Gryttings grynt

Foto: BJØRN ERIK RYGG LUNDE

– Det er provoserende, sier kontreadmiral Trond Grytting kontant.
Den direkte fremtoningen har han arvet fra sin mor. Kledd i marineblått lener sjefen for Landsdelskommando Nord-Norge seg frem og fikler med den stramme slipsknuten. Han har kongen i ryggen der han sitter i en himmelblå sofa på kontoret sitt inne i fjellanlegget på Reitan – to mil øst for Bodø. I to og et halvt år har Trond Grytting (52) vært sjef for Forsvaret i Nord-Norge. Rundt og over seg har han flere hundre meter med stein. Mangel på dagslys ser ikke ut til å bekymre ham. Ei heller at det eneste maritime i umiddelbar nærhet er hans egen uniform, et kart over de enorme havområdene i nord og en og annen russisk sjøsuvenir. Men at flere kolleger rett før jul ble siktet for korrupsjon og opplevde politirazzia i sine egne hjem, det syntes han var skrekkelig. Selv om de fleste sakene nå er henlagt.
– Tenk på alt de har vært nødt til å gjennomgå, sier han.
I notatene mine har jeg skriblet ned et spørsmål om fristelser og offiserer, om etikk og moral. Men før jeg har kommet så mye som halvveis i spørsmålstillingen, har Grytting luktet lunta.
– Mener du at de har gjort seg skyldige i korrupsjon?
– Nei.
– Det er jo det du antyder. Blant folk flest ble kollegene mine dømt før sakene kom opp. Problemet i disse korrupsjonssakene er at det ikke skilles mellom snørr og bart. Det er ikke utvist noen som helst evne til å skille ting fra hverandre, sier Grytting.
Han beveger hendene mens han prater – kanskje spesielt når han blir ivrig. Han knytter nevene, peker med fingrene, gestikulerer og dirigerer. Han kaller behandlingen som kollegene hans har fått stigmatiserende – og mener at den negative oppmerksomheten rettet mot på ukultur i Forsvaret er uberettiget. Dermed basta.
– Det er nødvendig med en gjennomgang av Forsvarets måte å drive butikk på, men å dra med så mye vondt i samme åndedrag? Det er ikke bra, det skader oss.

Oss, sier Grytting om Forsvaret. Det er kanskje ikke så rart. Han var 19 år da han søkte befalsskole. To år tidligere, på selveste 17. mai, fikk han haike med en MTB-skvadron fra Farsund til Kristiansand. Da var han allerede medlem i Ungdommens heimevern. Og siden har han vært forsvarsmann.
– For meg handlet det om sjøen – kysten. Om å kjenne sjøsprøyten. Men det var ikke nødt til å bli Sjøforsvaret. Jeg trivdes også i felt, så jeg kunne fort endt opp i en annen forsvarsgren, forteller han.
Navnet Trond betyr den ærlige. Trond Grytting er født i Kristiansand, morens hjemsted. Slekta på farssiden stammer fra Grytting i Telemark, derav familienavnet. Faren jobbet på aluminiumsverk. For det er ikke bare offiserer og prester som har sendt
sine familier Norge rundt. Familien Grytting flyttet fra verk til verk – fra Kristiansand til Mosjøen og så sørover igjen, til Farsund.
– Jeg har aluminiumsdialekt, sier han.
Det blir sagt om Trond Grytting at det nærmest er umulig å tyde hvor han kommer fra.
– Jeg pleier å si at jeg skarrer på r-ene men har et snev av helgelending i meg.
I tillegg kommer mange år som marineoffiser i Bergen. Så når han innrømmer at jo, han kan være litt streng, så er det nesten så han synger: Med voldsom trykk på r-en blir det to stavelser i én.
– Det sies at man ofte blir som sine foreldre. Du vurderte ikke en karriere på verk?
– Du skal ikke se bort fra at det kunne ha skjedd, men jeg bestemte meg tidlig for Forsvaret.
– Er det noe du har arvet fra din far?
Han tenker seg lenge om.
– Far var sindig og reflektert. Med sterk rettferdighetssans. Så jeg har forhåpentligvis arvet noe av det.

