 |
– Er det noe som har skuffet deg?
– Det har tidvis både skuffet og overrasket meg at mange i Forsvaret har så vanskelig for å tenke helhetlig når det kommer
til viktige spørsmål som store materiellanskaffelser og balansering av forsvarsstrukturen. I stedet velger man å slåss for
særinteresser og egen forsvarsgrens eller sektors kortsiktige fordel. I den forbindelse er det ikke først og fremst lojalitetsaspektet
som bekymrer, men kanskje særlig fraværet av analytisk evne og integritet hos offiserer som jeg ut fra både stabsutdannelse
og grad burde kunne forvente mer av. Jeg er altså ikke ute etter dem som har en annen mening, det er både ønskelig og nødvendig
med motforestillinger så lenge de er godt begrunnet. Mitt anliggende er de kvalitetskrav som må stilles til en offiser som
for eksempel ønsker å beholde et strukturelement som er besluttet tatt ut. Da forventer jeg mer enn at bare vedkommende argumenterer
med at dette strukturelementet er viktig. Vi har for lengst passert det punkt hvor vi legger ned ting som ideelt sett kan
sies å være viktige, det er ikke det som er spørsmålet. Spørsmålet er hvor viktig eller nødvendig det er sammenlignet med
det som er alternativ bruk av samme ressurs. Det synes jeg for eksempel debatten om marinebasen Olavsvern, Tromsø er et sørgelig
eksempel på.
OM FORSVARETS LEDELSE
– Har du den organisasjon du trenger for å utføre jobben som forsvarssjef?
– Jeg har etter hvert endret mening om den såkalte integrerte strategiske ledelse, der Forsvarsdepartementets avdelinger også
skal være forsvarssjefens strategiske utrednings- og stabsapparat. Det viser seg i praksis å være en dårlig idé. Et departement
er og må først og fremst være et regjeringskontor som har som sin viktigste oppgave å støtte og beskytte statsråden. Da kan
man ikke samtidig være en uavhengig og profesjonell generalstab for forsvarssjefen, det er å forlange det umulige av departementets
ansatte. Det har etter mitt skjønn også en rekke andre uheldige sider, som er like uheldige for statsråden som for forsvarssjefen.
Statsråden kommer blant annet meget nær en rekke prosesser og beslutninger som innebærer at han eller hun også får direkte
– ikke bare konstitusjonelt – ansvar for dem. Når det er sagt, er situasjonen noenlunde tilfredsstillende med dagens forsvarsstab
og de muligheter jeg har til å trekke på eksterne ressurser som for eksempel Forsvarets forskningsinstitutt og ikke minst
forsvarsgrenstabene – selv om kontakten med dem er blitt vanskeliggjort ved utflyttingen.
 |
OM HØYDEPUNKTER
– Da må jeg nevne tre perioder: tiden som kompanisjef i Nord-Norge, tiden som gardesjef og perioden som sjef for strategi- og langtidsplanavdelingen i Forsvarets overkommando, da vi utarbeidet Forsvarsstudie 2000. Så har det selvsagt også vært både en utfordrende og morsom oppgave å være forsvarssjef, i grensesnittet mot politiske myndigheter og regjering, selv om jeg hadde ønsket å få gjennomført vesentlig mer radikale endringer enn det har vært politisk aksept for. Det jeg har satt aller størst pris på, er likevel å få reise ut og besøke Forsvarets avdelinger både her hjemme og ute. Det gjelder kanskje særlig avdelingene i Afghanistan, når jeg har vært helt der ute hvor MOT-lagene graver seg ned for natten i klassiske ildstillinger, med avstandskort, mitraljøser på faste linjer og håndgranater klargjort. For meg var det en påminnelse både om hva disse operasjonene faktisk dreier seg om, og om de mer tidløse aspekter ved infanteristens håndverk.
