 |
Vi skal møte ham ved Hamar jernbanestasjon. Klokkeslettet er bestemt. Etter at avtalen var i boks, er det ingen grunn til å tvile på at han
skal dukke opp. Det er avklart med kommisjonsleder, og hans habilitet som kommisjonsmedlem er bekreftet. Men jammen går det
et par minutter over tiden. Er han ikke etterrettelig? Jo, da. Fotografen har observert ham rett rundt hjørnet. Forsinkelsen
skyldes en eldre dame som ber om beskjæringsråd for noen trær i hagen. Det er trolig ryktet om hans gartneranlegg, og ikke
etternavnet, som har fått damen til å holde ham igjen. Mannen har tross alt meldt seg på fire semestre på en landbruksskole.
Nå rekker pensjonisten frem de grønne fingrene til et håndtrykk og hilser. Men forslaget om å ta oss med til en urtehage i
byen, er omgjort. Likevel, urte- eller krydderalibiet er i behold. Han har nemlig ikke kunnet si nei til å være styreleder
for et prosjekt i distriktet der det skal gjenåpnes et akevitt-brenneri. Lokalene han tar oss inn i, oser av gammelt destilleri
og vil være perfekt for det museet som også planlegges – med mulig skibladnerbrygge ved mjøskanten.
– Var du overrasket over å bli spurt om å sitte i kommisjonen?
– Ja, det var jeg. Jeg var på hytta ved Sjusjøen da jeg ved halvåttetiden en morgen ble oppringt fra Statsministerens kontor
og fikk spørsmålet. En hedmarking er ikke svært impulsiv, men jeg nølte ikke lenge. Dette kunne jeg ikke si nei til; det er
et samfunnsansvar.
Avtalen for intervjuet er at vi ikke går nærmere inn på kommisjonsarbeidet, men han forteller at møteplanen fremover ser ut
til å være slik at den kan kombineres med gartnerstudier.
– Kommisjonen vil selvfølgelig ha prioritet frem til arbeidet avsluttes i august neste år. I første omgang vil vi innhente
mest mulig informasjon og sørge for at alle medlemmene har en felles plattform før vi går videre. Hvor tidkrevende dette blir
for min del, det vet jeg ikke, sier Hagen.
Det er uten tvil hans erfaring fra Forsvaret som e-sjef som gjorde ham til en aktuelle kandidat til å sitte i kommisjonen
for å granske håndteringen av terrorhandlingene i regjeringskvartalet og på Utøya. Han avviser at han er Forsvarets representant
i kommisjonen, slik det i noen sammenheng er blitt fremstilt. Han står på egne ben med de erfaringene han har gjennom karrieren
som yrkesoffiser.
Torgeir Hagen er født på Hamar. Oppveksten beskriver han som normal slik det foregikk på 50-tallet – mye lek og idrett.
– Spydkasteren Egil Danielsen, som var fra byen, var den store helten vår. Han vant OL i Melbourne i 1956. Vi guttene fant
frem kosteskaft og spisset dem i enden. Men jeg hadde ikke noe spydtalent, medgir Hagen. Den samme konklusjonen trekker han
når det gjelder fotball, sykling og skigåing. Ikke god i noe, men glad i å være i aktivitet.
– Langrenn er en favorittsport, men jeg har ennå ikke gått Birkebeinerennet – bare løpt barmarksløpet. Kanskje sønnen min
får trukket meg med. Han fikk meg med 19,6 mil på ski langs russergrensen en påske. Han passet godt på at etterretningssjefen
ikke uforvarende skulle tråkke over grensen. Ellers ser jeg på treningen jeg bedriver som en måte å bremse forfallet på, sier
mannen, som slett ikke ser ut som en fremst i rekken av dem som risikerer å få «Vi over 60» i posten.
Da Hagen hadde vært igjennom realskole og latinlinjen på Hamar Katedralskole, valgte han blårussmodellen gjennom såkalt stud.fag,
tilsvarende handelsgymnasium, som gav ham et godt grunnlag for senere å ha ansvar for regnskap og virksomhetsplaner. Militærtjenesten
gjennomførte han ved å gå befalsskole i kavaleriet, og ble utdannet i oppklaring og på Leopard stridsvogn. Etter plikttjeneste
i Nord-Norge søkte han seg både til Krigsskolen og fysioterapiskolen, han var nemlig ikke fremmed for å velge fysioterapi
som yrkesretning.
