I Europas ustabile hjørne

VINDUMAKER: Bozidar Mijatovic begynte i en lånt garasje. Nå har bedriften snart ti ansatte.

– Under krigen var jeg mest opptatt av å ødelegge vinduer. Nå lager jeg dem, sier Bozidar Mijatovic.
Han speider nedover gata han bor i – i en forstad til byen Novi Sad, et par timer nord for Beograd. Han var oberst i det serbiske forsvaret. I 2006 fikk han beskjed om at han var overflødig. Han var en av drøyt 10 000 offiserer som måtte forlate et serbisk forsvar som skulle omstilles. Mijatovic bestemte seg for å lage dører og vinduer. Han begynte i en lånt garasje og brukte penger han fikk fra Nato til å kjøpe nødvendig utstyr. Fire år senere har han egne lokaler og snart ti ansatte. Han peker på noen av nabohusene. Flere av naboene er også kunder.
– Men jeg er ikke den eneste som bor her som lager dører og vinduer. Naboen driver med det samme og han har holdt på i 15 år. Jeg begynte i 2006. Derfor er det mange som bor her som har vinduene hans, sier Mijatovic.
– Hehe. Han er flink han òg – men jeg er raskere.

BOMBET BYGG: Under Kosovo-krigen i 1999 – og Nato-bombingen av Beograd – ble det gamle forsvarsdepartementet bombet. Fortsatt står ruinene urørt.

Skrekk og advarsel. I Beograd kjører en gul og svart buss forbi det utbombede forsvarsdepartementet. Noen kvartal bortenfor står politifolkene tett. Det er kveld i Beograd – byen som lokalbefolkningen liker å kalle Balkans New York, smeltedigelen. Bare få dager tidligere, på samme plass, angrep nasjonalister en homoparade. Drøyt hundre personer ble ­såret. Nå er Hillary Clinton i byen. Taxisjåføren vår tror ikke det kommer noe fornuftig ut av besøket. Hun skal jo bare fortelle den sittende regjeringen hva den skal mene uansett, mener han.
Dagen etter passerer vi ruinene i dagslys. For selv om det er 15 år siden krigen på Balkan tok slutt og elleve år siden bombene falt i Beograd, ser det gamle forsvarsdepartementet ut som om det ble bombet i går.
– Det er ikke lett å glemme krigene på 90-tallet når det ser sånn ut, sier en tidligere oberst, Milan Micanovic, og ser på sin gamle arbeidsplass. Han rister på hodet.
– Det er bedre i Serbia nå enn det var for ti-femten år siden. Men det var enda bedre i gamle Jugoslavia, sier han.
– De fleste serbere bryr seg ikke om hva som skjedde på 90-tallet, de er mer opptatt av hva som skjer nå. Og hva som kommer til å skje i fremtiden.

Verktøykasse. I dag er han ansatt i International Organization of Migration (IOM), men fortsatt jobber han opp mot det serbiske forsvaret. IOM har ansvaret for å formidle pengestøtte fra Nato – oppgaven er å reintegrere tidligere forsvarsansatte til det sivile arbeidslivet. Prosjektet er et samarbeid med det serbiske forsvarsdepartementet.
– Nato Trust Fund er en kasse, forklarer prosjektleder Gianluca Rocco.
– Giverlandene fyller kassen med verktøy og midler. Så skal vi formidle dette videre til de tidligere ansatte i forsvaret og sørge for at de klarer å utnytte det på best mulig måte.
Han forteller at da drøyt 10 000 måtte forlate det serbiske forsvaret, fryktet man at det ikke bare skulle bli et sosialt problem. Mange av dem kunne også utgjøre et sikkerhetsproblem.
– Hva var det de satt igjen med? Jo, militære ferdigheter. Mange hadde god kjennskap til våpen. Hvis disse menneskene ble arbeidsløse, kunne de utgjøre en sikkerhetsrisiko, sier Rocco.

