Krigsreisen

POMP OG PRAKT: Ingvald Wahl (t.v.) og Inge Steensland legger ned krans ved det norske monumentet i Hyde Park. Gastene Pål Rye Jakobsen (t.v.) og Henrik Falck Bjånesø hilser. Fem menige fulgte fire veteraner i syv dager. – Jeg har fått utrolig mye større respekt for det de gjorde, sier Bjånesø.

Maybe it’s because I’m a Londoner
That I think of her wherever I go
(Bud Flanagan)

Klikk her for å se lydbildeserie fra turen.

Krigsseileren Ingvald Wahl lener seg mot stokken sin. Foten ødela han under andre verdenskrig. Båten han var på, ble torpedert i Atlanterhavet. Wahl klamret seg fast til en planke – og overlevde.
– Jeg brakk lårhalsen i vinter. Jeg falt på isen. Da kom den gamle torpedoskaden tilbake, sier 90-åringen.
Synge kan han imidlertid fortsatt. Ingvald Wahl er i London. Der er også Wilhelm Mohr, Inge Steensland og Joachim Rønneberg. Tre har krigs­korset. Som del av veteranprosjektet «Allied in War» har Forsvarets forum sendt dem tilbake i tid – til Storbritannia og andre verdenskrig. På programmet: fire museer, tre kransenedleggelser, en rekke offisielle middager, to gardeoppvisninger, en militær tattoo og et dronningmøte. I tillegg: syv dager med historier – noen på liv og død, andre av den mer trivielle sorten. Med på reisen er to koner og en kjæreste – og fem vernepliktige inne til førstegangstjeneste. Veteranene skal fortelle – soldatene skal lære. Om Winston Churchill. «The Battle of Britain». D-dagen. London i brann. Norsk regjering og kongehus i eksil. Venner for livet og venner som forsvant. Og tusenvis av nordmenn som ville slåss.

OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no
Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

 

Wilhelm Mohr (92)

■ Fra: Bergen
■ Under krigen: Jagerflypilot/skvadronssjef
■ Etter krigen: Generalløytnant, sjef for Flyvåpenet

 

Ja, det går an å elske et fly. Bare spør Wilhelm Mohr. 

 

– Se på de vingene, sier Wilhelm Mohr, og letter nesten selv der han peker og gestikulerer med armene. Han er rett og slett gira. 92-åringen har klatret opp en gardintrapp på krigsmuseet i Duxford, nordvest for London. Bak seg har han et Spitfire-fly fra andre verdenskrig.
– Det er det vakreste flyet du kan tenke deg. Se på den kroppen, da, sier Mohr.
Han forteller om forberedelsene før avreise. Den siste samtalen med mekanikeren. Testen av elektronikken. Følelsen av å ha alle flyene på rekke – klare til å dra.
– Ja, selv lukten er vidunderlig. Den herlige blandingen av olje og bensin – den fester seg i neseborene, forteller Mohr.
– Vi pleide å si «press the tits» når vi skulle trykke på de to knappene foran i flyet som vi brukte til å starte flyet. Hehe. De som kan litt engelsk skjønner at det var litt morsomt.

Wilhelm Mohr var bare 24 år gammel da han ble sjef for 332-skvadronen i North Weald, litt øst for Duxford. Skvadronen fløy over den engelske kanal og store deler av Europa. Mohr deltok selv på 40 offensive raid, og skvadronen bidro med luftstøtte under invasjonen i Normandie. På museet ved den gamle flystripa finner han et bilde av seg selv. Og får en liten overraskelse.
– Den her har jo jeg laget, sier Mohr, og viser kjæresten Fanny Platou og menig Thomas Walarnet Horgen (se bildet) et Spitfire-fly i miniatyr – laget av en marme­ladeboks, en tennplugg og litt lim.
– Han har mange sånne hjemme, sier Platou.
Tre ganger møtte han Winston Churchill. En gang under krigen, to ganger etterpå.
– Han kom for å møte styrkene. Vi hadde kanskje forventet en lang politisk tale, men Churchill tok hver og en i hånda. Så sa han: «You all have a job to do, I guess I have one too.»
Mohr humrer. Han hadde sans for Churchill. Han forteller om da den britiske statsministeren ble tilbudt en sigar – men tok opp en av sine egne i stedet. Etter krigen var Mohr adjutant hos kong Haakon. Churchill kom for å gi medaljer til Rønneberg og de andre motstandsmennene fra Tungtvannsaksjonen. Churchill snudde seg mot konene deres, så ­
til­bake til mennene og sa:
«You’ve got yourselves good ­looking wives.»