I dag – etter 33 år i militær uniform – snakker kontreadmiralen seg varm om det gode miljøet og engasjerte ansatte. Han stortrives.
– Og så tror jeg oppriktig at det vi gjør gagner Norge og samfunnet. Jeg mener at jeg har en veldig meningsfull jobb.
Han har tjenestegjort på MTB. På fregatt – både i Norge og utenlands. På skolefartøy. Og ved en rekke skoler og fellesoperative stillinger. Han har tilbrakt mange år langs Norgeskyst og to år i internasjonal tjeneste – blant annet har han vært på narkotikajakt i Det karibiske hav og på oppdrag i Adriaterhavet i forbindelse med Kosovo-krigen. Grytting har regnet ut at han i snitt har tilbrakt to år på hvert tjenestested.
– Sånn sett er du på overtid på Reitan?
– Ja, hvis du ser det på den måten. Men jeg er ikke enig. Generelt bytter vi jobb altfor ofte. Og Reitan mener jeg er Forsvarets viktigste plass.
Sier han bastant. For Trond Grytting sier veldig mye, ekstremt ofte og er sjelden i tvil. Noen ganger høres det nesten litt voldsomt ut.
– Er Reitan virkelig Forsvarets viktigste plass?
Han trekker på det.
– Det var kanskje å ta litt hardt i. Men jeg sier lett at dette er en av de aller viktigste. Det er her vi omsetter Regjeringens nordområdesatsing. Vi styrer Kystvaktens og Grensevaktens operasjoner, sier han og vil gjerne skryte litt av samarbeidet med Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK).
– Ikke glem at LDKN som hovedkvarter tar sine ordrer fra nettopp FOHK.

Foto: BJØRN ERIK RYGG LUNDE

Han hadde ikke vært mange ukene i fjellanlegget på Reitan før Elektron-saken dumpet i fanget hans. To norske inspektører fra Kystvakten ble holdt på en russisk tråler og både Forsvaret og Regjeringen måtte tåle kritikk for manglende evne til å utøve makt. Det viste seg å bli en av de mest omtalte forsvarssakene i mediene de siste årene. Trond Grytting innrømmer at for Forsvaret kom Elektron-saken som kjerringa på den omtalte kvelden.
– Jeg ble overrasket. Det ble vi alle. Det var definitivt en hendelse som smakte av ordet krise.
– Hva mener du med det?
– At det kunne blitt en krise hvis den hadde blitt håndtert annerledes.
Den som dag og natt måtte uttale seg på Forsvarets vegne, var sjefen på landsdelskommandoen.
– Det var en ekstrem medieeksponering. Men samtidig er det slike episoder vi er nødt til å håndtere. Det er jobben vår. Og vi lærte masse av Elektron-saken. I etterkant er jeg glad for at vi allerede den gang hadde god kontakt med russerne.

Den kontakten blir stadig bedre, skal vi tro den norske nordsjefen. Ved siden av sofaen står en ubåt i miniatyr – en gave fra en russisk kollega. Kontreadmiralen forteller om hvordan han i sin militære oppvekst lå klar til å nedkjempe det russiske angrepet som aldri kom. Nå drikker han sågar vodka med dem. For i representasjonssammenheng hender det at sjefen for nordområdene må bli med og skåle.
– Heldigvis, sier han, og smiler.
– Men det foregår i skikkelige former.
Ifølge russisk skikk skal det drikkes når en skål utbringes, og i sosiale lag går disse skålene på rundgang.
– Hva skåles det for?
– For havet, kvinnen, tapte krigervenner, frihet og godt vennskap. Man skåler for gode ting. Og det er veldig hyggelig.
Han innrømmer at for noen blir det nok for mye alkohol. Noen ganger deltar det opp til 20 personer på slike skålerunder.
– Men jeg opplever ikke at det er noe drikkepress.
– Som marineoffiser under den kalde krigen er det kanskje litt rart å samarbeide så tett med russerne?
– Jeg synes det er veldig ok – og helt uproblematisk. Og det er slik forholdet bør være med en nabo. Samtidig må vi ikke glemme at Russland er en veldig stor og mektig nasjon – i kraftig endring. Derfor må vi være bevisste hvor vi selv står i vår nordområdepolitikk.
Han forteller om møter og samtaler. Og gaver.
– Hva gir dere til russerne?
– Det går ofte i bilder og crester. Og fotobøker. De er populære. Det hender vi gir litt morsomme gaver også.
– Som hva da?
– En gang ga vi oppblåsbare sitteputer. Da lo de godt.

