Felleskrigen

I Blåtind skytefelt leter dragon Sebastian Bøgh etter fienden.

Les forsvarssjefens handlingsplan for nettverksbasert forsvar.

I en CV 90 oppklaringspanservogn sitter dragon Sebastian Bøgh og betrakter et område i Blåtind skytefelt gjennom et termisk kamera. Aggregatet summer i den trange vogna, som står i skjul bak en snøskavl. Bøgh lar det avanserte «øyet» sveipe en teig flere kilometer unna. Plutselig ser han fienden: En varm panservogn lyser opp på skjermen.
– Termisk signatur! roper 19-åringen til vognkommandør Andreas Ulven Holmen, samtidig som han med laser måler avstanden til fienden.
Like etterpå ser han to andre ­fiendtlige panservogner i samme område.
– Vi har veldig bra utstyr. Jeg er rimelig trygg på at fienden ikke har oppdaget oss, sier Bøgh, og viser oss både det vanlige optiske og det termiske bildet av de fiendtlige styrkene inne ved Akkasæter.
Det er ikke første gang laget på sensorvogna til Eskadron 1 i Panserbataljonen avslører fienden. Vognkommandøren bruker et halvt minutt på å samle og bekrefte informasjonen om den fiendtlige styrken. Så melder han fra til eskadronsjefen over multirolleradioen (MRR) hva de har oppdaget, med nøyaktig kart­referanse.
– Det er teoretisk mulig, men ikke særlig praktisk gjennomførbart å videresende bildet av fienden, sier fenrik Ulven Holmen.
Han har kommandoen over den eneste sensorvogna av denne typen. Utstyret kalles Vingtaqs II og omfatter både kamera, radar og laser.
– Vi navigerer etter elektroniske kart, men føler oss vel ikke så veldig nettverksbasert. Sensorutstyret er fremdeles under testing, forteller han.

En panservogn lyser opp skjermen. Bøgh måler avstanden.

NBF. I ti år har store deler av For­svaret snakket om nettverksbasert forsvar (NBF). Om fremtiden og datasystemer og teknologi. Målet er, ifølge en rapport fra 2006, «dramatiske forbedringer i ytelsen ved gjennomføring av militære operasjoner».  Forsvaret har hatt egen NBF-tenketank, og Forsvarets forskningsinstitutt har publisert 131 rapporter om temaet. Egentlig handler det om
å samvirke, forteller oberstløytnant Einar Storli i INI-staben. Det dreier seg om å jobbe sammen for å løse et oppdrag. Storli er del av arbeidsgruppa som jobber med forsvarssjefens handlingsplan for Nettverksbasert forsvar. Del én kom i fjor – den tok
for seg den overordnede strategien. Del to kommer i juni – den skal
blant annet inneholde en liste på
50 konkrete tiltak.
– Et nettverksbasert forsvar vil få konsekvenser. Strukturen kan bli ­flatere og hierarkiet få mindre betydning, men evnen til å utveksle informasjon blir bedre. I dag er det fortsatt deler av Forsvaret som ikke kan snakke sammen.
– Hva mener du?
– At det er avdelinger som bruker radarer og kommunikasjonssystemer som ikke kan operere sammen.

Eskadronsjef Erling Nervik tegner på papirkart. Han melder fra på multirolleradio.

Blåtind. På øvelsen i Nord-Norge er ikke eskadronsjef Erling Nervik er ikke langt unna når han får meldingen om «fi» fra sin vognkommandør. Han vurderer situasjonen. Skal han bruke fly eller observasjonsposter for å bekrefte det sensorvogna ser? Han tegner inn situasjonsbildet på papirkart og orienterer bataljonssjefen og andre avdelinger over MRR.  
– Det er kanskje ikke optimalt å bruke papirkart, men om elektronikken ikke skulle fungere, er det det jeg har å falle ­tilbake på, sier kaptein Nervik og påpeker:
– Om utviklingen går sakte, har vi i alle fall blitt tilført flere sensorer de siste årene.
Det har gått noen få minutter siden målet ble oppdaget. Nå skal bataljonssjef Erlend Bekkestad bestemme seg for om han vil angripe. Han er i kommandovogna Rex 91A. Han påpeker at det er viktig å male fram et godt bilde av stridssituasjonen, selv om man ikke overfører bilder elektronisk. Det til tross for at det er lagt til rette for at kamera kan monteres på både CV 90 og Leopard for å formidle siktebilder. Ledervogna er rigget digitalt for å overføre data. Bekkestad forteller at de likevel har en analog tilnærming – med papirkart og tusj.
– Vi har stor sensorkapasitet, men mangler teknologien for å overføre data mellom plattformene. Nå bruker vi mye tid på å utveksle infor­masjon. Et mål er å frigjøre tid for å være raskere enn motstanderen. Da får vi beslutnings­overlegenhet, sier han.  
Bekkestad har tre alternativer: støtte fra F-16-fly som ligger på vent i luftrommet over Målselv, artilleri med krumbanevåpen eller egne stridsvogner dersom det ligger til rette for flatbanevåpen. Bekkestad velger flystøtte – koordinert med artilleri – og her ender historien for de tre fiendtlige stormpanservognene på øvelse Cold Challenge. De blir tilintetgjort.