– Jeg fikk plass begge steder, men valgte Forsvaret.
Trøsten kan være at kona ble fysioterapeut. De to hadde kjent hverandre på gymnaset, men det ble alvor mellom dem først etter
at han hadde fullført befalsskolen. Frieriet skjedde på en ridetur en sommerferie, husker Hagen. Som kavalerist hadde han
faktisk tatt et ridekurs i kløvkompaniet, som eksisterte på 70-tallet. Bryllupet stod 7. juli 1973.
Hagen tar en slurk av pappkruset med kaffe kjøpt hos naboen, Atlungstad Golf. Jammen spanderte han ikke krus på gjestene sine
også. Han støtter gjerne klubben, men ikke med noen golfaktivitet. «Avhørssituasjonen» nå tar han med knusende ro, holder
blikket og koster på seg underfundige smil underveis. Det er e-sjefsstillingen de fleste husker ham fra, selv om han holdt
lav profil utad. Men jobben gjorde han såpass tilfredsstillende at han ble sittende i nesten åtte år i sjefsstolen. Innsatsen
han gjorde i program Argus årene i forveien, gav likevel mer synlige resultater. Få, om noen, har i praksis satt større omstilling
og kutt i den militære organisasjonen ut i livet.
– Jo, i Argus var det harde tak. Selv om Forsvaret nok trengte å gå gjennom hvordan vi brukte våre tildelte ressurser, var
det spesielt at vi ble fortalt ikke bare hvor mye vi skulle spare, men også hvordan vi skulle gjøre det. Vi ble, for eksempel,
pålagt hvor mange stillinger som skulle kuttes, og hvor mange eiendommer, bygg og anlegg som skulle avhendes.
– Hvordan vurderer du i dag det du var med på?
– Jeg skulle ønske vi ikke hadde måttet kutte så mye. Forsvaret er en kompetansebedrift. Den blir svært sårbar når det ikke
er noe å gå på i bredde og dybde i kompetansemiljøene, for eksempel med hensyn til besetning om bord i fartøy eller en av
Hærens troppearter. Hæren ble voldsomt redusert på den tiden. Vi snakket om at ble det mer kutt nå, da måtte hele kapasiteter
tas bort, for eksempel en fartøysklasse eller en våpenart i Hæren. Men det er pengene som styrer og politikerne som bestemmer.
– Hvordan havnet du som sjef for e-tjenesten?
– Stillingen var ledig, og jeg fikk et hint om å søke. Jeg hadde ingen glitrende erfaring innen etterretningsfaget, men hadde
jobbet mye på taktisk nivå, ikke minst i avdeling for elektronisk krigføring i Hærens samband.
Han tror likevel det var vel så mye hans praksis som sjef i ulike posisjoner som kvalifiserte ham til stillingen, blant annet
sambandssjef i Finnmark, sjef for øvingsavdelingen i operasjonsavdelingen i Forsvarskommando Nord-Norge og avdelingssjef
og stabssjef i hærstaben. Dessuten har han vært gjennom Forsvarets russiskkurs og studert ved stabsskole og høyskole i USA.
Utenlands har han også vært militærassistent i den flernasjonale observasjonsstyrken i Sinai.
– Jeg har vel ikke hatt mer tiltrekning til etterretning enn andre, selv om jeg opp gjennom årene har lest min John le Carré.
Som sjef hadde jeg ansvar for tjenesten, som også innebærer håndtering av budsjetter og annen administrasjon. Det er medarbeiderne
som driver virksomheten; sjefen må sette kursen og holde oversikt. På den tiden ukependlet jeg mellom Lutvann og Hamar og
fikk god tid til nettopp å følge med – å lese rapporter.
Han medgir at «hybellivet» på den tiden appellerte til hans sans for å ha minst mulig oppvask. Matlaging har aldri vært noen
hobby; potetkoking stod ikke på ukeprogammet. Desto mer kunne han glede seg til kjøttgrytene hjemme. Skjønt, skal noen gjøre
ham «matglad», bør de servere mølje – det er fiskerett etter hans gane.
