Gjetord fra Tsjad

KONTAKT: Major Bent Anders Salberg og Moussa Yousouf har fått god kontakt utenfor det lokale sykehuset i Abéché. Gutten, som er svaksynt, bor i nærheten og er nærmest blitt kjæledegge blant nordmennene. Til høyre står den lokale tolken Ngar.

Selv om hoveddøren er sørgerlig sort, gir inngangspartiet til Norwegian Deployable Hospital et vennlig inntrykk. På plassen utenfor vaier norsk og serbisk flagg på stengene sammen med det FN-blå silkestykket. En rullestolrampe er lagt ut som om det var en rød løper.  Den sandgule teltveggen virker lun, og et par hvite treski med skikkelige trinsestaver er festet på høyre side av døren som en stor spøk. På innsiden fortsetter vennligheten med hvite vegger, vinduer, sval luft og ventestoler. De som har kommet på egne ben, har kanskje blitt møtt av Torbjørn Fallet i mottakelsen. Sanitetssoldaten  er en av dem som holder orden på be­søkende, enten de skal til røntgen, allmennlege eller tannlege.
– Dagene her kan variere med hensyn til aktiviteten, forteller han. Det mest hektiske var da vi fikk inn fem eller seks sivile sikkerhetsvakter med skuddskader.

FN-ros. Det er ingen tvil om at den norske innsatsen i Tsjad har vært en suksess, selv om Norge ikke fortsetter FN-oppdraget utover det ene året som var avtalt.
– Jeg har hele tiden ment at dette sykehuset er et av de beste. Det kom på plass i rekordfart og er blitt drevet på en imponerende måte. Det har vært svært oppmuntrende å se hvordan det har fungert, uttrykker styrkesjefen for Minurcat, generalmajor Elhadji Mouhamedou Kandji fra Senegal.
Det knaser av grus og småstein under de blankpussede støvlene, som ikke kan unngå å trekke støv der generalen vises rundt på sykehusområdet sammen med blant andre statssekretærer fra Norge og Serbia.
– Jeg ville helst ha sett at sykehuset fortsatte, for det er jo investert mye i det. Men vi vil helt sikkert finne en løsning, selv om det vil være noe med lavere standard, sier general Kandji, som er fornøyd med det Minurcat har fått til i Tsjad. Oppdraget har vært en suksess og har skapt bedre sikkerhet for omgivelsene, mener han.
At sykehuset har vært en suksess, er leder for intensivavdelingen Anne Gjefsen enig i. Hun har vært med fra starten og opplevd gleder og sorger, særlig med sivile pasienter fra lokalbefolkningen.
– Vi har flere solskinnshistorier der pasientene kunne ha dødd om de ikke hadde kommet til oss i tide, for eksempel en ung pike med stivkrampe. Etter behandling kunne hun forlate sykehuset på egne ben, forteller Gjefsen, og forklarer at mange blant lokalbefolkningen blir liggende syke hjemme. Det er først når det blir svært kritisk, at de oppsøker hjelp. Derfor har sykehuset også hatt flere dødsfall.
Hovedoppdraget er å stå i beredskap for Minurcat, likevel er avtalen at ­sykehuset tar i mot sivile pasienter.
– Men det er legene på det lokale sykehuset for distriktet som sender pasientene. Ingen sivile får på egen hånd banke på sykehusdøren.

BYGATE: En kjøretur inn til byen Abéché byr på humper og støv. Og det gjør inntrykk å se fattigdom og enkle kår midt i Afrika.