 

Inge Steensland (87)

■ Fra:  Stavanger
■ Under krigen: Den britiske marinen, del av Kompani Linge
■ Etter krigen: Skipsmegler

 

Inge Steensland var bare 17 år da han flyktet til Storbritannia for å slåss. 

– De andre i Kompani Linge kalte meg bare «Baby», sier han.
9. april 1940 sto han på verandaen hjemme i Stavanger og så tyske bombefly angripe havna. Da var han 16 år gammel. Året etter rømte han og tre andre unge menn over Nordsjøen i en motorbåt. I London ble han først rekruttert til Kompani Linge, men var så ung at han måtte ha spesialtillatelse for å få lov til å være med. Så vervet han seg til den britiske marinen.
86-åringen blir liten foran det enorme operasjonskartet i South­wick House. Vi er like utenfor Portsmouth, helt sør i Storbritannia. Kartet dekker en hel vegg. Her planla Dwight Eisenhower D-dagen. To ansatte hos en leketøysfabrikant fikk vinteren 1944 ordre om å lage kart over hele Europa. Så ble de låst inne i det som den gang var den britiske sjøkrigsskolen. Oppdraget var å henge opp den delen som viste sørkysten av England og nordkysten av Frankrike. Tyskerne skulle ikke vite hvor de allierte hadde tenkt å angripe.  Syv måneder senere – etter selve D-dagen – ble de sluppet fri.
– Det er rart å være her, sier Steensland.
– Jeg var på krigsskipet HMS Brissinden under invasjonen i Normandie. Vi dro ut fra Devonport i Plymouth. Jeg husker at det var dårlig vær.

Steensland forteller menig Henrik Falck Bjånesø om D-dagen (se bildet). Fra Plymouth dro de til møtepunktet midt i den engelske kanal. Så måtte de snu. 24 timer senere prøvde de på nytt. Det var mye som skulle klaffe. Operasjonen telte 250 krigsskip og 4000 landgangs­båter.
– Dit dro vi, sier Steensland, og peker på Omaha Beach.
På veggen henger et brev signert Eisenhower. Det begynner slik: «You are about to embark upon the Great Crusade.» 
– Det brevet fikk jeg også. 
– Visste dere hvor stor operasjonen ville være?
– Jaja. Absolutt.

 

Joachim Rønneberg (90)

■ Fra:  Ålesund
■ Under krigen: Del av Kompani Linge
■ Etter krigen: Programsekretær i NRK

 

Joachim Rønneberg satt ved Themsen da freden kom i 1945.

– Hvor er han fra «Heroes of Telemark»?
Vi er på restaurant. Servitøren spør – litt diskret. Krigsinteresserte briter glemmer ikke sprengningen av tungtvannsanlegget på Vemork, det som av mange har blitt beskrevet som «kanskje den viktigste og mest vellykkede sabotasjeaksjonen under hele andre verdenskrig». Vi nikker bort mot han som mest av alt ligner på Clint Eastwood: Joachim Rønneberg.
– Hvem da?
Spør en annen servitør.
– Du vet, han som Kirk Douglas spiller i den filmen de viser på TV hver jul, sier den første servitøren.