OM NORDOMRÅDENE
– Her bør vi definitivt følge med og vise nødvendig grad av interesse og oppmerksomhet. Det er i nordområdene vi finner restpotensialet for en militær konflikt med våre omgivelser etter den kalde krigen. Jeg er selvsagt helt enig med den politiske ledelse når den sier at utfordringene i dette området ikke først og fremst er militære, men samtidig er det også en militær dimensjon her som vi gjør klokt i å huske på. Skulle vi imidlertid få en militær konflikt i dette området, vil den være radikalt forskjellig fra det vi forberedte oss på under den kalde krigen. Moderne konfliktscenarier slik våre beste ekspertmiljøer har beskrevet dem ut fra hvilke politiske mål de skal tjene, vil være karakterisert av begrenset styrkeinnsats, kort strategisk varsel og kort varighet – men høy intensitet så lenge de varer. Dette er forhold som er helt avgjørende for hvordan vi strukturerer vårt eget forsvar. Konsekvensen av en slik trusselvurdering er et forsvar som er stående med høy beredskap og høy treningsstandard til enhver tid.
OM FORSVARLIGHET
Vi gjør et forsøk til få forsvarssjefen beskrive hva som er et forsvarlig nasjonalt forsvar, men forsøket ender i en kort ballberøring før pasningen sendes videre til de folkevalgte.
– Jeg har hele tiden ment – og mener fortsatt – følgende om det spørsmålet: Hva som er et forsvarlig eller tilstrekkelig forsvar, er ikke et fagmilitært spørsmål, like lite som hva som er et forsvarlig helsevesen er et medisinsk. Dette dreier seg om hvor mye man mener at sikkerhet og forsvar er verdt, vurdert opp mot andre samfunnsgoder. Det er ikke min jobb å bestemme størrelsen på den forsikringspremie som til enhver tid skal betales, det er åpenbart helt ulogisk. Min jobb er å fortelle hvor mye sikkerhet Forsvaret kan fremskaffe for ulike ressursnivåer. Så blir det de folkevalgtes oppgave å bestemme hvor mye som er tilstrekkelig. Men da bør de til gjengjeld lytte til hva forsvarssjefen mener er den best mulige bruk av de pengene de bevilger, og ikke samtidig ha sterkt avvikende meninger om hvordan selve strukturen skal se ut, slik det til dels fungerer i dag. Forsvarssjefens anbefaling er jo betinget av at disse pengene brukes rasjonelt, og ikke benyttes på en måte som i realiteten er skjult distriktspolitikk eller finansiering av andre politiske prosjekter over forsvarsbudsjettet.
OM DE FOLKEVALGTE
– Har politikerne den nødvendige kompetanse og innsikt i forsvarsspørsmål?
– Politikerne i egenskap av folkevalgte er ikke ment å ha fagkompetanse. De skal ikke ta beslutninger i kraft av dyp faglig innsikt. De skal prioritere mellom ulike behov og interesser i tråd med det program de er valgt på og ut fra beste skjønn, basert på de råd og anbefalinger som fagfolk og embetsverk legger frem. Forsvar dreier seg riktignok om viktige spørsmål og verdier, men det er jo ikke prinsipielt forskjellig fra andre saker. Dermed ikke sagt at ikke spesielt forsvarspolitikere må ha interesse for og basiskunnskaper om Forsvaret – de grunnleggende resonnementer rundt sikkerhetspolitikk og trusselvurderinger, sammenhengen mellom dette og forsvarsstrukturen og forsvarsgrenenes ulike roller og egenskaper.
– Er du fornøyd med den interesse norske politikere legger for dagen når det gjelder Forsvaret?
– Der må svaret bli nei, selv om jeg altså ikke forutsetter dyp faglig innsikt hos politikerne. Men i dag er det tilnærmet ingen interesse for Forsvaret som politikkområde i det politiske miljø i det hele tatt, og som følge av det heller ingen særlig innsikt i forsvarssaker – selv ikke på det overordnede nivå man kunne ønske seg. Selv politikere som har sittet i Forsvarskomiteen i flere perioder har oppsiktsvekkende liten kunnskap om Forsvaret – dessverre. Derfor tror jeg heller ikke nedleggingen av komiteen spiller noen særlig rolle fra eller til.
OM FORSVARSSTUDIER
– Du satt sentralt i arbeidet med forsvarsstudien i 2000.