Bataljonssjef Erlend Bekkestad kan velge: flystøtte, artilleri eller egne stridsvogner.

For og i mot. – Innenfor nettverksbasert forsvar så har spesialstyrkene, Luftforsvaret og Sjøforsvaret kommet lenger enn Hæren og Heimevernet, sier Storli.
– Luftforsvarets kontroll- og varslingskjede har for eksempel lenge vært en del av Nato-systemet. Det har også de avdelingene i Hæren som var på Balkan eller er i Afghanistan.
– Noen synes det har vært mye prat og lite handling. Fortsatt brukes det papir­kart og blyant – og MRR. Kan vi ikke bare kopiere våre allierte?
– Vi bruker Nato-standarder, men også Nato sliter. USA har nok kommet lengst, men den amerikanske ledelsesfilosofien er ikke nødvendigvis egnet i Norge. Målet er å dele så mye informasjon som mulig i sann tid til enhver tid, både data og video. Redselen for at det skal bli for mye informasjon synes jeg er en bakstreversk tanke. Jeg tror mennesket har en unik evne til å filtrere og velge interessant informasjon. Jeg har aldri hørt at noen har hatt for mye informasjon før beslutninger tas. Men nytten av NBF oppleves nok forskjellig ut fra hvor man står.
Storli beskriver sikkerhet som en stor utfordring. Forsvaret opererer med ulike graderingsnivåer. Hva skal være sperret for hvem? Utdanning er en annen utfordring. I dag blir du først utdannet i NBF på stabsskolenivå.
– Vi må få NBF inn i utdanningsløpet allerede fra befalsskolen og krigsskolen. Og så er Forsvaret nødt til å se på anskaffelsesprosessene sine. Det kan ikke ta fem-seks år å få på plass materiell, sier Storli.

MRR. Skrekkeksemplet er radioen som store deler av Hæren bruker: MRR. For selv om den beskrives som en robust radio med god rekkevidde og sterk kryptofunksjonalitet, egner den seg bare for å kommunisere med andre hærstyrker. Det skyldes blant annet en svært lang anskaffelsesprosess. Prosjektet ble etablert allerede på 70-tallet, men da radioene først kom – på slutten av 90-tallet – var kravspesifikasjonene for gamle. Radioen var opprinnelig utviklet som databærer for luftvern i Hæren, den tjenesten var da lagt ned. Ungarn er det eneste andre Nato-landet som har kjøpt MRR – men de har radioer med en annen kryptering. I internasjonale operasjoner kan derfor norske hærstyrker bare bruke MRR til å prate med andre norske hærstyrker. Resultatet er at en patrulje fra Hæren må operere med flere radioer samtidig: MRR for å kommunisere med andre hæravdelinger, HF-radio for å kommunisere med andre avdelinger/grener og FAC-radio (Forward Air Controller) for å samarbeide med Luftforsvaret.

Setermoen. I Nord-Norge er den lille trefningen på Akkasæter meldt inn – med MRR – til Brigadens kommandoplass, «Brigko». På Setermoen huser telt og containere bak piggtråd flere dusin offiserer. En svak eim av drivstoff ligger i lufta. Mange antenner viser at her er det snakk om mye samband. I det aller helligste – det taktiske operasjonssenteret – er det 18 arbeidsstasjoner med fagfolk fra ymse bransjer, som etterretning, forsyning, ingeniør, samband. Brigadesjefen befinner seg på en fremskutt kommandoplass nærmere fronten. Både i «Brigko» og «fremskutt» henger store elektroniske kart med inntegnede styrker på veggen. De aller fleste bruker MRR. De eneste som formidler bilder og video, er fagfolkene som er i kontakt med jagerflyene i lufta, de tilhører «targeting»-cella. De bruker Link-16-utstyr og radio, og er de som i realiteten avgjør om fly eller artilleri bør tas i bruk. Her hører også FAC-ene hjemme, de kan lede fly mot mål.
– Med gammeldagse papirkart blir situasjoner fort historie. Men fortsatt er det noen som må legge opplysninger inn på de elektroniske kartene. Et situasjonsbilde er heller ikke det samme som situasjonsforståelse; vi som jobber her, må bruke kompetanse og erfaring for å forutse hvor fort en situasjon vil utvikle seg og hvordan et oppdrag lar seg løse. Før tok det lang tid å få ut informasjon. Det førte til at operasjoner tok lengre tid enn nødvendig. Nå gjør tilgangen til informasjon at brigaden blir mer proaktiv. Der det tok et halvt døgn å snu en bataljon, gjør vi det nå på en halvtime, sier oberstløytnant Rune Sørra, operasjonssjef i Brigade Nord.