I mars 1941 flyktet Rønneberg fra Ålesund. Da hadde han fått nok av tysk okkupasjon. I den engelske hovedstaden ble sunnmøringen del av Kompani Linge. Noen måneder senere var London krigssone.
– Jeg husker det godt. Jeg hadde permisjon den dagen bombingen startet. Flyalarmen ble slått av klokken ti om kvelden. Klokka seks neste morgen var den tilbake, forteller han.
Det var starten på «The Battle of Britain», og London by ble satt i brann. Rønneberg forteller om de mange tusen som søkte tilflukt i undergrunnstunnelene. Det gjorde inntrykk.
– Men flyalarmer og bombeangrep ble en del av folks hverdag, det også, sier Rønneberg.
– Livet gikk videre. Vi kunne være på kino og plutselig gikk skjermen i svart. Vi fikk beskjed om at det kom bombeangrep, og så var det bare å vente.
– Dere søkte ikke tilflukt?
– Nei, vi bare ventet. Det var det samme på restaurantene. Orkesteret spilte en fanfare og fortalte gjestene at nå gikk flyalarmen. Så ­ventet vi.
Joachim Rønneberg skal legge en krans foran SOE-monumentet midt i London (se bildet). Menig Robin James Hansen Kjernet holder kransen. En egen plate handler om Tungtvanns­aksjonen. Rønneberg forteller om betydningen av norsk motstandsarbeid.
– Vi ville noe, vi ville delta i krigen. Andre skulle ikke kjempe for oss.
Han ledet operasjon Gunnerside, en av to avdelinger som gjennomførte Tungtvanns­aksjonen.
– Det var først etter at den første atombomben falt i august 1945 at vi skjønte hva vi hadde vært med på, sier han.
Monumentet står ved Themsen, på den andre siden av parlamentet. Her var også Rønneberg i maidagene i 1945, da Norge ble fritt. Det var sent på kvelden, like før midnatt. Han ­beskriver det som «en fantastisk fin vårkveld». Rønneberg satt ved elva og hørte på jubelen i byen. De feiret freden. London var svart, men ­plutselig så han konturene av det britiske flagget som vaiet over
parlamentsbygningen.
– Tankene mine gikk til de millioner bønnene som hadde gått om at vi måtte vinne det siste slaget. Nå hadde vi vunnet. 

 

Ingvald Wahl (90)

■ Fra:  Hammerfest
■ Under krigen: Krigsseiler
■ Etter krigen: Fangstleder i Barentshavet

 

Ingvald Wahl har vært veldig plaget av mareritt.

 

– De første årene var et helvete, forteller han.
90-åringen snakker om tiden etter 1945. Om hvordan det var å leve med minnene fra andre verdenskrig.
– Jeg var veldig opptatt av at ingen skulle merke noe – jeg ville være et normalt menneske. Men jeg lurte aldri min mor. Nei, Ingvald gutten min, krigen har ødelagt deg helt, sa hun. Jeg kjenner deg ikke igjen.
Wahl var bare 14 år da han dro ut til sjøs. Fem år senere brøt krigen ut. Han fraktet forsyninger – først over Atlanterhavet, så til Murmansk. Han forteller om det gode forholdet til britene, om hvor avhengige de var av forsyningene. Flere ganger opplevde han at båter han mønstret av, ble torpedert. I mars 1942 var han ikke like heldig. To torpedoer traff og skuta sank på to minutter. Wahl og to andre nordmenn fikk tak i en planke og klamret seg fast til den.
– Vi kunne høre skipskamerater rope om hjelp. De gikk under – en etter en. Vi kunne ikke hjelpe dem. Det var iskaldt. Vi var hardt skadet alle tre. Jeg hadde knust venstre fotblad, sprukket en ryggvirvel og hele den venstre siden var lam.
Noen av mannskapene hadde kommet seg over i en livbåt. De plukket til slutt opp de tre på planken.
– Det var flaks, sier han.

Ingvald Wahl står ved Themsen sammen med menig Eirik Kaasen Rivedal og Liv Rønneberg, kona til Joachim (se bildet). Wahl har mange minner fra krigen og han var ofte i Storbritannia. Han forteller om store påkjenninger. For mange av krigsseilerne ble de for store. Wahl kjenner flere som ble sinnssyke.
– For å være ærlig så var det noen ganger jeg lurte på om jeg hadde forstanden i behold selv.
Det tok mange år før han klarte å prate om krigen.
– Da barna mine ble voksne, bebreidet de meg for at jeg ikke hadde gjort det, men jeg sa at det var en umulighet. De ville ikke ha forstått.
– Jeg har vært veldig plaget av mareritt, sier han.
– Hun (Ellinor, kona) var veldig flink til å dekke over. Vi innrettet oss slik at barna lå langt unna soverommet mitt.
– Har du fortsatt mareritt?
– Ja, det var en natt for to–tre uker siden. Hvis jeg leser om folk fra krigen – eller hører om folk jeg en gang kjente – hender det at marerittene kommer tilbake.
– Du fikk aldri hjelp?
– Under krigen var det en umulighet. Etter krigen – ja, jeg har fått en gammeldags oppdragelse, men den innebar at uansett hvor galt det måtte være, så måtte jeg klare meg selv, sier han.
– Jaja. Nå snakker vi ikke mer om krigen. 

