Rustningskontroll i 2009

INSPEKSJON I RUSSLAND: Russland er et av tre land som har ratifisert ACFE-avtalen. Nato-landene vil ikke ratifisere den før russiske styrker trekkes ut av Moldova og Georgia. Bildet viser en OSSE-inspeksjon i Russland. Foto: GUNNAR JAMES HIORTH

Internasjonale rustningskontrollavtaler om konvensjonelle våpen har sitt utspring i den kalde krigens tid med masse utstyr oppmarsjert i Europa. Flere av avtalene ble signert og ratifisert tidlig på 90-tallet, like etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning. Noen av avtalene har vært igjennom revisjoner siden den gang, men i det store og hele er de skrevet ut i fra den situasjonen som rådet i den kalde krigens tid. Nedenfor følger en kort status for de viktigste avtalene.

CFE-avtalen (Conventional Armed Forces in Europe) er en juridisk bindende avtale som ble inngått under en paraply bestående av Nato-land på den ene siden og daværende medlemmer av Warszawapakten på den annen side. Formålet med avtalen var å fjerne kapasiteten av konvensjonelle våpen for å hindre et overraskende angrep i Europa. Hvert land ble tildelt kvoter for hvor mye materiell det enkelte land kunne ha. Nato og Warzawapakten kunne hver ha maksimalt 20 000 stridsvogner, 30 000 pansrede kampvogner og 20 000 artilleriskyts. Det ble også innført kvoter for kampfly og angrepshelikoptre Man må kunne hevde at hovedhensikten med avtalen, slik den ble uttrykt i 1990, er oppnådd. Alle inspeksjonene bidro til å skape og vedlikeholde den gjensidige tillit mellom partene.

CFE-avtalen ble reforhandlet til en tilpasset CFE-avtale (ACFE) på slutten av -90-tallet. Samtlige deltakerland undertegnet. Imidlertid har avtalen ennå ikke trådt i kraft, fordi bare Russland, Hviterussland og Kasakhstan har ratifisert. Nato-landene vil ikke før Russland etterlever forpliktelsene i forbindelse med undertegningen av ACFE i 1999. Russland på sin side hevder disse ikke angår CFE-avtalen. I korthet går forpliktelsene ut på uttrekning av russiske styrker fra Moldova og Georgia. En avtale mellom Russland og Georgia kom på plass på forsommeren 2005, og da krigen mellom de to statene kom sommeren 2008, var avtalen på det nærmeste oppfylt.
I mellomtiden er den militærpolitiske situasjon i Europa sterkt endret, i første rekke på grunn av utvidelsene av Nato. Russland hevder at både den eksisterende CFE- og ACFE-avtalen er foreldet som et resultat av dette. Det hevdes at det militære styrkeforholdet er kraftig forskjøvet i Russlands disfavør. I et forsøk på å tvinge Nato-landene til å ratifisere ACFE, suspenderte Russland CFE-avtalen den 12. desember 2007 og erklærte at de ikke lenger følte seg bundet av den. En gjenopptakelse av etterlevelse ville først komme på tale når alle stater hadde ratifisert ACFE. Dette har hittil ikke skjedd.

Samtlige andre medlemsland fortsetter å praktisere den eksisterende CFE avtalen. Russland stiller blant annet disse kravene:
* Etablering av et øvre styrketak for Nato som helhet.
* Midlertidig ikrafttreden av ACFE.
* Oppheving av russiske flankebegrensninger i Leningrad militærdistrikt og Nord-Kaukasus.  
Ingen av disse er uten videre akseptable for Nato-landene. For Norge og Tyrkia er spesielt spørsmålet om flankebegrensningene vanskelig, og hele alliansen står bak et krav om at flankebegrensingene må videreføres. Det ble blant annet understreket i forbindelse med Natos toppmøte i Stras­bourg/Kehl i år. Helt siden den russiske suspensjonen trådte i kraft, har det foregått diskusjoner og møtevirksomhet på mange plan. En løsning som alle kunne være tilfreds med, synes vanskelig.
Avtalen om Åpne luftrom (Open Skies), er en juridisk bindende avtale som ble undertegnet i Helsingfors i 1992, men trådte i kraft 1. januar 2002 grunnet sen russisk ratifikasjon. Samtlige Nato- og tidligere Warszawa­pakt-land, totalt 37 nasjoner, er per i dag medlemmer. Avtalen er et tiltak for økt åpenhet og innsyn. Dette medfører at samtlige medlemsland kan overfly hverandres territorium for å ta luftfoto uten begrensninger. Open Skies-avtalen gir anledning til å benytte forskjellige typer optiske kamera samt infrarøde (IR)- og radar-sensorer, med kvalitet tilsvarende eller bedre enn Google Earth.