På bordet foran Grytting ligger en slitt almanakk. Det står Sjømilitært samfund på den – den bærer også kontreadmiralens navn. Innmaten byttes ut hvert år, forteller han – men ikke omslaget. Det har de ikke råd til. I to år, fram til 2004 var han president i det som kanskje er Sjøforsvarets største lobbyorganisasjon. Han åpner almanakken. Det er gule lapper overalt.
– Her var det mye rot, sier han, og banner som en nordlending.
Som president i Sjømilitært samfund og sjef for fregattvåpenet sa han i 2002 at det som den gang ble foreslått som anbefalt marine, var et absolutt minimum. Han sa: Roter vi det til nå, mister vi evne til å holde orden i eget hus, langs kysten og til havs. I dag foreslås de seks MTB-ene som den gang var anbefalt fjernet.
– Er det trist å se at marinen stadig blir mindre?
– Jeg er mer opptatt av at vi skal innfase det nye Sjøforsvaret enn å snakke om alt det vi en gang hadde. Om vi hadde 36 MTB-er – hvor relevant er egentlig det? Men jeg mener fortsatt at den marinen vi ble forespeilet, er et minimumsforsvar.

Det var tre minusgrader da Trond Grytting andre juledag 2005 kastet loss fra Haakonsvern i sin 36 fot store Bavaria-seilbåt. «Auriga» heter den, oppkalt etter et stjernebilde. Om bord var kona Hilde – som han møtte på dansegulvet – og seks gode venner. Anledningen var Gryttings 50-årsdag. For hva er vel mer naturlig enn at en sjøglad marineoffiser feires på havet? Sammen seilte de inn i Byfjorden og fortøyde ved Zachariasbryggen i Bergen. Der festet de og overnattet i båten før de seilte tilbake til Haa-
konsvern dagen etter.
– En vakker vinterseilas – selv om vi bare brukte motor, forteller bursdagsbarnet.
Seilbåten, som familien anskaffet for tre år siden, er blitt hans store lidenskap. Og så ofte han har anledning – gjerne hver helg – prøver han å komme seg ut på havet med kona og barna. For selv uten marineuniform er Grytting skipper.
– På mange måter er båten en flytende hytte. Vi kan bytte tomt når det måtte passe. Og det er en fantastisk følelse å være underveis, å komme til havn, fortøye, ankre opp. For ikke å snakke om å være på havet, slå av motoren og sette seil. Jeg kunne vært på sjøen hele tiden, jeg.
Han snakker om seileopplevelser, om å nyte livet. For det gode liv, det handler for Trond Grytting om gode opplevelser med familien. I dag bor kona i Bergen. Han bor i Bodø, men pendler hjem så ofte han kan. Og hjemme, det er Bergen – i hvert fall akkurat nå.
– Der jeg har min familie, der er jeg hjemme. Jeg var også på Reitan på 90-tallet – som øvingsoffiser. Da bodde hele familien her. Vi stortrivdes. Og jeg skulle gjerne tatt med familien opp hit en gang til.
– Hvordan går pendlingen?
– Pendling er noe dritt. Det skal jeg innrømme. Men samtidig legges forholdene veldig godt til rette. Jeg har kontorplass på Haakonsvern. Så det går høvelig greit. Og glem ikke at pendling er en normaltilstand for de aller fleste her til lands.