«Lead nation». IOM er ingen hvem som helst i reintegreringsspørsmål. De har drevet slike prosjekter siden 1994. Vi blir med Rocco på styringsgruppemøte i ledergruppa i Nato Trust Fund. Rundt bordet sitter flere forsvarsattacheer. Der er også to representanter fra det serbiske forsvars­departementet. Målsettingen er at når prosjektet avsluttes sommeren 2011, skal serberne overta. Den norske forsvarsattacheen, oberst Esben Aass, er møteleder. Norge er «lead nation», og blant de 18 Nato- og partnerskapsland som bidrar til å fylle verktøykassen. På møtet gir Rocco en statusrapport. Forsvarsattacheene er fornøyd. Det er også serberne.
– For Norge er fred og stabilitet på Balkan viktig for å sikre fred og stabilitet i hele Europa. Norge har i nesten 20 år arbeidet for å bidra til reform av sikkerhetsstrukturene. Dette gjelder ikke minst åpenhet og parlamentarisk kontroll, og dermed også forsvaret, sier Aass.
Norge har siden 2006 stilt om lag 18 millioner kroner av totalen på 78 millioner kroner til Nato Trust Fund i Serbia.
– Selv om vi er «lead nation», betyr ikke det at vi har gitt det største bidraget. Det er det Italia som har gjort, men vi er ikke langt etter.

FLYKTET: Under krigen flyktet Lejla Mulic med to små barn til USA, fikk utdanning og dro tilbake til Sarajevo. Nå er hun rådgiver ved Nato-hovedkvarteret i byen. – Lejla er en god støttespiller, sier Jakob Heradstveit. Foto: TOR EIGIL STORDAHL

Norsk innsats. – Å omskolere militært personell til sivilt yrkesliv er bare en av oppgavene våre, understreker Jakob Heradstveit.
Han er seniorrådgiver ved For­svarets høgskole og arbeider med forsvars- og sikkerhetssektorreform (FSSR) i flere land. Med base på Akershus festning er han stadig på reise for å sette i gang og følge opp prosjekter som Norge er involvert i, som Nato Trust Fund. Å hjelpe overtallige forsvarsansatte over i sivilt arbeidsliv har Heradstveit solid erfaring med fra Norge. Han hadde det som oppgave da det norske forsvaret skulle reduseres med et stort antall ansatte fra 1990-tallet og videre inn i 2000.
– Gjennom kurs og rådgiving hjelper vi mottakerlandene til å bygge opp sin egen kapasitet for å redusere antall ansatte, sier Heradstveit, som regnes som ledende innenfor omskoleringsarbeid internasjonalt.
Vest-Balkan er så langt største mottaker av denne formen for bistand fra Norge.

– Alle disse landene, med unntak av Makedonia, har vært gjennom alvorlige krigshandlinger. Statssekretær Roger Ingebrigtsen har nylig besøkt regionen, og han ga signaler om at støtten til Makedonia vil fortsette etter 2010. I løpet av neste år er vi ferdige med bistanden til omskolering i Serbia. I Bosnia- Hercegovina har vi startet et program for å integrere cirka 3000 kontraktssoldater i samfunnet de neste to årene. Det er Bosnia-Hercegovina som skal gjøre jobben – med vår støtte, sier han.
Det er Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet som står for Norges bidrag til Nato Trust Fund. Heradstveit har arbeidet med dette siden 2005 og sier at Norges arbeid er anerkjent på Balkan.
– Det kan være krevende å dra i gang et nytt prosjekt, særlig i startfasen. Ofte skal selv enkle beslutninger tas på et veldig høyt nivå. Men jeg har stor sans for menneskene på Balkan, og det er veldig gledelig å se de resultatene som er oppnådd. Vi ønsker å bruke folk vi har erfaringer med andre steder. Da vi startet i Bosnia, hadde vi med oss en makedonier med erfaring fra hjemlandet. Gode medspillere lokalt er viktig, sier Heradstveit.

BOKHANDLEREN: Drago Duric (t.v.) selger mer enn bare bøker. I første etasje i en grå høyblokk i Novi Beograd ligger den ti kvadratmeter store butikken.

Slitt fasade. Vi blir tatt med på reise. IOM vil vise frem noen av de tidligere forsvarsansatte som har fått Nato-støtte. I en liten bokhandel i Novi Beograd – i første etasje i en grå høyblokk – henger to gutter over kjøpmanns­disken. De kikker opp på hyllene
med leker.
– Hehe. De guttene er her hele tiden, sier Drago Duric etter at faren til guttene har kommet og hentet dem.
– Barna elsker meg.
En gang var Duric artillerioffiser og kommandør i den jugoslaviske marine. Da han ble tvunget til å slutte som offiser, bestemte han seg for å prøve bokhandleryrket.
– Det ligger to skoler i området, barneskolen er rett rundt hjørnet, forteller Duric, som har kalt opp butikken etter barnebarnet Althea.
Han selger mer enn bare skolebøker og kontorrekvisita. Bokhandelen er bare ti kvadratmeter stor, men er blitt bydelens leketøysbutikk. Og Duric har egen kopimaskin. Den kjøpte han for penger han fikk fra Nato.

