Karriereløperen

Det var ikke dette vi hadde ventet av en skolesjef som vi trodde var i ferd med å piske de siste befalsaspirantene gjennom opptaksprøvene, at hun selv skulle stå med lua i hånden og hilse beskjedent i ankomsthallen på Kjevik. Var det ikke en ekte lofot-norsk vi skulle møte med en nordlendings medfødte evne til verbale kraftsalver? Skulle det så lite til før den bløde sørlandsstriben tok kontroll? Hun hadde da bare vært her i ett år. Men det er liv i blikket under den lyse, rufsete frisyren, og det klinger nordnorsk når majoren får båtluen på plass og sier: Følg meg!
– Det er vel mitt livsmotto, følg hjertet, som har fått meg hit – det å ta en sjefsutfordring midt i karrieren.

Liv Judith Olsen har visstnok et hjerte som banker for flere utfordringer. Nå setter hun seg bak rattet med kurs for 3000-meterløypa. Skolesjefen er ikke mer hardbarket enn at hun vil være til stede og heie frem noen spente aspiranter som har fått en siste sjanse til å klare kravet under sommerens nåløyeseanse. Felles opptak og seleksjon er samlebegrepet som brukes om kvalifiseringen til befals- og offisersutdanningen i Forsvaret.
– Jeg tror noen av dem ikke helt visste hva de gikk til og neppe hadde forberedt seg altfor godt for de fysiske prøvene, sier hun, som selv brukte flere uker i forveien på styrketrening med en jernstang hjemme på Skrova for 22 år siden.
Likevel, det er ingen jernkvinne vi blir kjent med en kjølig julidag utenfor Kristiansand. Det er med ekte medfølelse og omsorg hun heier aspirantene inn der de nærmer seg målslusen. Sin egen daglige løpetur har hun gjort unna for et par timer siden. Og da nøyer hun seg ikke bare med 3000 meter. Det blir fort mye mer i det kuperte terrenget rundt leiren.
– Jeg liker å holde meg i form, og en løpetur på morgenen gjør meg mer opplagt til å ta fatt på arbeidet. Da kan også tankene få løpe fritt og jeg kan planlegge detaljer og opplegg.
Og ungdommen som i høst har kvalifisert seg til plass på befalsskolebenken på Kjevik, skal ikke se bort fra at de kan få føling med noen intellektuelle Liv Judith Olsen-påfunn i løpet av skoletiden.
– Den mest vellykkede løpeturideen ble klekket ut tidligere i år – i forkant av avslutningsseremonien for dem som har fullført skolen, forklarer hun.
I stedet for et uorganisert luebytte ved oppstillingsplassen fant luftforsvarsoffiseren ut at hun ville skape mer liv i leiren. Top Gun-musikk måtte være den ultimate lydkulissen til en mer velregissert forestilling. Som tenkt, så gjort, med en skolesjefs autoritet. Overgangen fra elev til befal ble gjennomført til livfulle, koreografiske bevegelser. Da den uortodokse seansen var over, fikk hun tommelen opp fra begeistrete avgangselever.

Det var hennes egen begeistring for Forsvaret allerede på ungomsskolen som gjorde at hun i det hele tatt tenkte på en militær karriere. Født i fiskens tegn i 1967, på øya Skrova i Lofoten, ble hun tidlig vant til å se militære fartøy og helikopter. Dermed var nysgjerrigheten og interessen for et uniformsliv vekket, både hos henne og hennes yngre bror.
– Hvorfor ble det ikke Sjøforsvaret? Du var jo vant til å være på sjøen.
– Det bare ble sånn. Og jeg ble tiltrukket av Luftforsvaret, ikke minst da jeg ble klar over utdanningsmulighetene innenfor kontroll- og varsling. På skolen hadde jeg en forkjærlighet for matematikk og fysikk. For sikkerhets skyld hadde jeg søkt ingeniørutdanning innenfor marinteknikk i Trondheim, men foretrakk Forsvaret. Jeg er nokså målbevisst når jeg har satt meg noe i hodet.
Hun og broren fikk tidlig arbeidserfaring og startet med å brette esker og pakke hvalkjøtt for fiskemottaket på Skrova. Og er du fra Lofoten, lærer du raskt å stå på egne ben. Skulle hun komme seg videre i skolegangen, måtte det bli hybel og gymnas i  Svolvær.
– Jeg måtte lære selvdisiplin som 16-åring, når det ikke var noen foreldre til å få meg opp av senga om morgenen. Det er kanskje flere unge som kunne ha godt av noe sånt. Mange av dem som møter til tjeneste første gang, har aldri bodd hjemmefra.
Selv om Liv Judith ikke er redd for utfordringer, og var en meget bestemt storesøster i oppveksten, måtte hun en gang kapitulere overfor mørkredsel – etter skrekkfilm hos en venninne. Da var det godt å ringe lillebror Yngve og be om eskorte hjem. En annen skrekkopplevelse hadde hun også som tenåring på hjemstedet. Et spøkefullt rundkast fra en venn mens ungdommene var samlet på dampskipskaia, gjorde at de begge havnet i sjøen. Liv Judith slo hodet mot en av bryggepilarene og mistet bevisstheten et øyeblikk. I siste liten ble hun halt opp og reddet på land.
– Jeg visste ikke hvor traumatisk opplevelsen egentlig hadde vært før jeg skulle gjennom svømmetesten på befalsskolen. Da merket jeg at noe satt igjen. I dag er det helt greit og jeg driver en del svømmetrening ved siden av løping, sykling og fjellturer.



