Hvem eier bomben?

Uvesentlig: Det spiller ingen rolle hvilket land som slipper bombene over Libya når krigen er ledet av Nato og underlagt resolusjoner gitt av FN, skriver Inge Kampenes. Arkivfoto: Lars Magne Hovtun

Danskene er særdeles åpne om hvilke mål de bomber i Libya. I Norge er journalister og forskere i harnisk over den manglende åpenheten den norske regjeringen og Forsvaret fremviser i operasjon Unified Protector. De hevder vi må gjøre som Danmark for at man skal vite hvilken krig Norge fører, og for at man skal sikre bred folkelig støtte for krigen. Debatten kan først bli god hvis det fremvises detaljer omkring de målene norske kampfly har bombet. Men er det virkelig slik?

Krigen i Libya er ledet av Nato, som forholder seg til resolusjoner gitt av FN. Operasjons­planer og målutvelgelse utarbeides og foretas i Natos kommandokjede. Ordre om gjennomføring av oppdrag baseres ikke på de tildelte styrkenes nasjonalitet, men på deres kvaliteter og innmeldte begrensninger. Man orkestrerer innsatsen slik at sannsynligheten for at oppdragene blir vellykket er størst mulig – og at risikoen for egne tap er minst mulig. Dette innebærer for eksempel at noen styrker innhenter informasjon om målet, noen sørger for at kampflyene får drivstoff i luften, noen driver elektronisk krigføring, og noen slipper bombene. Å diskutere hvilken nasjon som eier bomben som slippes på et mål og konse­kvensene av dens dødelige kraft, er i denne sammenhengen irrelevant, all den tid det er mange nasjoner som bidrar til å få bombene på det rette målet. Har for eksempel svenskene mindre ansvar for konsekvensene når de bare flyr rekognoseringstokt – når den informasjonen de fremskaffer er essensiell for bombetoktene? Det kan nok være behagelig for svenske politikere å svare ja på dette, men det bør ikke det svenske forsvaret eller andre nasjoner akseptere. Fordi det da blir lett å distansere seg fra ansvaret for å holde debatten om hvordan man kan forbedre operasjonene og få slutt på krigen i live. Forstår man flernasjonale operasjoner på denne måten, hvor graden av ansvar avhenger av hvor nær den spisse enden man bidrar, vil det kun være et lite an­tall nasjoner som tar reelt ansvar for å avslutte krigshandlingene. De fleste vil være opptatt av å gå stille i dørene inntil det hele er over.

Politikerne regulerer den norske innsatsen gjennom føringer på reglene for engasjement. De godkjenner ikke enkeltoppdrag. Vårt personell i oppdragskjeden stopper oppdrag dersom det viser seg å ikke være i henhold til nasjonale regler for engasjement (Red Card). Gjør noen i denne kommandolinjen en feil, eller man bryter regler, kan den enkelte offiser i verste fall bli straffeforfulgt. Dersom politikerne ikke gir begrensninger på bruk av de norske styrkene ut over Natos egne begrensninger, må politikerne anta at alle bomber som slippes, kan være sluppet fra norske kampfly.

Journalister og forskere burde være opptatt av alle de målene som bombes – og forholde seg til disse som om de var bombet av norske F-16. En slik innfallsvinkel ville skape en fruktbar debatt der ingen i Regjeringen eller Forsvaret kunne frasi seg ansvaret for det Nato gjør. Det er når politikerne erkjenner sitt ansvar for konsekvensene av hva man deltar i, at debatten blir relevant, og man blir engasjert i arbeidet med å finne reelle løsninger som kan stoppe krigen.

Det blir hevdet fra norsk side at man ikke vil opplyse hvilke mål Norge har bombet på grunn av hensynet til pilotenes sikkerhet og fare for represalier. I lys av min argumentasjon gir ikke dette mening når man forstår at alle mål potensielt kan ha blitt bombet med norske F-16. Den nasjonale begrunnelsen for ikke å informere om alliansens kamphandlinger faller dermed bort. Vi bør derfor slutte å argumentere på denne måten.

Det er uheldig at Nato i operasjon Unified Protector ikke har en informasjonspraksis som innebærer større grad av åpenhet om kamphandlingene. Nato burde gitt journalister og forskere lettere tilgang til hvilke mål som er angrepet – uten at man setter flagg på bombene. Da ville det blitt lettere for nasjonene åpent å diskutere kamphandlinger uten å føle at man utsetter egne soldater for større fare enn andres. Med en slik praksis ville Nato bidratt til å holde debatten om krigen i gang. Man ville tvunget med seg land som er restriktive i sin åpenhet.

Vi bør ikke gjøre som Danmark og fortelle hvilke spesifikke mål Norge bomber. Det vil bidra til å skape et kunstig ansvarsskille mellom operativt støttende og støttet enhet. Men Regjeringen og Forsvaret bør påvirke Nato til å forbedre sin informasjonspraksis. Åpner man opp slik jeg beskriver, vil man vite hvilken krig Norge fører og sikre bred folkelig støtte for krigen. Og dermed er po­tensialet for at debatten blir god også stort.

Inge Kampenes, oberst og sjef for utviklingsavdelingen i Luftforsvarsstaben