52-åringen har opplevd mer enn bare vakre vinterseilaser. Han har også vært ute i det han kaller «skikkelig drittvær».
– Har du noen gang vært redd?
– Jo, jeg vet ikke om jeg vil si redd – selv om det kanskje er lov – men betenkt, det har jeg vært. Jeg er av den oppfatning at en marineoffiser skal ha vært ute i vær som er så dårlig at han eller hun blir litt betenkt. Vi opererer under ekstreme forhold – da kan det ikke være slik at marinen er de første som reiser i land når dårlig vær nærmer seg. Hvis folk ante hva slags vær en del sjøfolk befinner seg i, så tror jeg de ville fått spader.
Kontreadmiral Trond Grytting har altså vært betenkt. Det skjedde på MTB – på Vestlandet, Øygarden – på 80-tallet. Han var nestkommanderende og skipssjefen ga ordre om å kjøre inn mellom to øyer.
– Vi kan da ikke gå inn her, sa Grytting.
Men skipssjefen hadde bestemt seg, så da var det bare å vrenge båten inn i skjærgården. Båten red på de høye bølgene, og den allerede da sjøvante løytnanten så ned på skjærene og opplevde det som veldig dramatisk. Selv om det tross alt gikk bra.

Ærlige Grytting har flere bekjennelser.
– Jeg er medlem av tulipanklubben, for så vidt ingen ærerik klubb. Det betyr at jeg har slått propellen ned i hard grunn og bøyd den som en tulipan. Og så har jeg mistet dyre torpedoer. Da ble det satt ned kommisjon.
– Hvordan i all verden klarte du det?
– Det skulle jeg gjerne visst. Men det gikk heldigvis bra i kommisjonen. Tapet ble tolerert, forteller han.
Nå kommer historiene som rennende vann. En gang han skulle legge fra kai glemte mannskapet å ta ut strømkabelen.
– Heldigvis oppdaget vi det før vi dro med oss hele strømskapet til sjøs. Det hadde vært pinlig, forteller han.
En annen gang skulle han starte en MTB, men oppdaget ikke at en av de to motorene ikke var klar. Fartøyet skjente derfor mot den ene siden og skrapte opp en annen MTB. Den var nymalt.
– Hva sa skipssjefen på den andre MTB-en?
– Han ble faktisk ganske sur. Fartøyet sto klart for inspeksjon.
– Dere måtte kanskje male fartøyet hans på nytt?
– Jeg mener å huske det, ja. Og så ble det vel en messebot på meg.
– Det betyr?
– At jeg spanderte en flaske god brennevin.
– Gis det fortsatt messebøter?
– I noen grad kanskje, men humoren har forandret seg en del opp gjennom årene.
– Var humoren mer rampete før?
– Ja, den humoren vi hadde da jeg begynte i marinen, hadde ikke passet i dag.
– Hvorfor ikke?
– Vi er kanskje mer opplyste?
– Synes du det er trist?
– Nei, jeg synes det er helt greit. Alt til sin tid.

Selv om humoren har forandret seg, har ikke Grytting glemt gamle kunster. Det er noe nordnorsk over latteren også. Den er direkte – litt hard – og kommer ofte. På kontoret sitt viser han stolt frem diplomet han fikk da laget hans vant avdelingens grønne feltdag. Sjefen er en kløpper til å skyte, og på landsdelskommandoen går det sport i å slå ham. Det klarer de færreste.
– I fjor fikk alle på vinnerlaget sånne små kikkerter, sier han, og viser med hendene hvor små de var. Det blir stille et lite øyeblikk.
– Eller var det de kikkertene vi fikk fra Siemens?
Og Grytting ler så han rister.

OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no
Foto: BJØRN ERIK RYGG LUNDE

Navn: Trond Grytting.
Alder: 52.
Sivil status: Gift med Hilde, far til Birgitte (22), Olav (19) og Tord (11), og bestefar til Malena (1).
Stilling: Sjef for Landsdelskommando Nord-Norge.
Milepæler
10 år: Stadig på skitur i Mosjøen
20 år: Kvartermester på «verdens tøffeste» kanonbåt, et sted på Finnmarkskysten.
30 år: Ferdig utdannet i operasjoner, artilleri og taktikk i tyske Marinewaffen.
40 år: Øvingsoffiser i det som den gang het Forsvarskommando Nord-Norge – «Norges mest operative» hovedkvarter.
50 år: I sentrum i Elektron-saken.