I Brigadens kommandoplass tegnes trefningen inn på elektroniske kart.

Marinejegerkommandoen. – For meg er NBF nok et begrep som noen har funnet på, sier Tom Robertsen, sjef for Marinejegerkommandoen (MJK).
– Husker du RMA? Det var «buzz»-ordet på 90-tallet. «Revolution in Military Affairs». Nå snakker ingen om det. NBF er 2000-tallets «buzz»-ord. Noen ganger er det begrepene vi lager, som ødelegger, samt mangel på presise definisjoner for å beskrive dem. Ta effektbaserte operasjoner som eksempel. I dag er jo det nesten et skjellsord i enkelte sammenhenger.
Det er ikke ofte MJK-sjefen lar seg intervjue. Vi får muligheten fordi spesialstyrkene – MJK og Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando (FSK/HJK) – beskrives som ledende innenfor nettverks­baserte operasjoner. Eksperter på området opererer med modenhetsnivåer fra én til fem. MJK er på nivå fire.
– For meg handler det ikke om NBF. Ikke vet jeg om det er noe vi er gode på heller. Det jeg vet, er at vi prøver å være gode på fellesoperasjoner. Vår ambisjon er å operere sammen med så mange aktører som mulig.
– Hvorfor gjør dere det?
– Fordi vi er små. Vi er avhengig av å jobbe sammen med andre. Det gjør vi hele tiden. Og det har vi alltid gjort. Er det NBF vi driver med? Ok, jeg kaller det «common sense», sier Robertsen.
På Ørland øver norske spesialstyrker sammen med soldater fra USA og Latvia. Øvelsen heter Tundra, skogløst fjell. Et jagerfly tar av like over oss. Spesialstyrkene opererer med jagerfly og bakkemannskaper fra Luftforsvaret. Robertsen forteller at Afghanistan-oppdraget har fått flere til å operere sammen. Det synes han er ålreit. Det er jo sånn de alltid har jobbet. Han forteller at for 20 år siden var det utenkelig at flere nasjoner opererte innenfor samme leir. Nå er det vanlig. Robertsen ramser opp fordelene: høyere operasjonshastighet, kommunikasjonsprosesser går fortere og beslutninger tas raskere. Flere får tilgang til mer informasjon, men det betyr ikke at alle skal vite alt.
– Soldaten på bakken må få lov til å gjøre jobben sin. Det er ikke alltid de på høyere nivå trenger å vite detaljene. Konsekvensen av at for mange får vite hva som skjer, er at de som skal utføre jobben blir redde for å gjøre feil. Hva gjør du hvis du kan ta ut et høyverdig mål – men har liten tid på deg? Venter du på godkjenning? Skal noen minne deg på at du må ta vare på sivile først? Soldater er ikke dumme.

Rema 1000. For noen år siden trengte spesialstyrkene nytt kommunikasjonsutstyr. Det fantes ikke som hyllevare, så de fikk lov til å lage det selv.
– Det ble kanskje ikke teknologisk «state of the art» – heller Rema 1000, men det fungerer, sier sosialantropolog og FFI-forsker Tone Danielsen.
Hun har skrevet en rapport om hvordan spesialstyrkene gikk frem i denne anskaffelsesprosessen.
– Det var militære operatører som ledet prosjektet. Dermed ble de operative behovene – og ikke bare teknologien – styrende. Hvor stort skulle det være? Jo, skjermbildet måtte være så stort at de som skal operere det kan se kartutsnittene de trenger. Hvor store skulle knappene være?
Jo, så store at operatørene kan ha vottene på, og utstyret må tåle kulde og røff behandling. Produktet ble billig og bra, og de fikk utviklet det raskt. Spesial­styrkene fulgte ikke boka, men de gjorde jobben sin. Boka funker kanskje når du skal gjøre store materiell­investeringer, men teknologi forandrer seg hele tiden. Og det hjelper ikke om du har «state of the art»-­teknologi hvis du ikke kan bruke det operativt, sier hun.
 – Vi er privilegerte, innrømmer Robertsen på Ørland.
Han er klar over at spesialstyrkene har tilgang på utstyr som store deler av Forsvaret bare kan drømme om. Noen ganger får de også lov til å gå utenom boka. Men han er like klar på at krig ikke utelukkende handler om teknologi. I Afghanistan er de fullstendig overlegne dem de møter, men likevel slår motstanderne til­bake. For spesialstyrkene dreier det seg om å løse oppdrag – med de midler, evner og kreativitet som de har til rådighet. Ta for eksempel den amerikanske invasjonen i Irak i 2003, sier Robertsen. Stridsvogner opererte som støtte for spesial­styrker.
– 50 tonn støttet 100 kilo. Det var utenkelig for ti år siden. Men det var én måte å løse oppdraget på i 2003, sier han.