– I etterretningstjenesten – var det mye å gape over da du overtok?
– Vi hadde mye fokus på Afghanistan. Det var et stort ansvar, og alvoret var fremtredende. Ikke minst når vi led tap.
Hagen var 20 ganger i Afghanistan i sin tid som etterretningssjef. Ikke bare i etterretningsøyemed, men rett og slett for
å ha kontakt med sitt personell og representanter for de andre norske avdelingene i Isaf.
– Jeg forsøkte å besøke hver kontingent én gang, blant annet for å høre hvilke forventninger det var til støtten hjemmefra.
Fra vår side støttet vi avdelingene med det bildet vi hadde av situasjonen til enhver tid.
– Hvor lett er det å holde seg orientert i Afghanistan?
– Det er en utfordring å forstå hva som skjer, og hva som kan komme til å skje. Det handler om å se sammenhenger og å vite
noe om aktørene. I tillegg til egne folk hadde vi et samarbeid med andre nasjoner i Isaf, og vi mottok en del informasjon
fra lokalbefolkning. Opplysningene må etterprøves og bekreftes av flere kilder. Fra 2002 til 2009 utviklet situasjonen seg
for e-tjenesten til en større grad av risiko, akkurat som for de andre styrkene.
Hamargutten vil ikke prøve å være etterpåklok, men avviser ikke at ting kunne ha vært gjort annerledes i noen tilfeller.
I kjølvannet av publisering av muhammedtegningene fra 2005 samlet det seg i februar 2006 store menneskemengder utenfor den
norske leiren i Meymaneh i Afghanistan, og det ble satt i gang et regelrett angrep mot de norske. Det varte i over seks timer.
– Kom angrepet på etterretningen som en overraskelse?
– Ja, den gjorde det i den forstand at hadde vi hatt kunnskap om hva som ville skje, ville vi ha kunnet gjort noe for å avverge
det.
En av de opplevelsene som har gått mest inn på ham, var å miste en av sine egne i 2009, etterretningsoffiser kaptein Trond
Petter Kolseth. Hagen holdt minnetalen.
– Det er tungt å miste noen. Man er intellektuelt forberedt på at noe slikt kan skje, men ikke følelsesmessig.
– E-tjenesten har fått godt skussmål de gangene de hemmelige tjenestene har vært vurdert. Er det likevel vanskelig ikke å
gå for langt i å overvåke?
– Det er klare regler for hva vi kan foreta oss, dessuten er det altså utenfor Norge at e-tjenesten opererer. De som var mine
medarbeidere, hadde hele tiden våre regler i ryggmargen, regler som er svært klare.
– Kjenner man ikke behovet for å kunne gå enda lenger i enkelte saker der man kan ha mistanker?
– Det er en viktig del av norsk hverdag at vi ikke har et overvåkingssamfunn.
 |
På dette punktet blir den tidligere etterretningssjefen mer forsiktig i sine uttalelser. Han vil nødig bli oppfattet som et
løsmunnet kommisjonsmedlem. I stedet tegner han et bilde av de hemmelige tjenestene slik: Om landet Norge er en eiendom, da
holder Politiets sikkerhetstjeneste (PST) orden på innsiden, Nasjonal sikkerhetsmyndighet setter opp gjerdet og e-tjenesten
jobber på utsiden av gjerdet. Likevel forteller Hagen at i hans tid jobbet avdelingen på Lutvann opp mot mange miljøer i Norge,
for eksempel Justisdepartementet, PST og Utenriksdepartementet. Mantra var å gi informasjon som var «rettidig, relevant
og pålitelig».
– For meg var det interessant å jobbe sammen med så mange dyktige medarbeidere. Jeg selv måtte være på tå hev for å følge
med.
61-åringen er ingen datafrik og er ikke å finne på verken Facebook eller Twitter. Selv ikke en liten «gjemmeside» har han
opprettet. Men e-post håndterer han. Da er det kanskje et snev av nostalgi, da, som får hendene hans til å søke mot en brevåpner
på skrivebordet foran ham. Han kjenner på kniven med fingrene mens han snakker.
