Smell fra dypet

 

LANGT DER NEDE: Heisturen ned til sprengningsstedet er lang. Likevel merkes trykket fra eksplosjonen godt på overflaten. Foto: NAMMO

Vi har fått på oss hvit beskyttelsesdrakt og hjelm. Nå venter vi på heisen som skal bringe oss ned i dypet. Det ser ut som den har sett sine bedre dager. Vi er ved det idylliske tetstedet Løkken Verk, seks mil sør for Trondheim. På overflaten er det lite som tyder på at det daglig sprenges flere tonn med ammunisjon like utenfor den lille bygda. Her og der fyker vi forbi sjakter med gammelt gruveutstyr. Vannet renner langs fjellveggen, men heisvaierne har heldigvis sluppet unna den verste rusten. Vi stopper som planlagt 810 meter under bakken. Her nede i bekmørket er det full aktivitet. Sju arbeidere har akkurat gjort seg ferdig med å legge ut ammunisjonen som skal sprenges. Selve destruksjonen foregår 930 meter under jord­overflaten.

Pulverisert. – Vi har fått i oppdrag av Forsvarets logistikkorganisasjon å destruere 52 000 artillerigranater, forteller produksjonssjef Tor Bjørklund ved Nammo NAD.
Inne i hver granat ligger det flere titalls delladninger eller «bomblets». Det er derfor en svært farlig operasjon å demontere slike granater.
– Metoden vi bruker derimot medfører ingen risiko for personellet som håndterer ammunisjonen, forklarer Bjørklund.
– Nede i gruva plasserer vi paller med granater i et lite rom. Når rommet er fullt, plasserer vi sprengstoff inntil ammunisjonen. Fordi vi foretar destruksjonen på et avgrenset område blir trykket og varmen så ekstrem at ammunisjonen blir fullstendig pulverisert. Dessuten fører det til at man oppnår en fullstendig forbrenning som inkluderer farlige avgasser, forklarer Ragnar Waalen, daglig leder ved Løkken Verk.
Konvensjon mot klasevåpen. Vel oppe igjen på jordoverflaten er det klart for å sette av ladningene. En av arbeiderne kobler to ledninger til en boks og trykker på knappen. Et hult smell høres dypt nedenfra. Selv med nesten en kilometer granitt ned til granatene som eksploderer kjenner man vibrasjonene i bakken. Noen sekunder senere slår et voldsomt lufttrykk opp heissjakta. Dørene svaier idet lufta presser seg ut.  
– En gang hadde vi noen amerikanere på besøk. Lufttrykket blåste brillene av hodet på en av dem så de havnet i skogkanten tjue meter bakenfor, forteller Ragnar Waalen med et smil.
– Vi har lang erfaring med klaseammunisjon og har tidligere destruert omlag 100 000 slike granater for det amerikanske forsvaret. På dette området er vi ledende i verden, forteller han.
Ifølge konvensjonen mot klasevåpen som ble underskrevet i Oslo desember 2008 forplikter Norge seg til å ødelegge sine lagre av slike våpen. Etter en anbudsrunde ble Nammo NAD tildelt en kontrakt med Forsvarets logistikkorganisasjon verdt 16 millioner for å destruere granatene.

Hundre trailerlass. Inne på et lager står den første lasten med granater som skal destrueres. Om lag hundre trailere må til for å transportere ammunisjonen på dens siste reise til Løkken Verk. Målet er å greie 4000 granater i måneden frem til juni neste år.
– Det blir mange tonn som går i luften, forteller Ragnar Waalen.
– Heldigvis har vi en solid steintype nede i gruvene som tåler belastningen sprengningen medfører. Det er med andre ord ingen fare for at bakken skal forsvinne under oss, sier han og klapper en granathylse.

SVEIN ARSTAD sa@fofo.no

 

Må erstattes
– Klaseammunisjon har utgjort en viktig del av artilleribeholdning til Forsvaret, forteller fagsjef for artilleri i Hæren, oberst Stein Erik Lauglo.
– Dette var ammunisjon som har vært lagret og tenkt brukt i et invasjonsforsvar, primært mot avdelinger med pansrede kjøretøy. Dette er et scenario som er lite sannsynlig i dag.
Men Lauglo innrømmer at destruksjonen av klasevåpen etterlater et hull i Forsvarets kapasitet. Han understreker ­likevel at mangelen på klasevåpen på ingen måte er ­dramatisk.
– At denne ammunisjonen er borte er noe vi må ta hensyn til ved anskaffelse av ny type ammunisjon.