Fra skepsis til støtte. – I begynnelsen var det ikke alltid lett å forklare de som skulle ta i mot pengene, at støtten kom fra Nato, forteller Rocco.
– For mange serbere er Nato fortsatt fienden. Og det var ikke sånn at vi viftet med Nato-flagg og sa at Nato var kjempebra, heller, men vi ønsket å forklare hvor pengene kom fra. Når de skjønte at dette var del av en forsvarsreform, og at Natos hensikt var god, så forsvant skepsisen, sier han.
– Dette prosjektet gir dem noe de trenger. En mulighet til en ny start. Og en mulighet til å ta vare på familiene sine. Det er bra for samfunns­utviklingen og den økonomsike utviklingen – ikke bare for forsvaret. Den serbiske staten får penger tilbake i skatter og avgifter. Våre utregninger viser at for hver eneste euro som går ut, så kommer 1,83 euro tilbake til den serbiske staten, sier Rocco.
Han forteller at flere av giverlandene var overrasket over hvor mye et slikt prosjekt kan bety.
– Noen land er fortsatt mest opptatt av sikkerhetsaspektet – men flere ser også verdien i å være med og bygge opp Serbia, sier Rocco.
– Våre undersøkelser viser at etter to år er tre av fire firmaer aktive. Det er et høyere tall enn i sammenlignbare sivile prosjekter.
– Hva skyldes det?
– Jeg tror det har litt å gjøre med at vi jobber med personer med militær bakgrunn. De har et dedikert forhold til det de skal gjøre. Når de starter noe, fullfører de, forteller han.
Nå har de startet et tilsvarende re­integreringsprosjekt i Bosnia.
– Hva skjedde med de bedriftene som ­ikke ble drevet videre?
– Noen stengte. Andre var det vi som stengte. Vi skjønte at de ikke ville klare å drive videre. Noen ble ansatt i andre bedrifter og trengte derfor ikke vår hjelp lenger.
 

MØBELSNEKKEREN: Radivoje Kostic fikk penger av Nato til å starte opp egen bedrift. Det beskriver han som uproblematisk. – Vi sloss mot Tyskland under andre verdenskrig, men etter krigen reiste store deler av befolkningen til Tyskland for å jobbe, sier han.

Big Brother. Vi er tilbake i Novi Beograd. Der har Radivoje Kostic gjort hobbyen til levebrød. Han begynte å jobbe sammen med kona da han sluttet som offiser. Hun er syerske. Infanteri­offiseren bestemte seg for å bli møbeltapetserer og fikk penger fra Nato for å komme i gang. I dag er det kona som jobber for ham. Han har syv ansatte, har flyttet inn i større lokaler og har laget møbler for en rekke serbiske tv-programmer. Han viser bilder av en glorete sølvstol. Den laget han for Big Brother.
– Det var gøy å se den første gang den var på tv. Men nå har jeg møbler i så mange programmer, så nå er det ikke så spesielt lenger, sier han.
Kostic forteller at han tilbrakte store deler av krigen på Balkan ute i felt.
– Men jeg følte krigen tettere på kroppen i 1999 da jeg var i Beograd med familien og hørte flyalarmen gå, mens vi ventet på flyene som skulle komme og bombe oss, sier den pensjonerte obersten.