– Var det utidig av noen å trekke frem at du er Frimurer og nærmest bruke det mot deg?
– Vel, jeg syntes det var snodig at det dukket opp. Det er fullt lovlig å være Frimurer, medlemsmatriklene er offentlig tilgjengelige,
og det er åpenhet om de lovene og reglene som gjelder. Det er bare seremoniene som holdes hemmelig.
– Men du forstod vel spørsmålet om kobling til den terrorsiktede?
– Jo, men han har tilhørt en helt annen losje, fjernt fra meg.
– Hvordan blir man Frimurer?
– Jeg ble spurt av en kamerat midt på 80-tallet om å være med, og jeg visste om andre jeg stolte på som var der.
– Og motivet?
– Formålet er å bli bedre samfunnsborger og medmenneske. Seremoniene er selve læringssystemet. Man møter til refleksjon og
ettertanke. Man kan kalle det «menneskets foredling».
Hagen medgir at han ikke har vært den flittigste til å møte i losjen. Likevel har han kommet forholdsvis høyt i systemet,
tiende grad. Men det skyldes rett og slett at ansiennitet teller.
– Er ikke frimureri gått ut på dato?
– Nei, det er jeg ikke enig i.
Likevel, det ser ikke ut til at det blir mye tid til frimureri i fremtiden heller. Etter kommisjonsarbeidet er landbruksskolen
høyt prioritert.
– Hvorfor slike studier?
– Jeg måtte finne på noe etter at min tid i Forsvaret var over. Dessuten vokste jeg opp i en nyttehage hos mine foreldre –
med epler, bær og grønnsaker. Jeg har alltid hatt sans for det. Da jeg pendlet, var det en befrielse å komme hjem til gressklipperen
med tid til å filosofere. I tillegg er det utfordrende å skulle lære noe nytt.
Det er ikke småtteri han skal igjennom i løpet av fire semestre; han har allerede tatt eksamen i landbruksregnskap. På timeplanen
står jordkultur, plantelære, skadedyr og sykdommer. Han er eldstemann på kullet og må pent følge reglene om å levere oppgavene
elektronisk.
– Tanken min er å jobbe som gartner, men jeg skal ikke søke full stilling. Jeg tar heller vikariater – for eksempel på et
hagesenter eller en planteskole, sier han.
Dermed kan han stå friere til å velge nye reisemål i verden. Torgeir Hagen legger ikke skjul på at han er glad i å komme seg
ut. Han kan krysse av reisemål på de fleste kontinenter, i Europa, Amerika og Afrika. Kilimanjaro er allerede besteget. Nå
står Asia for tur.
– Jeg har ikke vært lenger øst enn Afghanistan. Det skal jeg gjøre noe med, derfor er Kina et mål, og jeg drømmer om India
og Nepal. New Zealand står også på ønskelisten.
Selv om den gamle etterretningssjefen liker å komme til nye steder, kan han ikke fordra overraskelser, heller ikke på hjemmebane.
Man skulle tro at en gammel ringrev som ham, ekspert på å holde seg orientert, ville ha gjennomskuet barnas surpriseparty-planer
da han skulle fylle 60.
– Nei, jeg ble fullstendig overrumplet. Forklaringen er vel at de ikke hadde involvert sin mor i planene.
JAHN RØNNE jr@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN
Navn: Torgeir Hagen
Født: 11. oktober 1949
Sted: Hamar
Sivil status: Gift med Borghild, tre voksne barn og tre barnebarn
Aktuell:Medlem av 22. juli-kommisjonen
MILEPÆLER
10 ÅR: Barneskole på Hamar med 300 meter skolevei, lekte Indianer og cowboy
i skogen.
20 ÅR: Tok stud.fag og påbegynte befalsskole, men hadde fysioterapiplaner.
30 ÅR: Kaptein og sjef i EK-kompaniet på Setermoen, bygget opp avdelingen.
40 ÅR: Oberstløytnant i Bodø, sjef for øvingsavdelingen i operasjonsstaben.
50 ÅR: Brigader og stabssjef i Hærstaben på Huseby.
60 ÅR: Generalløytnant og avtroppende e-sjef.
Skriv ut
Tips en venn