Stahet uten grenser

– Dette er en strid mellom to statsledere fra samme etniske gruppe – tigrai, som i sin tid sammen bekjempet det militære regimet i Etiopia. Lokalbefolkningen har ikke mye den skal ha sagt, selv om det i Etiopia i alle fall eksisterer en opposisjon, forteller Knut Holm, som er rådgiver i Landinfo og ekspert på området.
– Situasjonen mellom landene er anstrengt, men faren for at det bryter ut ny væpnet konflikt, er i mindre grad til stede nå, forklarer han.
Begge lands egenrådige ledere ser ut til å tjene på å holde situasjonen fastlåst. Da har de en unnskyldning for ikke å gjennomføre reformer. Dette gjelder spesielt på eritreisk side, forteller rådgiveren.

På begge sider. Betingelsene for Eritrea da det fikk sin selvstendighet i 1991, falt ikke i like god jord blant deler av opposisjonen i Etiopia. Meles Zenawi ble sett på som svakere enn Eritreas Issaias Afewerki og ble kritisert for at Etiopia ble sittende uten adgang til kysten. Fravær av vesentlige avtaler om samferdsel, flyt av mennesker over grensen, handel, valuta og statsborgerskap skapte frustrasjon på begge sider. Mellom 1991 og 1998 nøt Eritrea godt av en omfattende eksport til Etiopia. Denne ubalansen i handel var en slags konfliktfaktor. Dette forsterket historiske forskjeller mellom den tigrai-talende befolkningen på begge sider av grensen. Eritrea var nemlig blitt modernisert da Italia styrte kolonien, mens etniske søsken sør for grensen i større grad ble hengende etter.
– I 1998 endte dette med militære konfrontasjoner, men ved slutten av 2000 ble det undertegnet en fredsavtale. En nøytral grensekommisjon ble etablert. Men da en fysisk grensesetting skulle gjennomføres, trakk Etiopia seg, forteller Knut Holm.

Føler seg alene. Spenningsnivået mellom landene førte til at FN i 2002 sendte fredsbevarende styrker til området. Forholdene for denne styrken, med betegnelsen UNMEE, ble imidlertid etter hvert uholdbare, og den måtte trekke seg fra grenseområdene i 2008.  I dag står det eritreiske og etiopiske styrker på hver sin side av den uavklarte linjen.
– Noe av det som den eritreiske befolkningen er rammet av, er en urimelig nasjonaltjeneste, som forplikter folk til å være soldater etter militær opplæring og gjøre annen samfunnstjeneste over svært lang tid, forteller eksperten og forklarer at til tross for håpløse forhold, er det en slags nasjonal stolthet blant eritreere.
De føler at nasjonen står alene mot omverdenen. De ønsker å klare seg selv og frykter at landets selvstendighet er truet.
– Dermed kan eritreere i eksil som har flyktet fra forholdene, faktisk også uttrykke støtte til regimet, forklarer han.
– I tillegg til den direkte konfrontasjonen mellom Eritrea og Etiopia, er det påvist forsøk fra begge parter til å støtte og oppmuntre grupper i andre naboland til å velte motstanderens regime.

Nøkkelen i Etiopia. Holm mener det er vanskelig å se en løsning på konflikten.
– På mange måter sitter Etiopia med nøkkelen ved ikke å godkjenne grenseavtalen. Om det skjer, må partene bli enige om institusjoner og et rammeverk som løser de underliggende konfliktene knyttet til statsborgerskap, handel og kysttilgang for Etiopia. Men kanskje lar ikke det hele seg løse før lederne med røtter i frigjøringskampen har overlatt taburettene til en ny generasjon ledere.

JAhN RØNNE jr@fofo.no

Eritrea og Etiopia

Eritrea (Hovedstad: Asmara)
■ Folketall:  5 647 200 (2009)
■ Størrelse: 93 679 km²
■ Styringsform: Republikk

Etiopia (Hovedstad: Addis Abeba)
■ Folketall:  85 237 300 (2009)
■ Størrelse: 1 157 603 km²
■ Styringsform: Republikk

■ Partene: Eritreas statssjef Issaias Afewerki og Etiopias statssjef Meles Zenawi
■ Bakgrunn og utvikling for Eritrea:
1890: Eritrea ble italiensk koloni
1941: Okkupert av britene
1950: FN slo fast at Eritrea skulle være del av Etiopia, men som autonom enhet
1956: ELF (Eritrea Liberation Front) ble dannet
1961: Væpnet frigjøringskamp
1971: Splittelse i ELF førte
til dannelsen av folkets frigjøringsfront (EPLF)
1991: Eritrea styrt som ­selvstendig stat med Issaias Afewerki fra EPLF som leder. Meles Zenawi kom til makten i Etiopia.
1993: Full selvstendighet
1994: EPLF omgjort til politisk parti - PFDJ (People's Front for Democracy and Justice)
1998: Krig mot Etiopia
2000: Fredsavtale. FN-­styrken UNMEE opprettet
2005-2007: Økt spenning mellom partene og infiltrering i sikkerhetssonen
2008: UNMEE måtte trekke seg ut