Bedre den gang. Da bombene falt i Beograd i 1999, var Ljubisa Rajic spaltist i Dagbladet. Elleve år senere er den serbiske professoren bekymret. Han mener at makteliten er for liten – og at det er et problem som gjelder alle landene på Balkan. Det er for få som har noe å si.
– Hvis du sammenligner forholdene med krigen på 90-tallet, så er det helt fantastisk i Serbia i dag. I 1994 hadde Serbia en inflasjon på to prosent per time! Tenk det, sier Ljubisa Rajic.
– Men hvis du sammenligner med hvordan det var for 20 år siden? Det var større økonomisk vekst den gang. Og undersøkelser viser at 80 prosent av befolkningen i Serbia ønsker seg tilbake til gamle Jugoslavia. Serbere flest tenker ikke på at Jugoslavia var et kommunistisk land. De tenker på at de var sikret arbeidsplass, hadde gratis legehjelp, gratis utdanning og mulighet og råd til å dra på ferie. Med andre ord: Ting som vanlige mennesker er opptatt av, sier han.
I dag er hver åttende serber arbeidsledig. Undersøkelser viser at Serbia ligger an til å få et brutto nasjonal produkt i 2020 som er lavere enn nabolandet Kroatia har i dag. For mange serbere er det tungt å svelge at lillebror er blitt størst.
– I dag mangler vi melk. Tenk det – landbrukslandet Serbia må importere melk. Det synes folk er uholdbart, sier han.
– Når det gjelder forsvaret, så er det der reformene har kommet lengst, sier han.
– Mange tidligere offiserer er byttet ut. Noen har blitt omskolert og klart seg fint. Andre har forsvunnet. Deler av den gamle general- og admiralklubben er der fortsatt, men deres totale innflytelse er mye mindre, sier Rajic.
Han mener at det er store mørketall når det gjelder psykiske lidelser.
– Det er utrolig mange tidligere soldater som sliter og som nesten ikke får hjelp. Og det har vært større interesse for å hjelpe krigsveteraner og ofre i de andre landene på Balkan enn i Serbia.

«80 prosent av befolkningen i Serbia ønsker seg tilbake til gamle Jugoslavia» LJUBISA RAJIC, professor

Nato-starten. «Best quality», står det på kontoret til Bozidar Mijatovic i Novi Sad. Nå er han i ferd med å utvide lokalene – for tredje gang. Like mange ganger har han fått penger fra Nato. Han har også fått penger fra et lokalt fond i Novi Sad.
– Pengene ga meg en god start. Jeg brukte de første to bidragene til å kjøpe utstyr. Det tredje bidraget går til å utvide lokalene, forteller han.
Han viser hvor det nye tilbygget skal stå. Foreløpig mangler det vegger og tak. Rundt beina våre kakler en flokk med høner. Det er fortsatt vanlig i Serbia å holde seg med dyr.
– Var det vanskelig å omstille seg til et liv utenfor Forsvaret?
– Nei. Jeg ser på meg selv som ansvarlig. Det var jeg i Forsvaret og det er jeg nå. Jeg har en familie å ta vare på. Derfor leverer jeg alltid på tiden. Jeg har aldri vært sent ute med en leveranse.
I hjørneskapet på kontoret ligger flere krigsmedaljer.
– Jeg var der det skjedde. Jeg var i Slovenia da det brøt ut krig der. Jeg var i Kroatia og i Bosnia, sier Mijatovic.
Han forteller om 1991, om krigen i Slovenia. Da hadde han ansvaret for en tropp med ferske rekrutter som nettopp hadde kommet fra Serbia.
– De hadde ingen forutsetninger for å gå til krig. Jeg klarte å få oss ut av Slovenia uten at liv gikk tapt. Det er jeg stolt av.

NYBYGG: Bozidar Mijatovic viser frem hva det siste Nato-bidraget skal gå til.

Status quo. Vi kjører på ny taxi i Beograd. Dajko Djalic er født i Bosnia og Herzegovina, men er serber og har ei tante fra Kroatia.
– Vi klarte da å leve sammen i gamle Jugoslavia? Da burde vi klare det nå også, sier han.
I en park leker Mihajlo Culic. Han er for ung til å ha et forhold til krigen. Det har imidlertid moren Katarina. Hun mener at det ikke er blitt noe bedre i Serbia.
– Mange av politikerne er de samme. Og det er fortsatt hat mellom folkegrupper, sier hun.
– Det største problemet er likevel at folk opplever at de ikke har en jobb å gå til.

