«Efter å ha seilt i næsten seks år uten å bruke det minste lys om bord, var det med en rar følelse man satte alle lanterner på den første natten.
Man kunde ikke fatte at det var sandt…»
Kaptein Samuel Isaksen satte ord på tankene da M/T Morgenen fra Tønsberg igjen kunne gå med fulle lanterner:
«Vi har gått i circa 70 konvoier, og der var så å si daglige hendelser…særlig i tåke og styggvær». Ofte var båtene så nær
hverandre at man kunne hoppe fra båt til båt. «Begriper ikke hvordan vi kom gjennem hele tiden uten å ha den minste kollisjon.
Men lykken var alltid med oss.»
Sjøfolkene om bord i den norske utenriksflåten under 2. verdenskrig er en historie om vanlig sjømannskap, vanskelig sjømannskap,
om drama, om gleder og sorger. Men først og fremst er det snakk om en enestående innsats. Dette rett og slett fordi sjøfolkene
disse årene om bord på handelsflåten, det som ble det statlige rederiet Nortraships flåte, representerer Norges viktigste
bidrag til de allierte.
Norske handelsskip seilte i nesten alle krigens farvann og deltok i de fleste store sjøslag. Sjøfolkene seilte i Atlanterhavet,
Middelhavet, Det indiske hav og Stillehavet. Noen få skip deltok i ishavskonvoiene på Murmansk. Sjøfolkene deltok praktisk
talt i alle landgangsoperasjoner i Europa, under evakueringen fra Dunkerque i slutten av mai 1940, i operasjon Torch – invasjonen
av Nord-Afrika høsten 1942 og i invasjonen av Normandie i juni 1944.
En moderne handelsflåte og førsteklasses sjømannskap var med på å sikre de alliertes seier og kunne etterpå legge grunnlaget
for en god norsk økonomi i etterkrigstiden.
La oss se på skipene først. Hva slags flåte snakker vi om? Den norske handelsflåten var tonnasjemessig sett mer enn fordoblet i mellomkrigstiden. Ved
utbruddet av 2. verdenskrig var Norge verdens 4. største skipsfartsnasjon, bak Storbritannia, USA og Japan. I tillegg kom
en betydelig hvalfangstflåte. Veksten var kombinert med dyptgripende strukturelle endringer, med omlegging til moderne motordrevne
linje- og tankskip som den mest fremtredende. Tankflåten var verdens mest moderne og utgjorde vel 1,8 millioner bruttotonn
(40 prosent) av den rundt 4,6 millioner bruttotonn (skip over 500 brt.) store flåten. Over 18 prosent av verdens tankskipsflåte
var dermed på norske hender ved krigsutbruddet. Da beskjeftiget handelsflåten (skip over 500 brt.) rundt 34 000 sjømenn. I
tillegg kom flere tusen som av ulike grunner (ferie, skoler, sykdom, etc.) var midlertidig i land – i Norge eller utenlands.
Handelsflåtens strategiske betydning i en krigssituasjon vokste sterkt, særlig for Storbritannia – flåtens viktigste befrakter.
Dette førte til at Storbritannia etter krigsutbruddet i september 1939 tvang fram en tonnasjeavtale med Norge. Da Norge kom
med i krigen, seilte i henhold til avtalen rundt 40 prosent av den norske handelstonnasjen for de allierte, mens 15 prosent
tilhørte den såkalte hjemmeflåten. De resterende 45 prosent, med blant annet et sterkt innslag av linjetonnasje, kunne i prinsippet
sluttes fritt på fraktmarkeder utenom krigssonen. I praksis betydde dette fart for amerikanske befraktere med betaling i dollar.
Skipene som seilte under tonnasjeavtalen, ble i stor utstrekning satt inn i den farefulle transatlantiske konvoifarten med
betaling i pund. For den allierte krigføringen var den norske handelsflåtens, særlig tankskipsflåtens, bidrag til forsyningen
av Storbritannia av uvurderlig betydning. Under The Battle of Britain var det av avgjørende betydning at norske skip fraktet
drivstoff til britiske fly.
Etter at USA kom med i krigen i desember 1941, ble Nortraship etter hvert tvunget til å la stadig mer tonnasje seile i de mest risikable
fartsområdene som Atlanterhavet og Middelhavet. Resultatet var store tonnasjetap og tap av mange sjømenns liv. Allerede før
9. april 1940 gikk 58 skip tapt ved krigsforlis, og 376 besetningsmedlemmer og 16 passasjerer omkom. Fra da til frigjøringsdagen
8. mai 1945 gikk 199 av hjemmeflåtens skip og 473 av uteflåtens skip (inkl. hvalkokerier, men ekskl. hvalbåter) tapt ved krigsforlis.
Rundt 3800 sjømenn mistet livet. I tillegg kom sjøforlisene. Uteflåtens største tapsår var 1942 da de tyske ubåtene herjet
som verst under slaget om Atlanterhavet. De senket over 6,1 millioner tonnasje i Nord- og Sør- Atlanteren. Over ti prosent
av tapene var norsk tonnasje. Handelsflåtens samlede tonnasjetap ved krigs- og sjøforlis under 2. verdenskrig var på mer enn
2,3 millioner bruttotonn.
Hva kjennetegner så sjøfolkenes innsats? La oss ta en parallell: Hvordan sto sjøfolkenes liv sammenliknet med andre nordmenns tilværelse i
krigsårene? For flertallet av befolkningen i Norge var krigsårene en utfordring av det mer prosaiske slaget. Det gjaldt å
overleve menneskelig og materielt. Folk måtte skaffe underhold og tilstrekkelig mat i et – etter hvert – gjennomrasjonert
samfunn, overleve moralsk i et samfunn som ble bombardert av ulik propaganda og forsøkt omformet av partiet Nasjonal Samling
og den tyske okkupasjonsmakten.