I 1994 valgte Norge å inngå et samarbeid med ni andre Nato-land om en løsning basert på C-130 transportfly. Sam­arbeidspartnerne går under navnet Pod-gruppen og består av Belgia, Canada, Frankrike, Hellas, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal og Spania. Ved norsk anskaffelse av fire nye transportfly, er Open Skies-flyginger med felles utstyr uaktuelt på grunn av nasjonale prioriteringer. Norge har derfor meldt seg ut av Pod-gruppesamarbeidet med virkning fra 31. desember 2009.
Forsvaret ser blant annet på muligheten for å bruke et annet norsk militærfly.
I fremtiden vil det være viktig å kunne nytte digital fotokapasitet under observasjonsflyginger. Digitale sensorer har samme funksjonalitet og virkeområde som eksisterende kamera med «våtfilm». Det er imidlertid forventet at bildene blir raskere tilgjengelige og mer anvendelige. En forventer å kunne justere bildene i henhold til geografiske koordinater og benytte disse i løsninger tilsvarende Google Earth. Seks år etter at Open Skies-avtalen trådte i kraft, ble observasjonsflygning nummer 500 gjennomført over Bosnia og Herzegovina. Open Skies-avtalen virker definitivt i henhold til intensjonene.
 
Wien-dokumentet 1999 er politisk bindende og inneholder konkrete tiltak for størst mulig åpenhet og tillitskapende arbeid mellom nasjonene. Blant annet finner det årlig sted utveksling av militær informasjon, forsvarsplaner, risikobegrensning, forbindelser/kontakt, notifisering av militær aktivitet og observasjon av militær aktivitet. Dokumentet har mange elementer som kan nyttes i forbindelse med krisehåndtering. I forbindelse med fjorårets krig i Georgia kunne partene med fordel utnyttet dette potensialet. Et annet eksempel kan være neste års «Cold Response». Hvis øvelsen overstiger en størrelse på 13 000 personer (i prinsippet bare landstyrker), skal alle OSSE-nasjoner inviteres til å observere øvelsen.

Dokumentene om småkalibrede våpen (Small Arms and Light Weapons – SALW) ble formulert i 2000. FN tok første gang opp spørsmålet i 1997. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) fulgte etter i 1999 og formulerte året etter sitt SALW-dokument. Felles for tiltakene er at de retter seg mot ulovlig handel, sikring av lovlige, statlige våpenbeholdninger, og utarbeidelse av regionale og internasjonale retningslinjer, blant annet ved opplysningsarbeid verden over. Arbeidet mot ulovlige SALW er blitt verdensomspennende. Det hevdes at det finnes i underkant av 350 millioner slike på verdensbasis. Årlig drepes cirka seks millioner mennesker av SALW, og i 46 av 49 regionale konflikter verden over i de siste 15 år, ble det utelukkende brukt småkalibrede våpen.
Det kan ikke være tvil om at slike ulovlige våpen i mange land utgjør et samfunnsproblem og at eksistensen av dem hindrer økonomisk og sosial utvikling i mange deler av verden.
Det har tatt tid å få i gang dette arbeidet. Årsaken har ligget i manglende forståelse for problemet.

Jeg vil derfor påstå at et Europa uten en eller annen form for konvensjonelt rustningskontrollregime er bortimot utenkelig. Rustnings­kontroll har vist seg å være god investering. Det bidrar til innsyn og bygger tillit.

Gunnar James Hiorth
oberstløyntant, sjef for Rustnings­kontroll­seksjonen i Forsvarsstabent