I BEOGRAD: OLE KÅRE EIDE
I SARAJEVO: TOR EIGIL STORDAHL
SVEIN ARSTAD
JAHN RØNNE
Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

 

Krigen på Balkan – tre kriger i én

– Borgerkrigen i Jugoslavia består egentlig av tre separate, men likevel beslektede kriger, sier Balkan-ekspert Svein Mønnesland (bildet).
Han mener at krigen i Slovenia (1991), Kroatias uavhengighetskrig (1991-1995) og ­krigen i Bosnia (1992-1995) må ses i sammenheng med slutten på den kalde krigen og ­kommunismens fall i Øst-Europa.
– Da det ledende kommunistpartiet smuldret bort, brukte Slobodan Milosevic serbisk nasjonalisme som et middel til å få politisk oppslutning. Grensene for de jugoslaviske republikkene fulgte ikke alltid de etniske linjene, og den serbiske befolkningen var spredd over store områder. Milosevic ønsket å bruke disse minoritetene i et forsøk på å opprette en ­stor-serbisk stat på ruinene av Jugoslavia. Dette kunne ikke kroater, slovenere og bosniske muslimer finne seg i. Derfor fikk man en ­væpnet konflikt, forteller Mønnesland.
Den første konflikten fant sted etter at Slovenia erklærte sin uavhengighet i juni 1991. Krigen i Kroatia brøt ut like etter, og våren 1992 erklærte også Bosnia-Hercegovina sin selvstendighet. Dette markerer starten på den mest blodige delen av konflikten. På den ene siden: bosniske muslimer og kroater. På den andre siden: serbere. Et av de viktigste vendepunktene i krigen var Srebrenica-massakren i juli 1995. Omlag 8000 gutter og menn ble drept av serbiske styrker i en av FNs såkalt «sikre soner». Resultatet var at internasjonale aktører bestemte seg for å bruke makt. Nato bombet ­serbiske mål i Bosnia- Herce­govina og en ­kroatisk offensiv tvang partene til forhandlingsbordet. Det endte med Dayton-avtalen i desember 1995. Det anslås at 400 000 mennesker ­døde i krigen på Balkan.
Fortsatt er det, ifølge Mønnesland, kilder til konflikt.
– Bosnia-Hercegovina er splittet. Optimismen som rådet etter Dayton-avtalen er snudd til pessimisme og resignasjon. Det politiske systemet er også til hinder for en normalisering, og landet er delt i en serbisk republikk og en bosnisk-kroatisk­ ­«føderasjon».
Han beskriver også situasjonen i Makedonia som alvorlig.
– Motsetningene mellom folkegruppene har økt de siste årene. Og oppblomstringen av makedonsk nasjonalisme har ført til at den ­albanske befolkningen føler seg tilsidesatt, ­sier Mønnesland.
Han er likevel positiv med tanke på frem­tiden til «Europas urolige hjørne»
– Jeg tror flere av landene vil bevege seg i retning medlemskap i EU. Det vil gjøre at grenser spiller mindre rolle. Når det er sagt, er det aldri lett å være for optimistisk når det gjelder Balkan. Man må ta sine forbehold, sier han.

 

Nato Trust Fund i Serbia

■ Støttefond i regi av Nato. Inter­natio­nal Organisation of Mig­ration (IOM) formidler midlene lokalt.
■ 18 nasjoner bidrar. Norge er «lead nation».
■ 4121 eks-offiserer har fått støtte minst én gang. Noen har fått støtte tre ganger.
■ Mottakerne får 1500 euro hver gang. Pengene må gå til noe konkret, som for eksempel til å kjøpe utstyr, ansette personell eller nye lokaler.
■ Som et resultat av prosjektet, har 3189 nye bedrifter blitt opprettet.

 

 

LEVERER UTSTYR: Oberstløytnant Ivar Haave og ambassadør Jan Braathu overleverer utstyr til fjellredningsgruppen Gorska Sluzba Spasavanja i Sarajevo. Nummer to fra venstre er president i Bosnia-Hercegovina, Zeljko Komsic. Foto: DEN NORSKE AMBASSADE.

Kommer vi nå galt ut, kan vi være tilbake til situasjonen på 90-tallet, Jan Braathu, ambassadør

I Bosnia-Hercegovina går nå Nato Trust Fund, USA og Storbritannia inn med 42 millioner norske kroner for
å videreføre arbeidet med forsvarsreformer i landet.