– Det var en interressant oppgave og på et tidspunkt hvor vi ikke hadde gjort noe med Forsvaret på ti år etter at den kalde krigen var slutt. Det var helt åpenbart at Forsvaret var inne i en økonomisk og strukturell krise. Jeg fikk gleden av å lede en forsvarsstudie som på svært mange områder ble tatt til følge nettopp fordi det var en situasjonsforståelse som gjorde at man var villig til å ta de politiske grepene som var helt nødvendige. Samtidig er det en bekymring at vi på en del områder er i ferd med å gjøre samme feil i dag, med å skyve foran oss upopulære tiltak som det vil bli helt nødvendig å gjennomføre i løpet av de neste fem–ti årene. Blant annet som følge av det vi ikke fikk gjennomslag for i Forsvarsstudie 07 er dagens forsvarsstruktur relativt konservativ, og på enkelte områder direkte reaksjonær. Vi har for eksempel fortsatt altfor mye infrastruktur i form av baser og leire i forhold til hva vi har styrker til å fylle. Det bekymrer meg at vi tydeligvis må ha en krise før man politisk er villig til å gjøre store og nødvendige strukturendringer i Forsvaret.
I mellomtiden kaster vi bort hundrevis av millioner kroner på investeringer i blant annet bygg og anlegg på steder som vi likevel ender opp med å flytte fra. Det har skjedd gjentatte ganger før og vil skje igjen, fordi slike nedleggelser er distriktspolitisk vanskelige. Men da bør det ikke være Forsvaret som får skylden for dårlig planlegging.
OM ØKONOMI
– Jeg har vært særlig opptatt av at det må være balanse mellom budsjett- og ambisjonsnivå. Det vil si at vi ikke har et større forsvar enn det politikerne finansierer. I så fall er det bedre å kutte i strukturen der det har relativt sett minst konsekvens for forsvarsevnen. Stadig underfinansiering som søkes kamuflert ved å beholde en stor struktur, men pine aktivitetsnivået nedover for at det fortsatt skal se ut som vi har et størst mulig forsvar er formålsløs sløsing med ressursene og det verst mulige alternativ. Jeg registrerer også at det i enkelte deler av Forsvaret fortsatt synes å være en klokkertro på at det gjelder å holde på antall avdelinger i strukturen, for da kommer det på et eller annet tidspunkt også penger til å modernisere og trene dem. Da har man dessverre ikke skjønt mye av de siste 20 års utvikling. Jeg regner det imidlertid som kanskje vårt største og mest avgjørende gjennombrudd i inneværende langtidsplan at vi nå har fått politisk aksept for at forsvarsbudsjettene må følge kostnadsutviklingen i forsvarssektoren. Ellers vil selvsagt budsjettet hele tiden tape kjøpekraft og forsvarsstrukturen forvitre. Det er en erkjennelse som denne regjeringen har all ære av.
OM JOURNALISTER OG MEDIA
– Norske mediers største utfordring når det gjelder forsvarssaker, er at ingen redaksjon i Norge holder seg med virkelig kvalifiserte militærmedarbeidere slik vi finner i kvalitetsaviser og kringkastingsselskaper i utlandet. Dette gjelder ikke bare Forsvaret, men også en rekke andre spesialiserte samfunnsområder – i hvert fall hvis andre etatssjefer jeg har diskutert dette med er til å stole på. Det betyr imidlertid at det stoffet som formidles om Forsvaret, er svært ofte, i beste fall, upresist og i verste fall fullstendig feilaktig. Mediene er i tillegg notorisk mest opptatt av å skrive om skandaler, konflikter og fiaskoer – delvis fordi det selger aviser eller reklametid, og delvis fordi det gir vedkommende journalist status i miljøet som «hardtslående», «kritisk» eller «setter dagsorden». Men første betingelse for å utøve kritikk på noe område er at man faktisk kan noe om det. Jeg registrerer at det som skrives om Forsvaret, svært ofte har minimal informasjonsverdi.
– Du har ikke fått tilbud om å være gjesteredaktør i Dagbladet?
– Nei, dessverre, og det skulle ikke mangle ideer til gode oppslag.