Norske sjøfolk om bord på Nortraships flåte erfarte krigstiden helt annerledes. De var ikke «bare» okkupert. De var i krig. Som yrkesgruppe
ble de kollektivt trukket inn i verdenskrigens utvikling. Handelsskip i konvoi holdt livlinjen oppe mellom Storbritannia og
den frie verden, de krysset de fleste større havområder der de i løpet av krigsårene ble møtt av et vidt spekter fiendtlige
våpen: ubåter, fly, hjelpekryssere, overflateskip og miner. Sjøkrigen involverte de fleste norske sjøfolkene på en helt annen
måte i storkrigen enn hva som skjedde med befolkningen i hjemlandet.
Ingen annen yrkesgruppe ble involvert over så lang tid. Norske sjøfolks seilas og innsats fikk en helt annen varig karakter.
Besetningene på de av handelsflåtens skip som var skadefri, sto om bord fra og med verdenskrigens utbrudd høsten 1939 og til
og med Japans kapitulasjon høsten 1945. Innsatsen dreier seg om seks år – minst. Tusener av sjøfolk ble lenger hjemmefra –
noen hadde mønstret på flere år før krigen, og slett ikke alle klarte å komme seg hjem umiddelbart. Et handelsskip kunne ikke
automatisk sette kursen hjemover ved krigsslutt. De nære etterkrigsoppdragene var mange, behovene for frakt av forsyninger
enorme i den nyslåtte verdensfreden høsten 1945. Dermed ble de norske sjøfolkenes krigsinnsats lang. I den hjemlige motstandskamp
var det – selv blant de mest aktive – få som kunne si at de deltok i fem fulle år, hele den tid den tyske okkupasjon varte.
Selvsagt blir slike betraktninger omtrentlige, både i omfang og innhold. For handelsflåtens folk var det på sett og vis snakk om en jobb som måtte utføres,
denne gang sjømannskap og seilas i en verdenskrig. Vi vet ikke hva alle og enhver om bord mon kom til å tenke, i hvilken grad
innstillingen hele tiden var patriotisk – om de alle faktisk følte at de seilte for Norge.
Som yrkesgruppe hadde sjøfolkene lite valg. De var godt organisert og registrert, og USAs inntreden på krigsarenaen i desember
1941 førte til en innskjerping av utlendingers oppholdstillatelse i USA og til færre muligheter for å hoppe av og gå i land.
Få valgmuligheter – mye tvang, slik kan også situasjonen for sjøfolkene beskrives. Men hvordan de opplevde årene er en annen
sak. For mange sjøfolk står årene om bord – slit, savn og tap til tross – i et spesielt lys. De som ennå lever og kan snakke
om det – vet med seg selv at de gjorde en jobb det stod respekt av.
Sjøfolkene lærte den krevende manøvreringen i konvoiseilas. Norske sjøfolk fikk honnør av britiske offiserer om bord på eskortefartøyene,
for de norske besetningenes hurtighet og kompetanse ved torpedering og påfølgende redning i livbåter. Norsk sjømannskap var
trolig på sitt ypperste ved krigens slutt. Da hadde tusener seilt sammenhengende i flere år, under de vanskeligste forhold,
de hadde stått på post under angrep – i maskin, på utkikk, i rorhus og på kanonplattform. De hadde reddet kamerater om bord
i livbåt, navigert ved forlis og de hadde holdt disiplin i kritiske situasjoner.
Som alltid skal man være varsom med å idyllisere. Krig er krig. Innsatsen krevde mange ofre. Norske sjøfolk skulle erfare de største
mennesketap. Av de over 10 000 norske menn og kvinner som omkom under 2. verdenskrig, tilhørte 3700 handelsflåten, 83 prosent
av disse under tjeneste i utenriksfart, 17 prosent i innenriksfart. Regner vi med Marinens omkomne, mistet til sammen 4 600
nordmenn livet på havet i krigsårene – nær halvparten av Norges krigsofre. Samtidig må vi huske på at det største tap på
norsk jord led sovjetiske fanger. Av 100 000 krigsfanger i Norge døde 13 000. I det ettertidige «regnskap» vet vi at omkostningene
ble atskillig større. En rekke mannskaper og offiserer i handelsflåten og Marinen bar med seg både fysiske og psykiske skader
inn i fredsårene.
Mange sjøfolk var aldri ute for torpedering og forlis, men de visste at det kunne skje. Først tiår etterpå kom forskning og
erkjennelsen av hvor stor helsemessig påkjenning det hadde vært for sjøfolkene å være utsatt for langvarig stress over tid
– flere år med venting og atter venting på at torpedoen eller bombeflyene kanskje kommer: sjøfolkene seilte med visshet om
at noe kunne skje. Sjøfolkene så det dag etter dag i konvoiene, om nettene kom angrepet fra ubåtene, om morgenen var skip
borte fra konvoirekkene. Senskadene kom 10-15 år etter krigens slutt: søvnforstyrrelser, angst med mer. Dette ble etterkrigsopplevelser
for mange tidligere sjøfolk.
Mer enn 25 år skulle gå før sjøfolkenes helsemessige påkjenninger ble anerkjent og et økonomisk oppgjør fullført. Det er
70 år etter det tyske angrepet. Sjøfolkenes innsats er stadig verdt å minne om.
Skribenten
■ Guri Hjeltnes er historiker og professor ved Handelshøyskolen BI
Skriv ut
Tips en venn