– Det er viktig at den positive utviklingen i Bosnia-Hercegovina fortsetter. Kommer vi nå galt ut, kan vi være tilbake til situasjonen på 90-tallet, sier ambassadør Jan Braathu (bildet).
– Vi har litt penger og mye kunnskap, og har fått mange ­gode resultater så langt.
Braathu har vært stasjonert i Sarajevo i fire år, og er sterk engasjert i arbeidet. Da forsvarsminister Selmo Cikotic besøkte Norge i sommer, nevnte han spesielt den innsatsen til ambassadør Braathu hadde lagt ned.
– Når det gjelder forsvarsplanlegging, kan Norges erfaringer oppfattes som mer relevante enn for eksempel de USA har, fordi bosnierne ser at også Norge er et lite land, sier Braathu.

Nordmenn på Balkan. Attaché Morten Ringheim, som er knyttet til ambassaden for å arbeide med forsvarsplanlegging, deler sin tid mellom forsvarsdepartementene i Bosnia-Hercegovina og Montenegro. Arbeidet med å omskolere offiserer til sivile stillinger blir fulgt opp av Jakob Heradstveit fra Forsvarets høgskole. Bosnia-Hercegovina har som mål å bli medlem av Nato, men en av flere utfordringer før medlemskap er aktuelt er eiendomsrett til forsvarseiendommer. Nato har et hovedkvarter i Sarajevo. Det er samlokalisert med EUs hovedkvarter. Stabssjefen i Nato-hovedkvarteret er den norske obersten John Andreas Olsen. Han er også sjef for Nato Advisory Group. Det er nær kontakt mellom obersten og den norske ambassaden. Braathu understreker også betydningen av at det har vært en norsk Nato-offiser i Banja Luka.
– Det har bidratt til at vi har fått gjennomført mange konkrete prosjekter, sier han.

Ammunisjon på lager. Oberstløytnant Ivar Haave (bildet) har arbeidet i et nesten halvannet år i Banja Luka, som den eneste Nato-offiseren i republikken Srbska.
– Bosnia-Hercegovina er mitt andre land. Jeg nøler ikke med å anbefale det som reisemål for nordmenn på ferie, sier Haave.
Vi traff ham i Bosnia-Hercegovina før han reiste hjem til Norge i oktober.
Haaves viktigste oppgave har vært å veilede det bosniske forsvar innen logistikk. I denne forbindelse har han gjennomført prosjekter med støtte fra Norge innenfor sambandsnettverk, PC-verktøy og utstyr for destruering av overskuddsammunisjon. Norge har blant annet donert lastetrucker og destruksjonsmaskin for artilleri- og bombekasterammunisjon.
– Gammel og usikker ammunisjon er et kjempeproblem, sier Haave, som har rapportert til Nato-hovedkvarteret i Sarajevo. Den økte transportkapasiteten har bidratt til at ammunisjon er flyttet til færre, men tryggere lagre. Det var 23 lagre. 18 av dem er avviklet. Haave mener det er bra fordi de var dårlig vedlikeholdt.
Han nevner også en lastebil med plog som Norge har donert. Den er blitt brukt til å lage bedre veier, noe som har fått betydning for skoletransport og muligheten til å frakte ­landbruksproduktene som  bøndene har ­produsert.
– Dette er veldig bra i en kommune der mange serbere har flyttet tilbake etter krigen og hvor serberne ser på Nato som antiserbiske, noe vi ikke er, understreker Haave.
– Men det har blitt mer støy politisk i det siste. Særlig i den yngre befolkningen opplever vi en todeling av holdninger, de som ser positivt på Nato, og de som er orientert i retning Russland.

Optimist. Haave kjenner Balkan godt fra konflikten på 90-tallet. Han var sjef for sanitetskompaniet i Bosnia i 1995 og 1996, og var sjef for liaisonteam for sivilmilitært samarbeid i Kosovo i 2001-2002. Selv om utfordringene er store, er Haave optimistisk med tanke på landets fremtid.
– Muslimer i Bosnia er veldig liberale sammenliknet med muslimer i mange andre land. Forretningslivet i Bosnia går så det bare plystrer mellom de etniske gruppene, sier Haave – på vei hjem til jobben som administrasjonssjef i Forsvarets logistikkorganisasjon.