Det er altså friluftsmennesket som nå trekker oss med på terrengtur rundt Kjevik, naturelskeren som så fort sjansen byr seg tar en fjelltur og beveger lofotføttene langt ut på viddene. Men nå er hun vennlig nok til å la det hele gå i rusletempo. Likevel, vi skjønner at det stilles krav til de skolesøkende aspirantene. Se, der er det noen i bare badetøyet som stålsetter seg foran en obligatorisk 200 meters svømmetur. Ut fra buskene lenger oppe på stien kommer en gjeng gampende med kart og kompass. Skolesjefen nikker oppmuntrende – eller rykker det litt nordnorsk i munnvikene for å be dem å få et eller annet upassende i gir?
– Hva vil du som befalsskolesjef at elevene skal ha fått med seg etter tiden på skolebenken?
– Befalsskolen skal utvikle sersjanter med gode militære og personlige holdninger. Vi skal gi dem kunnskaper og ferdigheter i grunnleggende militære disipliner. I tillegg skal alle ha tilegnet seg et minimum av lederskap. Dette året er også viktig med tanke på personlig utvikling. Jeg ønsker at de skal gå ut herfra med selvsikkerhet, stolthet og tro på den de er og det de står for.
– Befalselever før og nå, er det noen særlig forskjell?
– Elevene i dag stiller flere krav enn tidligere. Før lød parolen: Hva kan jeg gjøre for Forsvaret? I dag er det mer endret til: Hva kan Forsvaret gjøre for meg? Elevene stiller krav, men samtidig er de opplyst, reflekterte og oppegående.
– Hvor vellykket er rekrutteringen til befalsskolene?
– For å lykkes, må vi ha et godt tilbud til unge mennesker, noe jeg synes vi har. Men vi stiller jo strenge krav til opptak, og derfor blir konkurransen fra det sivile mer merkbar ettersom de ikke må kvalifisere seg der på samme måten, sier hun.
I år var det 699 søkere til Luftforsvarets befalsskole. 182 var jenter. I alt 337 ble innkalt til opptak, men blant dem var det bare 29 jenter som møtte.
– Hva som er årsaken til at vi ikke fremstår som mer attraktiv for jentene, vet vi ikke nok om, men det håper jeg vi klarer å finne ut av.
Et av tiltakene for å gjøre Luftforsvaret kjent blant ungdom har vært å invitere til et leiropphold. Årets såkalte Luftforsvarscamp ble en suksess, ifølge Olsen.
– Vi er likevel ikke sikre på om slike samlinger har en god nok direkte rekrutterende effekt. Overfor jentene som møter, kan vi avlive noen militærmyter. Et slikt arrangement gir Forsvaret godt omdømme, men jeg er ikke så sikker på om resultatet blir som ønsket. Da har jeg større tro på skolebesøk, rekrutteringsstand og oppsøkende virksomhet. Det er positivt, men mer krevende.