 

 

OM KRIGEN: Grete Faremo avsluttet veteransymposiumet i den nesten 600 år gamle salen på Windsor slott.

Historieleksjonen

– Vi marinefolk sier ofte at det var slaget i Narvik som reddet Storbritannia. 

Det sier Eric Grove, som er britisk ­professor i marinehistorie.
– Det virker kanskje som om vi ga fra oss Narvik. De allierte styrkene trakk seg da de egentlig hadde vunnet. Men de tapene som den tyske marinen ble påført – og da tenker jeg spesielt på de ti krigsskipene som ble senket utenfor Narvik – førte til at da Hitler skulle vurdere om invasjonen av Stor­britannia skulle finne sted til sjøs eller i lufta, så hadde han ikke noe valg. Den tyske marinen var rett og slett for ­dårlig, forteller Grove (bildet).
– Etter kampene i Narvik kalte tyskerne sin egen marine bare cruiseskvadronen.
Som del av veteranprogrammet inviterte Forsvarets forum til veteransymposium i ærverdige Vicar’s Hall på Windsor slott. På timeplanen: forsvarssjef Harald Sunde, forsvarsminister Grete Faremo, fire veteraner og fem historikere. Symposiet ble ledet av professor Bernt Hagtvet. Det ga litt av en historieleksjon.

Grove forteller om det gode samarbeidet mellom Norge og Storbritannia. Om hvordan Norge etter hvert fungerte som en strategisk svamp – en bekymret Hitler sendte flere hundre tusen soldater dit.
– Tenk hva de soldatene kunne gjort ­andre steder, sier han.
Og så var det handelsflåten, da.
– Det var en «mega asset» for oss at vi fikk lov til å bruke den norske handels­flåten, sier Grove.
– 40 prosent av all oljen som kom til Storbritannia under andre verdenskrig kom med norske fartøy.

Under krigen etablerte det norske kongehus og regjering base i London.
– Vi nordmenn vil alltid være takknemlige for den støtten vi fikk fra Storbritannia, sier forsvarsminister Grete Faremo.
– Norske soldater kjempet sammen med britiske soldater – for de samme verdiene: verdighet og frihet. Det er verdier som er like relevante den dag i dag, sier hun.
– Derfor må vi fortsette å fortelle om det som skjedde under andre verdenskrig. Og vi må fortelle det til ungdommen. Derfor er anledninger som denne så utrolig viktige.

Dronningmøtet. De fire norske vete­ranene fikk hilse på dronning Elizabeth II.
– Jeg fortalte at jeg var i bryllupet hennes. Var du virkelig det? Det er jo så lenge ­siden, svarte dronningen, sier Wilhelm Mohr (se bildet), som var adjutant for kong Haakon og som derfor var til stede
i bryllupet i 1953.
Veteranene fikk hver sin gave fra dronningen – en brevåpner som var en miniatyr av en mer enn 350 år gammel sabel. Møtet fant sted etter den siste forestillingen av Windsor Castle Royal Tattoo.
De fire veteranene ble presentert på ­storskjerm under programmet hvor Hans Majestet Kongens Garde var eneste utenlandske avdeling som deltok.

Klikk her for å se lydbildeserie fra turen.

Allied in War

■ Forsvarets forums ­veteranprogram 2010, ­«Allied in War».
Disse deltok på turen:
■ Fire veteraner: ­Wilhelm Mohr, ­Joachim Rønneberg, Inge Steensland og Ing­vald Wahl.
■ Fem vernepliktige: ­Eirik Kaasen ­Rivedal (Bardufoss), Robin ­James Hansen ­Kjernet (Skjold), Henrik Falck Bjånesø (Haakonsvern), Pål Rye Jakobsen (KV Ålesund) og Thomas Walarnet Horgen ­(Måge­rø).
■ Fem historikere: ­ Professor Guri Hjeltnes, kommandørkaptein Hans Christian Kjelstrup, museumsdirektør Arnfinn Moland, forfatter Cato Guhnfeldt og professor Eric Grove.