene berører en rekke departementer og etater, bør stillingen legges under Stortinget.

Selv om mye er gjort, særlig de senere år, er det mye som gjenstår. Vi kan ikke gi oss før den dagen alle veteraner får den anerkjennelsen de fortjener, og veteranene, deres pårørende og de etterlatte etter de som har mistet livet, får den økonomiske, helsemessige og sosiale oppfølgingen de har krav på.

Vidar Falck,
generalsekretær i Norges Veteranforbund
for Internasjonale Operasjoner (NVIO)