Hva er egentlig status i Forsvaret?

 

pause01.jpg

Den velkjente amerikanske generalen Omar Bradley sa en gang at han var overbevist om at det beste en pensjonert general kan gjøre, er å lukke munnen og holde meningene sine for seg selv. Jeg registrer at det ikke er veldig mange norske pensjonerte generaler som følger Bradleys råd. Snarere tvert om, i Norge er generalene faktisk betraktelig mer snakkesalige etter at uniformen er hengt inn i skapet for godt. Dessverre.

Gjennom mine tre år som landstillitvalgt for de vernepliktige har det ofte forbauset meg hvor ulik virkelighetsoppfatning sentrale aktører har når det gjelder situasjonen i Forsvaret. Jeg har mang en gang sett fortvilelsen i en stortingspolitikers øyne når han eller hun har hørt to radikalt forskjellige beskrivelser av situasjonen i Forsvaret og ikke vet helt hvilken versjon som er den mest riktige.
For mens de fleste som bryr seg om Forsvaret, er svært bekymret, eller la meg si kritiske, til en lang rekke aspekter ved situasjonen i dagens forsvar, er det også noen som uforbeholdent lovpriser Forsvarets kapasitet. Disse «noen» er Forsvarets ledelse, både den militære og politiske, som tilsynelatende er strålende fornøyd med situasjonen og sover godt om nettene. Det gjør ikke jeg.  
 
Jeg håper og tror at det går hardt for seg i de lukkede rom om dagen, men soldatene og forsvarsvenner rundt om i landet trenger å se og høre generaler som faktisk går i krigen for soldatene sine. Vi hadde trengt å høre hvor misfornøyd generalinspektøren for Heimevernet  er med at det nok ett år ikke får trent og øvd tilsrekkelig, noe som medfører at HV per dags dato mer eller mindre kun eksisterer på papiret. Vi hadde trengt å høre generalinspektøren for Hæren rase mot at regjeringen i det stille har stanset den lovede oppbemaninngen av en allerede svært liten hær. Det er jo det som er sannheten, så hvorfor ikke bare si det åpent og ærlig?

Da jeg tiltrådte som landstillitvalgt sommeren 2007, var Mikael Odenberg forsvarsminister i Sverige. Mikael Odenberg er ikke forsvarsminister lenger. Han gikk av i september 2007 på bakgrunn av at han ikke kunne stå inne for milliardkuttene og nedbyggingen av sitt forsvar som Sveriges regjering nå gjennomfører. Respekt.

Det som nå skjer, er at den politiske ledelsen i Forsvarsdepartementet, bevisst eller ubevisst, skyver generalene foran seg. Det er visstnok ikke regjeringens skyld at soldatene i Brigade Nord skyter så lite at de knapt rekker å skyte inn våpenene sine, det er visstnok GIHs skyld. De få gangene en general i det hele tatt er å se i media, så er det som oftest for å skryte av hvor høyteknologisk og moderne en materiellinvestering er. I en nasjon som befinner seg i fredens tornerosesøvn, er ikke sanseløs skryting av Forsvarets kapasiteter veien å gå dersom målet er å få aksept for at den økonomiske situasjonen i Forsvaret må bedres.

Det er svært opprørende for forsvarsvenner ­å konstatere at regjeringen i de siste års forsvarsbudsjetter ikke har bevilget tilstrekkelige midler til å gjennomføre den utdanningen de vernepliktige skal ha. Den økonomiske hver­dagen ute i avdelingene er nå så presset at ­soldatene knapt skyter med sitt eget våpen eller sover i telt lenger. Forsvaret har rett og slett ikke råd til ammunisjon og øvelsesdøgn. Situasjonen er mest kritisk i Hæren, men også de andre forsvarsgrenene har store utfordringer.

Dette er bare nok et resultat av at regjeringen har inntatt den gode gamle militære grunnstillingen «på stedet hvil» når det gjelder utviklingen av forholdene for de vernepliktige. De vernepliktige fikk i statsbudsjettet for 2010 ikke engang smulene av den nærmere 35 milliarder kroner store kaken som forsvarssektoren er blitt tildelt. Ingen vet hvor lenge soldatene i det hele tatt kommer til å akseptere en slik situasjon. Det synes imidlertid ganske klart at dersom dagens situasjon vedvarer, tvinger regjeringen fram en debatt om hele vernepliktens eksistens. En slik debatt kan naturligvis ende opp med at vi mister verneplikten, noe verken politikerne, soldatene eller aller minst Forsvaret selv er tjent med.

Årsakene til at Forsvaret sliter på en rekke områder, er mange og sammensatte. Det er andre som kan besvare det spørsmålet bedre enn meg. Jeg er bare en soldat som i den senere tid har besøkt de aller fleste steder hvor det befinner seg soldater og registrert hva som rører seg på grasrota, uavhengig av kalkyler og langtidsplaner.

Jeg ønsker imidlertid å peke på et forhold. Da denne regjeringen tiltrådte, med fredspartiet SV i regjeringskontorene for første gang, var det knyttet stor spenning til hva slags innvirkning dette kom til å ha på forsvarspolitikken. Gjennom regjeringserklæringen og langtidsplanen for Forsvaret er nordområdene og fokus på de nasjonale oppgavene pekt ut som satningsområder. Likevel sliter Brigade Nord med dobbelt så store leveranser til utlandet som forutsatt, på direkte bekostning av de vernepliktige. En meget hyggelig bieffekt av denne regjeringens forsvarspolitikk er at den kan bidra til effektivisering i offentlig sektor. Med dagens utvikling er forsvarsministeren i ferd med å bli overflødig. Utenriksministeren kan like gjerne overta hennes portefølje. Det er jo snart to sider av samme sak.

Innsenderen

■ Steffen Rogstad har sluttet som landstillitsvalgt i Tillits­manns-ordningen i Forsvaret og skal til høsten studere.