Norge og Serbia. Det er ingen på sykehuset som prøver å skjule at de har stor kapasitet med hensyn til hovedoppgaven. FN har nemlig ikke klart å oppfylle mandatet med i alt 5200 soldater. På det meste er Minurcat oppe i 3600. Derfor er det ikke FN-personell som har løpt ned dørene på sykehuset. Likevel, det har ikke vært aktuelt å redusere bemanningen. I en beredskap vet man aldri hva som kan skje.
– Og trolig ville det ikke være så mye å spare når sykehuset først var etablert og man var i gang, ifølge Anne Gjefsen, som forsikrer at hun ikke har kjedet seg en dag. Hun skryter også av samarbeidet med serbiske kolleger.
– I første kontingent var de bare representert med et kirurgisk team. Nå teller de 21 personer, med kompetanse på flere områder, sier Gjefsen.
Serberne som F snakker med, bekrefter suksessen. Dette samarbeidet vil de gjerne fortsette i fremtiden. Noe den serbiske statssekretæren Zoran Vesyc uttrykte da han fulgte Espen Barth Eide til Tsjad, men understreket at de ikke var modne for å ta over et ­sykehusansvar nå.  

SÅRSTELL: Den serbiske militærlegen Goran Milojkovic tar seg av en ung pike fra lokalbefolkningen. (Alle bilder av pasienter er tatt med deres tillatelse.)

Flyttbart. Det knaser i grus og småstein igjen – selv om senegalgeneralen for lengst har forlatt området. Hverdagsskrittene høres  når noen ­beveger seg mellom rekken av gule hustelt – med kurs for matsalen, eller noen skal tilbake til hospitalet. Det
var et arbeidslag, det såkalte «Theatre Enabling Force», som gjorde en jobb det går gjetord om da leiren skulle anlegges. For at ikke hele leiren skulle bli et gjørmehull i regntiden, ble bakke­nivået hevet, og det ble kjørt på med skikkelig pukk og stein etter at kabler og rør var lagt ned. Resultatet er et ryddig og trivelig område der hospitalet bokstavlig talt kunne brettes ut fra sine konteinere. I tillegg kom brønnborerlaget, som sørget for egen vannforsyning. Så effektivt var dette laget, som i dag teller 19 mann,  at FN sporenstreks sørget for å engasjere dem til mer boring. Det har ført til flere vellykkete brønner for lokalbefolkning og flyktninger, særlig lenger nord i Tsjad.
– Dette systemet har jeg tro på, sier sykehussjef major Bent Anders Salberg, som sikter til det flyttbare hospitalet, tilsvarende et han fikk ­erfaring med i Afghanistan.
Norge har nemlig i alt tre slike sett, som kan etableres hvor det skal være.
– Nå gjelder det bare at Forsvaret tar vare på spesielt kirurger og anestesi­leger for fremtiden, slik at systemet kan fungere, sier majoren.
I Tsjad har han nærmest vært en forbindelsesoffiser til det lokale sykehuset. Nesten daglig avlegger han det en visitt. Han understreker hvor viktig det er at legene der henviser pasientene.
– Vi skal jo ikke være konkurrenter, påpeker Salberg, som forteller at 15. mai blir sykehusdøren låst og pakkingen for hjemreise et faktum.  

KREVENDE STRØM: Knut Vidar Mathiassen tilhører drivstofflaget, og spruter vann til ære for fotografen. Han forteller at det går med 2500 liter drivstoff i døgnet – mest til strøm­aggregatene.

Ingen klager. Når sykehuset har vært en suksess, er det ikke minst takket være trivselen blant dem som deltar, mener Knut Vidar Mathiassen på drivstofflaget. Han er også tillitsvalgt for en del av styrken.
– Alle blir godt kjent med hverandre. Det har vært lite gnisninger, og ingen klager til meg som tillitsvalgt. Vi er godt ivaretatt her nede med velferdstilbud. Vi kan ringe gratis hjem, bruke Internett, se fotball på tv og bruke godt utstyrt trimrom, forteller han.  
Mathiassen skulle gjerne sett at det var noe mer å gjøre i jobben som drivstoffansvarlig. Ellers synes han tjenesten i Tsjad ikke er ulik den han har ­erfart i Afghanistan.
– Men det er forskjell på de to operasjonene. Når vi jobber for FN, må jeg si at logistikken ikke er god. Alt tar tid, påpeker han, og får støtte fra flere blant nordmennene.
 Likevel, å følge FN-sporet skremmer ikke dem som gjerne vil ha flere oppdrag i utlandet.