Når Skrova-jenta gjør saklig rede for et tema, finner nordlandsdialekten lett et monotont leie. Dempet og kontrollert beretter hun om egen start og videreutvikling: befalsskole i Stavern kombinert med varslingskurs på Kongsvinger. Sersjantåret tilbrakte hun i Honningsvåg. Så bar det rett inn på første år på Luftkrigsskolen. Etter det kunne hun skilte med tittelen jagerflykontrollør.
– Den gang het det Luftkrigsskole 1 – der man fikk fagutdanningen. Da jeg gikk videre på andre avdeling, altså LKSK 2, var studiene mer konsentrert om lederskapsutvikling.
Nå konsentrerer major Olsen seg om å føre an gjennom korridoren i befalsskolebygget med kurs for skolesjefskontoret.  
– Her holder jeg til, peker hun inn i en nøkternt innredet sjefshule som enhver rasjonaliseringsekspert ville kunne si er mer enn stort nok. Rommet er ryddig, men ikke mer enn at det ligger en krøllet plastpose på bordet som skjuler noen effekter som skal brukes i en avslutningsseanse etter lunsj. Rett på innsiden av døren henger feltutrustning med hjelm, splintvest og kryssremmer – pent brukt, ja, svært pent brukt.  
– Liggeunderlaget er det samme som jeg fikk tildelt på befalsskolen i 1986. Du vet, en kontroll- og varslingsoffiser har ikke altfor mange feltdøgn ute.
Så da har hun kanskje kommet seg etter fluktøvelsen «Escape» i Stavern-perioden på åttitallet, der det ble kald stridsrasjon under åpen himmel. Bare tanken på å gjøre noe mer ut av måltidet hadde visstnok vært utmattende fjern. Men vernepliktsboken er neppe den originale. Den tok hun livet av under en uniformsvask og måtte stå til rette med en uleselig rød og våt lefse i hånden inne på befalets kontor.  
– Så flau har jeg vel aldri følt meg. Ja, bortsett fra da en inspeksjon hos romvenninnen og meg konfronterte oss med bortgjemte pornoblader bak en luke i veggen. Men vi fikk raskt mistanke om at befalet selv hadde brukt rommet i sin tid som elever og derfor visste hva de ville finne.

Skolesjefen frembringer en lett latter over skoleminnene.
– Hva slags sjef er du egentlig?
– Jeg er omsorgsfull og ønsker å holde en lett tone overfor både kolleger og elever. Jeg legger vekt på åpenhet og gir stor grad av tillit til mine medarbeidere. Vi skal være et team på befalsskolen, jobbe sammen mot et felles mål.  Men jeg tar mine sjefsavgjørelser når situasjonen krever det, sier kvinnen, som i løpet av det siste året også har vært igjennom lederutviklingsprogrammet KvinnTopp.
Hun er trolig en av de kvinnelige sjefene som Forsvaret vil satse på.
– Jeg føler likevel ikke noe forventningspress om å klatre til topps som kvinnelig leder. Jeg har ikke større ambisjoner enn at jeg vil velge å gjøre det jeg tror jeg trives med og som jeg finner meningsfylt.
Når hun i fritiden kan henge bort uniformen, da bevilger hun seg gjerne hudpleie og massasje og nyter å kle seg i fargerike klær. Forsvaret tar slett ikke knekken på de feminine sidene.
– Et tjenesteopphold i Afghanistan for to år siden har fått meg til å sette større pris på farger.
– Hvorfor klarer ikke Forsvaret å holde på flere kvinner?
– Det kan være mange grunner til at kvinner slutter. De tar gjerne mer ansvar for familien i tillegg til å ha full jobb og mange krav innenfor en militær karriere. Det kan bli slitsomt for mange i lengden. Kvinner må kunne gi litt mer slipp på kontrollen på hjemmebane og la menn komme mer til på det feltet. Det vil gagne begge parter – og hele samfunnet på lang sikt.

Selv har Liv Judith tre barn. De har for det meste bodd hos faren sin etter at ektefellene skilte lag for ti år siden. Men det som var en kjernefamilie har fortsatt tett kontakt.
– Vi bor i nærheten av hverandre utenfor Lillestrøm, og jeg pendler til Kjevik. Vi anser det for å være den beste løsningen når vi først skulle skilles. Ungene er fornøyd med løsningen og har det bra. Det er det viktigste for meg, sier hun.
Barna er mellom 12 og 15 år. På veggen ved siden av sjefsstolen henger bilder og tegninger av dem. Og på tavlen er det små, røde tusjhjerter, som spor etter barnehender. Dem får ingen lov å stryke ut. Sønnen, som er yngst, ble født mens familien bodde i Geilenkirchen midt på 90-tallet.
– Da hadde jeg permisjon og fulgte eksmannen min som hjemmeværende frue. Oppholdet der varte i tre år.
Hun hadde ingen betenkeligheter senere med selv å tjenestegjøre i utlandet når hun visste at barna ble godt ivaretatt hjemme. I 2006 var hun nesten fire måneder i Afghanistan.  
– Nøkkelen for å kunne engasjere flere familiefedre og -mødre til internasjonal tjeneste tror jeg ligger nettopp i det å stykke opp tjenestetiden i kortere perioder. Tre-fire måneder om gangen er passelig. Da er det lettere å kunne reise ut igjen. Når barna er små, bør tjenesten være fleksibel, sier hun.