– Hvilken forsvarssak ville havnet på forsiden av morgendagens utgave om du hadde vært nyhetsredaktør i 24 timer?
– Det måtte være en sak knyttet til en helt nødvendig – og uunngåelig – revisjon av vernepliktsmodellen, som er like mye et prinsipielt samfunnsspørsmål som en militærfaglig problemstilling.
– Og det tror du hadde blitt en sak som hadde solgt mange aviser?
– Det er nok først og frem en sak som har preg av folkeopplysning, men dersom flere hadde blitt oppmerksomme på at dagens vernepliktsmodell innebærer at vi i perioder er helt uten reell forsvarsberedskap, på viktige områder og at vi attpåtil bruker hundrevis av millioner kroner mer enn på ordninger som ville sikret oss en langt høyere beredskap, tror jeg faktisk det hadde kommet en forandring nokså umiddelbart. Den kommer uansett – fordi teknologi- og kostnadsutviklingen vil tvinge den frem, men det kan se ut som vi skal kaste bort flere år og milliarder av kroner før vi tar det inn over oss.
OM KULTUR OG TRADISJON
– Kultur og tradisjon er viktig for deg, men det skulle vel bare mangle for en som har vært solist på trompet i Oslo Konserthus?
– Det siste var en engangsforeteelse med Gardemusikken. Nå er trompeten lagt på hylla, og den tas ikke ned igjen heller. Men når det gjelder betydningen av tradisjoner og ritualer i militær sammenheng, har du helt rett. Derfor har jeg også slått til lyd for nødvendigheten av en annen profesjonskultur og profesjonsidentitet. I det nye Forsvaret er det bare lojaliteten til kameratene, til avdelingen, til oppdraget og i siste instans til seg selv og sitt eget selvbilde hos den enkelte som duger. Enhver profesjonell militær organisasjon ernærer seg holdningsmessig av sin fortid. For å skape denne type avdelingsmoral, samhold og forpliktelse til avdelingen og oppdraget er man nødt til å stå i en tradisjon. Den må synliggjøres gjennom blant annet oppstillinger og markeringer av viktige dager, ved at minnet om avdelingens falne holdes i hevd og ved et system for utmerkelser og dekorasjoner for dem som viser mot og selvoppofrelse utover pliktens krav. Det siste er viktig også fordi det er et synlig uttrykk for samfunnets takk og anerkjennelse for soldatenes innsats i kamp, og dermed også en forsikring om legitimiteten i det de gjør. Derfor er det meget positivt at regjeringen har gjeninnført Krigskorset med sverd.
OM INTERNASJONAL TJENESTE
– Du har ingen internasjonale operasjoner på rullebladet. Er det noe du savner?
– I noen grad, men jeg tror likevel ikke det har redusert nødvendig forståelse av internasjonale operasjoner og hva de krever. I de årene dette var aktuelt for meg, var vi bare i Libanon, men slik tjeneste var den gang ikke ansett som spesielt viktig i yrkeskorpset og ble i stor grad «satt bort» til reservebefalet.
– FN eller Nato?
– Fra et militært synspunkt velger jeg Nato, fordi Nato nå en gang er en absolutt forpliktelse og en gjensidig garanti der den kollektive solidariteten er tett knyttet til våre egne vitale interesser. FN er en organisasjon som er mer opptatt av å ivareta hele verdenssamfunnets interesser. Ikke dermed sagt at jeg ikke støtter begge deler, men der hvor vi står overfor et valg, mener jeg vi bør prioritere Nato. Nato-operasjoner er kompetent ledet, og det har dessverre ikke alltid vært tilfelle for FN-operasjoner. Det sier seg selv at FNs forutsetninger for å sette sammen styrker ikke er i nærheten av det Nato kan klare. Slik jeg ser det, er FN viktig for å gi mandat og legitimere militære operasjoner, og er vel også de eneste som kan gjøre dette. Selve utførelsen bør imidlertid «outsources» til dem som har nødvendig kompetanse.
– Hvilke tanker har du gjort deg om utviklingen i Nato?