JAHN RØNNE jr@fofo.no
Foto: TORBJØRN KJOSVOLD/FMS

 

■ Tsjad har 10,8 millioner innbyggere, er et av verdens fattigste land, er syv ganger større enn Norge i areal og har mindre enn 30 mil asfaltert vei.

 

FN-styrken

■ Minurcat (The United Nations Mission in Central African Republic and Chad) ble opprettet 15. mars 2009.
■ Minurcat overtok oppdraget etter EUFOR.
■ Militære deltakere: 3500 personer fra 14 nasjoner.
■ Mandat: Skape trygghet, hindre fiendtlige handlinger, se til at frivillige organisasjoner (NGO-er) kan gjøre innsats i området og beskytte FN-personell, NGO-er og flyktninger. 

 

Forsvaret i Tsjad

■ Det norske bidraget er delt i to: feltsykehus og brønnborerlag.
■ Etablering av feltsykehuset ble påbegynt i april. Operativt fra 15. mai 2009.
■ Sykehuset teller totalt 150 personer (129 ­norske, 21 serbiske). Brønnborerlaget består av 19 personer.
■ Sykehuset: 40 pasientsenger.
■ Sykehuset har siden starten behandlet (stort og smått) i alt mer enn 5000 pasienter (FN-personell over 3000, NGO-er nær 100, sivile nær 2000).
■ Oppdrag: Ha medisinsk beredskap for Minurcat på såkalt Nivå to (kirurgisk kapasitet) og i den grad kapasiteten tillater det, støtte ­lokalt sykehus for sivile.

 

– Ingen vei tilbake

IMPONERT: Statssekretær Espen Barth Eide er imponert over det norske sykehuset i Tsjad og beklager at oppdraget ikke ble forlenget.

– Det er å beklage at det norske FN-sykehuset i Tsjad ikke kan fortsette når det viser seg at FN ønsker at det blir, sier statssekretær Espen Barth Eide i Forsvarsdeparte­mentet. Han besøkte sykehuset i mars.
Han forklarer at det hadde latt seg gjøre om avgjørelsen kunne vært tatt på et tidligere tidspunkt. Nå er «toget gått», mener han, ­fordi det ikke lar seg gjøre å erstatte det ­personellet som er der på så kort tid.
– Da vi påtok oss oppdraget og etablerte ­sykehuset i fjor, var det for ett år, sier Eide.
Han viser til at det var FN innforstått med, og at organisasjonen mente at Russland skulle overta. For sent ble det klart at dette ikke ble noe av. Fra norsk side var ett år det man mente å kunne klare på en forsvarlig måte. Espen Barth Eide tror at FN finner en løsning innen 15. mai, datoen for Norges hjemreisestart, selv om det kan bli et sykehus med lavere kapasitet. Rett før påske var aktiviteten i New York høy for å finne en ­løsning. Samtidig er hele FN-operasjonen Minurcat i ferd med å gå mot slutten. Myndighetene i Tsjad mener at det ikke er bruk for styrken mer, men har gått med på å forlenge mandatet med to måneder – frem til 15. mai. I praksis kan det bety at oppdraget avsluttes før jul. Stats­sekretæren roser den norske innsatsen i Tsjad og er glad for at Norge er tilbake på FN-sporet.
– Vi vil definitivt takke ja til flere FN-oppdrag i fremtiden. Det kan komme i Sør-Sudan, men det er for tidlig å si om det vil skje. Egentlig har vi fulgt FN-sporet helt siden vi forberedte Darfur-oppdraget for fire år siden – selv om det ikke ble noe av. Men vi deltok med MTB-er i Libanon i 2006, påpeker Eide.
Han ser betydningen av at Norge deltar både i Nato-oppdrag og FN-oppdrag, fordi det er to ulike måter å samarbeide på innenfor organisasjonene.
– Tsjad-oppdraget har gitt oss FN-kompetanse tilbake, sier han.