Kabul-oppholdet var trolig ikke majorens siste utenlandstjeneste. Om hun fortsetter å ta sitt livsmotto på alvor, «follow your heart», havner hun antakelig i et eller annet Nato-hovedkvarter. Da gjerne med Forsvarets stabsskole bak seg. De nærmeste utfordringene, derimot, blir å svare på hvorfor så få av jentene som søker befalsskolen møter som aspiranter.
– Dette må vi finne ut av, men den mest fornuftige løsningen er, etter mitt syn, å innføre verneplikt for alle. Da kan Forsvaret velge de best kvalifiserte fra hvert kjønn, og jeg er sikker på at flere kvinner da vil gjennomføre befalsutdanning.
– Vil ikke det undergrave verneplikten, når Forsvaret er blitt redusert og en enda mindre andel innkalles?
– Nei, det tror jeg ikke. For meg er det innlysende med verneplikt for begge kjønn. Dessuten kan verneplikten bidra til å få kvinner mer aktive i den generelle forsvarsdebatten, sier majoren.
– Og ditt forhold til omstilling?
– Det er stadig omstilling, noe som til tider er frustrerende. Jeg har tro på det systemet vi har i Forsvaret. Derfor kan det føles negativt når det kuttes i avdelinger og stillinger hele tiden – ofte stillinger som jeg synes det er behov for. Likevel, jeg forsøker å gjøre min jobb best mulig og motivere andre til å stå på.
– Hvordan reagerer du på medienes omtale av Forsvaret?
– Det er synd at det er blitt fokusert på en del uheldige episoder. Selv prøver jeg å oppmuntre dem som er rundt meg og ikke la det negative påvirke oss. Jeg har tillit til at forsvarsledelsen gjør sitt beste.
– Kunne du talt dem midt i mot om det gjaldt, for eksempel slik noen offiserer i Afghanistan gjorde på forsommeren?
– Det kunne jeg vel, men ikke i avisene. Jeg ville valgt å holde kritikken internt.

Vi velger å tro henne. Så langt er det lite som ser ut til å få henne ut av kontroll. Og da holder hun vel også eventuell varsling innenfor tjenestevei.
– Er det ikke noe som virkelig kan få deg til å tenne?
– Det måtte være å høre at det diskuteres for eller imot kvinner i Forsvaret. I 2008 burde ikke slike debatter forekomme. Hvis jenter ønsker en karriere i Forsvaret og de oppfyller kravene, da er det like naturlig å ha jenter som soldater som guttene.
– Det er da du slipper nordnorsken løs med de saftigste salvene, eller trekker kården?
Liv Judith Olsen bekrefter at det sitter noen ord og uttrykk inne fra hjemfylket som ikke egner seg på trykk, men oftest besinner hun seg verbalt. Den blanke kården som står i kroken, bruker hun bare til paradeantrekket når hun tar med seg befalselevene til Karl Johan under åpningen av Stortinget. Men hun kan fekte. Det lærte hun på Luftkrigsskolen. Samtidig røper hun at hun faktisk har lært seg et skikkelig sørlandsk kraftuttrykk.
– Det plukket jeg opp ikke lenge etter at jeg kom til Kristiansand.
I det hun demonstrerer sin innøvde Agder-fylke-bannskap med klingende lokal dialekt, aner vi humor og liv i blikket.
– Herlige land!
Men det er neppe det som ramler ut mellom leppene om hun skulle snuble i joggeløypa.

JAHN RØNNE jr@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN

Navn: Liv Judith Olsen.
Alder: 41.
Bor: Lillestrøm.
Sivil status: Mor til tre.
Aktuell: Skolesjef på Kjevik ved oppstart av nytt skoleår for befalselever. 

Milepæler:
10 år: Får en lillesøster hjemme på Skrova i Lofoten.
20 år: Fagutdanning som befalselev på Kongsvinger.
30 år: Hjemmeværende frue i Geilenkirchen  i Tyskland.
40 år: Stabsoffiser på Rygge flystasjon og forberedelser til Cold Response på Jåttå.