– Den har både kompliserende og positive sider. Det er selvsagt meget positivt at en rekke nye sentral- og øst-europeiske land har fått anledning til å bli medlemmer. Men det at antall medlemmer i alliansen øker og representerer stadig større geografisk spredning og mangfold, kan skape utfordringer i en konsensusdrevet organisasjon. Derfor tror jeg man skal tenke seg om både en og to ganger før man nå går til ytterligere utvidelser, også fordi det vil sette det viktige forholdet til Russland på spissen. Når det er sagt, er jeg likevel en overbevist tilhenger av Nato og tror alliansen fortsatt vil være avgjørende for sikkerhet og stabilitet i Europa – ikke minst fordi den også sikrer amerikansk engasjement her.
OM AFGHANISTAN
– Er det noe som skulle vært gjort annerledes?
– Så definitivt. Situasjonen er alvorlig i de mest utsatte delene av landet, i sør og øst. Det skulle vært satset betydelig mer på sivil innsats og bistand. Dette haster og må nå få høyeste prioritet. Vi må huske at det er de sivile tiltakene som vil skape en endring og en avgjørelse i Afghanistan. De militære kan bare skape et sikkerhetsrom for at dette kan skje. Den sivile bistand burde være så godt koordinert med den militære at bulldozere og lastebiler, lærere og sykepleiere, brønnborere og veibyggere fulgte rett i hælene på de militære avdelingene. Bare da vil sivilbefolkningen se og oppfatte at det er en direkte sammenheng mellom sikkerhetsstyrkene og den sivile bistanden. Dessverre har vi sett flere eksempler på at ISAF og afghanske sikkerhetsstyrker har tatt kontroll i et område, men at den sivile bistanden har uteblitt.
– Gjør vi en forskjell i dag?
– Det gjør vi så avgjort, men vi må etter hvert også vri den militære innsatsen mer over mot treningsstøtte og partneroperasjoner sammen med afghanerne. Så vil jeg også nevne spesialstyrkene i Kabul-området som har satt seg i respekt hos både venner og fiender. Jeg har lyst til å sitere general Stan McChrystal: «Your special forces are doing a tremendous job.»
OM NORDISK SAMARBEID
– Det er helt avgjørende for Forsvarets fremtid. Land med mindre enn ti millioner innbyggere er for små til å opprettholde et komplett forsvar med hele spekteret av moderne konvensjonelle kapasiteter. Det er så kostbart og krevende at skal vi klare dette er vi nødt til å samarbeide med andre små og mellomstore land. Et samarbeid om materiellanskaffelser, vedlikehold, trening og utdannelse, om infrastruktur – med andre ord en felles styrkeproduksjon – vil gjøre oss i stand til å opprettholde separate nasjonale styrker og kapasiteter som vi ellers vil miste. Det betyr at vi må gå sammen om store materiellanskaffelser. Dette åpner igjen for besparelser når det gjelder verksteder og vedlikehold, trening og utdanning av personell. Her har vi fått til et lovende samarbeid med Sverige og Finland. At Sverige og Finland står utenfor Nato, finner jeg helt ukomplisert – og det gjør Nato også. Utfordringen kommer den dagen våre politikere for alvor må ta inn over seg hva dette innebærer dersom det skal ha den ønskede effekt. Da snakker vi ikke om å spare noen kroner på å samordne flyreiser til Afghanistan, men om strukturelle inngrep som å avvikle verksteder eller skytefelt. Det kan like gjerne skje i Norge som i Sverige.
OM PERSONELLET
– Er påstanden «personellet er Forsvarets største ressurs» en klisjé?
– Ja, på en måte er det jo det. Nøkternt sett er ingen ressurs mer uunnværlig enn en annen. Personell uten materiell er like meningsløst som materiell uten personell. Men den menneskelige ressurs er selvsagt avgjørende i en militær organisasjon, og en tidsmessig personellhåndtering er en av de mest krevende oppgaver vi står overfor. Jeg må si jeg er svært fornøyd med det jeg ser og opplever i mitt møte med dem som jobber i Forsvaret, både her hjemme og i utlandet. Det arbeides hardt og målbevisst mange steder, med stor lojalitet til avdelingen og dens oppdrag. De bøyer seg ofte baklengs for å gjøre det best mulig der ute.