 

Forsvaret på Balkan

■ Forsvaret avsluttet egentlig sitt bidrag til et reintegreringsprosjekt av tidligere offiserer i Makedonia i år, men fortsettelse vurderes. Prosjektet i Serbia avsluttes sommeren 2011. I Bosnia-Hercegovina varer prosjektet i to-tre år til.
■ Frem til i vår var det Forsvars­departementet som ledet arbeidet med forsvars- og sikkerhetssektorreform (FSSR). Departementet overdro da mye av prosjektporteføljen – via Forsvarsstaben – til Forsvarets høgskole.
■ Forsvarets sanitet samarbeider tett med det serbiske forsvaret. Medisinsk personell fra Serbia deltok blant annet i engasjementet i Tsjad. Forsvarets sanitet har i flere år samarbeidet med det makedonske forsvaret, først og fremst i forbindelse med engasjementet i Afghanistan.
■ Forsvaret har én offiser ved FN-hovedkvarteret i Kosovo, to offiserer ved Nato-hovedkvarteret i Sarajevo og fire offiserer ved KFOR-hovedkvarteret i Kosovo.

 

– Nato var «skurken»
– Jeg har sett en positiv utvikling i Serbia de siste årene. Og det hadde jeg aldri trodd var mulig da jeg deltok i den norske FN-styrken på Balkan i 1993, forteller oberst Thor Lysenstøen. I dag er han stabssjef ved Forsvarets høgskole, men har blant annet vært forsvarsattaché i Romania og var sideakkreditert til Kroatia og Albania. Dermed ble det mange bilturer gjennom Serbia.
– Situasjonen i Serbia ser ut til å holde seg stabil. Verre er det i Bosnia – med store motsetninger i Republikken Srbska, sier oberst Lysenstøen. Han synes at det serbiske samfunnet fungerer bra og er ikke i tvil om at det er full demokratisk kontroll over forsvaret.
– Mange i samfunnet faller nok utenfor, men de som har vært i forsvaret tidligere, klarer seg ofte bra, sier han.
Selv ikke etter Nato-bombingen i 1999 merket han noen bitterhet mot Norge eller nordmenn.
– Det samme gjaldt for andre land. Det var Nato som var «skurken».

 

– Serbia er et nøkkelland

– Serbia har hatt et godt samarbeid med Norge, og det gjelder særlig på forsvarssektoren, sier Serbias forsvarsminister Dragan Šutanovac.
– Norge er blant de landene som har bidratt mest til ­forsvarsreformen i vårt land, sier han.
Šutanovac er stolt over at serbisk helsepersonell var med i den norske kontingenten som tjenestegjorde i FN-styrken i Tsjad i året som gikk. Serbia ønsker ikke Nato-medlemskap, men en nærmere integrasjon med Nato gjennom Partnerskap for fred (PfP).  
– Serbia er et nøkkelland for å sikre varig stabilitet på Vest-Balkan, sa forsvarsminister Grete Faremo da hennes serbiske kollega var på norgesbesøk i oktober.

 

Alt skal på data
Et annet prosjekt som Forsvarets høgskole har satt i gang i Serbia, er etableringen av et eget ADL-konsept. ADL står for avansert distribuert læring.
– Målsettingen er å gi alle i Serbia tilgang til de samme kursene fra alle garnisoner i landet, sier major Atle Svendsen (bildet).
Han leder etableringen av et eget ADL-konsept i det serbiske forsvaret. Svendsen opplever at det serbiske forsvaret fremstår som profesjonelt.
– Mitt inntrykk er at de har et realistisk forhold til sin egen fortid, sier han.
Gjennom ADL-konseptet får det serbiske forsvaret tilgang til tilgjengelige Nato-kurs. Det betyr at de blant annet lærer seg Nato-standarder. Det kan gjøre det lettere for Serbia å samarbeide med andre Nato-land.
– Det er en kosteffektiv måte å få tilgang til nødvendig læring på, sier han.
Forsvaret har tidligere forsøkt å innføre et lignende prosjekt i Ukraina. Det var ikke vellykket, av flere årsaker.
– Her er prosjektet forankret i toppen – fra Forsvarsdepartementet og ned. Planen er at Serbia skal ta over prosjektet selv i 2012, sier han.
Han beskriver prosjektet som en annen type bistand.
– Det handler om å bygge perspektiver. Vi skal ikke dytte noe ned på dem, men gjennom portalen har de blant annet fått tilgang til kurs i Krigens folkerett, sier han.