Slukt av fjellet

 

VID INNGANG: Mørket overtar ved nedgangen til Svarthamarhola. Alle foto: Torbjørn Løvland

Vi er på vei ned mot et stort og mørkt hull i fjellet Svarthamaren. Med hjelm, hodelykt og solid fottøy skal vi inn i en for oss ukjent verden. Kanskje støter vi på flaggermus eller jotner inni fjellet?

Eldorado. Det er Velferden på Bodø flystasjon som har invitert til tur til Svarthamarhola like øst for Fauske. Den regnes som familievennlig, ikke spesielt krevende å ta seg fram i. Grotta kalles også «statskjerka» på grunn av stor takhøyde. Den er trolig Nordens største naturlige fjellhall.
Før dagslyset slipper taket helt, får vi noen formaninger fra turlederen. En grotteekspedisjon er tross alt ikke helt ufarlig, og det er viktig ikke å sette spor etter seg.
– Nordland er et eldorado for dem som vil oppsøke grotter, Sør-Troms og Nord-Trøndelag har også mange hulrom i fjellet. Og fortsatt oppdages nye grotter hvert eneste år. I ei grotte i Sør­fold kan man gå 22 kilometer inn i berget, og fortsatt er den ikke ferdig utforsket, forteller Ivar Sandland, innleid guide fra Nordland Turselskap.
Svarthamarhola er imidlertid forlengst kartlagt. Ei skisse sørger for at vi ikke går oss bort. Tegningen viser at grottelengden er 1714 meter, dybden er 157. Vi skal gå i en lang bue for å komme ut den østlige utgangen. Men lyset fra hodelyktene blir slukt av mørket der framme, vi er som små lysende vesener i ei mørk boble.

Brevandring. Underlaget føles merkelig flatt ut
i starten, og er dekket av et brunt støvlag. Etter noen sekunder finner vi ut at det faktisk er en isbre vi går på. Svarthamarhola er en av få kjente grotter som kan skilte med en innvendig isbre.
På visse tider av året kan man ta seg inn et stykke under isbreen, men det er ikke noe for nybegynnere. Vi holder oss på trygg avstand fra kanten, for det er mange meter ned til bunnen.
Det er rundt 600 marmorgrotter i Norge med lengde over 100 meter. De er dannet ved vannløsing av marmoren i vannfylte passasjer. Alle startet som en liten sprekk i grunnfjellet som langsomt ble utvidet for en halv million år siden. I Stor­hamar­hola kan det vært 15 meter høyt under hvelvingen. Vi merker et fint støvlag i lufta når vi vandrer innover. Ellers er det helt stille og ­ikke et vindpust å merke. Det lukter svakt jord. Kan det likevel være at noen iakttar oss der inne i mørket?
– Det er en absolutt fordel ikke å ­lide av klaustrofobi, sier turleder Sandland før han ber alle skru av ­hodelyktene. Vi skal oppleve hvordan det absolutte mørke arter seg. Det kan være en fordel å sitte fordi alle referanser blir borte. Det er en rar følelse ikke å kunne se noe som helst og samtidig vite at vi er flere hundre meter inni fjellet.

KARTSKISSE: Guide Ivar Sandland viser skissa over grotta til velferdsoffiser Kjell Brækkan, Harald Hammer og Veronica Hammer.

Måleutstyr. De yngste synes ikke noe om mørket, det blir for skummelt og de begynner å skrike. Kanskje tenker de på tusser og troll som bygger i berget. Men det eneste vi kan se som er bygget, er et par antenner. Nei, det er ikke Telenor, for mobilen er død her inne. Men forskere har satt opp utstyr som fortløpende måler forholdene i grotta. Forskerne skal finne ut hvordan grotteisen reagerer på klima- og miljøendringer. Og hvordan den unike grotta «puster».
Underveis går vi også forbi noen store istapper som sikkert veier flere hundre kilo, samt rare steinformasjoner. Hvis du har hørt om Isprinsessa og Dasslokket, så er det i Svarthamarhola. Vi klyver litt oppover for å komme til den østre utgangen, og det blir gradvis trangere. Her er bunnen av grotta dekket av steinblokker, og enkelte steder drypper det litt. Dråpene fryser til is, så vi må være litt forsiktige hvor vi trår. Før vi går ut, skal vi prøve oss i en trang sidepassasje nærmere 100 meter mot Nøkkelhullet. Her er det absolutt en fordel å være liten av vekst.

NØKKELHULLET: Heidi Brækkan framme ved Nøkkel­hullet, mens Ivar Sandland passer på at ingen går for langt fram.

Vannboring. Vi kryper litt, vrir kroppen og bakser oss skrått oppover i mørket. Her kommer hjelmen til nytte, og vi skjønner hvorfor det er viktig ikke å gå i finstasen. For det er ubehagelig trangt og litt vått og skittent. Tunnelen er lagd ved at vann under trykk er presset oppover, vi kan se runde formasjoner etter vanntrykket i taket. I bunnen er det litt is, og en merkelig skulptur av is befinner seg plutselig midt i løypa. Til slutt skimter vi dagslys der framme. En etter en får vi komme fram og oppleve en fantastisk utsikt fra åpninga i den loddrette fjellveggen. Turlederen står selv og sikrer at ingen går for langt fram. For det er 30 meter rett ned og bratt videre nedover lia fra Nøkkelhullet, som bærer sitt navn med rette.
– Det har vært en kjempetur. Ungene har storkost seg. Jeg hadde forresten utdrikningslag i ei grotte på Rognan for ti-tolv år sia, røper Ole Hermann Karlsen, sivilist på flyteknisk på Bodø flystasjon.
Nå er det bare nedturen til bilen som gjenstår for turfølget på 16 personer. Det tar en halvtime i bratt lende. Andre grotter er mer tilgjengelige, og Grønnligrotta i Rana har endog innlagt lys for turistene.
– Ingen grotter er like. Noen er svært trange og atskillig våtere enn Storhamarhola, fastslår turleder Ivar Sandland. Vi skriver oss inn i gjesteboka ved utgangen, som hvert år får noen hundre navn.
– Soldatene vil oftest være med på litt mer krevende og utfordrende grotter, ­slike som Vikgrotta ved Rognan og Aspfjordgrotta i Sørfold, forteller velferds­offiser Kjell Brækkan.
Men heller ikke der har de møtt jotner.

TORBJØRN LØVLAND tl@fofo.no

 

NB!

Grottefor­bundets 200 medlemmer har disse tre levereglene for skånsom ferdsel i grotter:
1. Ta ingen ting - bare bilder.
2. Etterlat ingen ting mer enn fotavtrykk.
3. Slå ikke i hjel noen ting - bare tid.