OM AVDELINGSBEFAL
– Avdelingsbefalsordningen er et første skritt på veien mot en mer hensiktsmessig befalsordning. Men det er bare et første skritt. Ideelt sett burde avdelingsbefalet kunne stå lengre i tjeneste, og lønnsutviklingen må frikobles fra graden. Dette har jeg tatt opp og arbeidet for, men så langt uten hell. Når man har stått tiden ut, til for eksempel 48 års alder, burde man dessuten kunne gå av med en pensjon som svarte til opptjeningstiden. Dette er system vi finner i de aller fleste andre land. Så tror jeg også at de nødvendige forbedringene vil bli lettere å få til dersom avdelingsbefalet blir gjort mer synlig forskjellig fra yrkesbefalet ved at de har sin egen gradsstige. Men underoffisersbegrepet har vært et fyord i norsk sammenheng, og det kommer nok ikke til å endre seg før avdelingsbefalet selv ser at de vil ha fordel av det. Jeg tror også det sivile arbeidsmarked ville finne en erfaren stabssersjant som merkevare mer interessant enn en gammel og tilsynelatende forbigått løytnant, på tross av at de representerer nøyaktig samme erfaring og kompetanse.
OM VERNEPLIKT OG VETERANER
– Er betydningen av verneplikt overdrevet?
– Vernepliktens betydning for forsvarsvilje og forankring er langt på vei en festtale. Det finnes ikke noe statistisk grunnlag for slike påstander. Det er jo også et faktum at verneplikten etter hvert bare omfatter en meget liten del av ungdomskullene, cirka 15 prosent. Hadde denne tesen vært sann, hadde vi med andre ord tapt dette slaget allerede, men det er den heldigvis ikke. Jeg er overbevist om at vi bør fortsette med verneplikt, både i de delene av Forsvaret hvor det fortsatt er hensiktsmessig og som rekrutteringsmekanisme. Min anbefaling har bare gått på å justere modellen og endre balansen mellom vernepliktige og vervede. Vernepliktsmassen har aldri vært bedre enn den er i dag – men det er jo nettopp fordi vi kvitter oss med dem som hverken er motivert eller skikket på et tidlig stadium.
– Hva er en veteran?
– Det er en soldat som uansett grad har tjenestegjort i aktive operasjoner – ute eller hjemme. Både statsråden og jeg har arbeidet for at Forsvaret skal ta et større ansvar for veteranene på hver vår kant og hver våre saker, og her synes jeg vi har kommet godt i gang. Etableringen av Forsvarets veteranadministrasjon og gjenåpningen av veteransenteret på Bæreia er eksempel på dette.
TAPPENSTREK
– Er det noe du vil savne i din nye hverdag?
– Jeg kommer helt sikkert til å savne kolleger, miljøet og den helt spesielle tonen vi har i Forsvaret. Så er det ting jeg ikke kommer til å savne, for eksempel de evinnelige diskusjonene om økonomi og kostnadskutt.
– Når dette leses er tappenstrek blåst for din tid som forsvarssjef, men før strek settes. Har generalen noe å si til sitt forsvar?
– At det har vært en stor glede å få lede Forsvaret, og at jeg ønsker alle som har en oppgave i Forsvaret, lykke til i fortsettelsen.
ERLING EIKLI
Foto: ARNE FLAATEN
og CHRISTIAN NØRSTEBØ
 |
 |
 |
BESØK: – Det å inspisere våre styrker har jeg satt stor pris på, enten det er i Kabul (til venstre), om bord på en sanitetsbåt hos kystjegerkommandoen (i midten) eller på skarpskyting med marinejegerne, sier Diesen.
 |
JAGERFLY: Fra en orientering om jagerfly på Kjeller.
 |
JUL I AFGHANISTAN: – Fire julefeiringer i Afghanistan ville jeg ikke vært foruten.
 |
MEDIA: Pressekonferanser er en del av jobben.
 |
MINNET: – Minnet om en avdelings falne må holdes i hevd.
 |
GLEDE: – Det har vært en stor glede å få lede Forsvaret.
Skriv ut
Tips en venn