I Brigadens kommandoplass tegnes trefningen inn på elektroniske kart.

Afghanistan. Da norske og finske styrker kom til Meymaneh i 2003, var britene allerede på plass. De installerte sine systemer på norske og finske kjøretøyer. Det fungerte fint. All kommunikasjon foregikk på engelsk og alle kjøretøyene snakket sammen. Så dro britene hjem og tok med seg utstyret sitt. Da satt nordmennene og finnene igjen med hver sine systemer – som ikke fungerte opp mot hverandre. Åtte år etter er endelig et felles nettverk på plass i Afghanistan. 1. juli lanseres «Afghan Mission Network» (AMN), en felles standard som skal gjøre det lettere for ulike nasjoner å jobbe sammen. Det nye systemet beskrives som en milepæl, men ikke alle de nærmere 50 landene som er i Afghanistan, vil knytte seg til det nye nettverket. Noen har ikke råd. Noen vil ikke.
– Hvordan vil de da operere?
– Som i dag. De vil levere informasjon på disketter, og det blir derfor ikke informasjon i sanntid. I dag har alle nasjoner i Afghanistan et «Nato Secret System» stående ved siden av sitt eget system. Og noen ganger må nasjoner sende en liaisonoffiser for å overlevere informasjon. Det tar tid. Det sier seg selv at det er tungvint, sier Einar Storli.
– En annen utfordring er at noen nasjoner har dårlige engelskkunnskaper. Det gjør det vanskelig å operere sammen.
Heggelia. I «fremskutt», som er plassert på fotballbanen i Heggelia, har brigader Arild Thobiassen fått rapporten om at Panserbataljonen har nedkjempet tre stormpanservogner. Her­fra har han daglige videokonferanser med sin overordnede, en tysk korpssjef som sitter i Münster i Tyskland. Nå blir nettverksbasert forsvar like komplisert som i Afghanistan. For korpssjefen kan ha ulike brigader under seg, og de snakker ikke samme språk – datateknisk. Da må opplysninger fra ett system «løftes» manuelt til et annet system. Det samme skjer når en alliert bataljon underlegges Brigade Nord.
– Vi tar kanskje små steg innenfor NBF, men tempoet kan ikke være større enn at vi kan utdanne og trene personellet. Vi må tenke sårbarhet og kan aldri forlate kartet og radioen, sier Thobiassen.
– Målet er å se et mål­­område, for eksempel ved bruk av UAV.

OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no
TORBJØRN LØVLAND tl@fofo.no
Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

 

– Mennesker er ikke teknologi

– Det er mye god tenkning i Forsvaret, og vi møter stor grad av velvilje. Det har skjedd mye de siste ti årene, forteller FFI-forsker og informatiker Hilde Hafnor.
– Men vi møter også de som er lei NBF, som vil ha ­beviser på at dette funker.
Hun mener at den store verdien med et nettverksbasert forsvar er at teknologi anses som driver for endring.
– Det er ikke så viktig hva man kaller det. For selv om begrepet blir borte, så forsvinner ikke utfordringene eller mulighetene. Man er nødt til
å jobbe sammen og man er nødt til å utnytte den teknologien som er tilgjengelig. Problemet med begreper er ofte at forventningene blir så store, sier hun.
– Målet er at alle skal ha rett informasjon til rett tid. Det er en god visjon. Men den må også fungere i virkeligheten. Å innføre NBF kommer til å få konsekvenser, for maktstrukturen i Forsvaret – for hvem som har tilgang til informasjon – men også for planleggingsarbeidet, sier FFI-forsker og sosialantropolog Tone Danielsen.
– Forsvaret har jobbet med NBF i ti år som teori, men fortsatt er vi ikke kommet dit at vi kan si at vi har et nettverksbasert forsvar. NBF bygger på teknologiske samhandlingsmodeller, men mennesker er ikke teknologi. De responderer annerledes enn teknologiske systemer. Mennesker og kultur har i liten grad vært diskutert som del av NBF.
– Hvis batteriet er flatt, får du ikke snakket med folk. Men hvis du ikke forstår den du skal prate med, så hjelper det ikke om ­teknologien er der, sier hun.