Trenger ikke lenger stjernene

LEGGES VEKK: Navigatør Torbjørn Haugen kan nå pakke vekk sekstanten for godt. Foto: TORBJØRN LØVLAND.

– Det er mange år siden opplæringen i bruk av sekstant sluttet, men instrumentet ligger fortsatt om bord. Min siste loggførte bruk av sekstant på Orion var i 1995, forteller major Torbjørn Haugen (58), veteran blant navigatørene i 333-skvadronen på Andøya.

250 år. En sekstant er et instrument som brukes til å måle vinkelen mellom himmellegemer og horisonten for å bestemme breddegraden. I kombinasjon med en nøyaktig klokke kan man også bestemme lengdegraden. Da er det jordens rotasjon en gang per døgn om sin egen akse man bygger på. Instrumentet ble oppfunnet for over 250 år siden og har vært anvendt til stedsbestemmelse i både sjø- og luftfart. Med dagens satellittnavigasjonssystemer blir sekstanten stadig mindre brukt. Tidligere var det er helst på lengre turer uten radardekning, som mellom kontinentene, at sekstanten ble brukt.

Mangler hull. Fram til 1977 var også Loran A i bruk på de eldste Orion-flyene, minnes major Haugen. Orion hadde aldri Loran C, som fortsatt driftes. Derfor var sekstanten et nødvendig supplement på langturer. De Hercules-flyene som nå utfases, hadde også sekstant, men de nye har ikke hullet i taket som man trenger for å stikke ut målekikkerten. Og siden det ikke har vært drevet opplæring på sekstant de siste årene i Luftforsvaret, er det få av dagens navigatører som kan kunsten å navigere etter stjerner.
– I løpet av året blir sekstanten borte fra Orion, da slipper vi å bruke ressurser på vedlikehold. Det er ikke lenger behov for denne kapasiteten, sier major Christian Langfeldt i Luftoperativt inspektorat.

Astronomi. Sjøkrigsskolen lærer fortsatt sine kadetter astronomisk navigasjon, også fordi det kreves i sivile sertifikater. Men det er bare de store fartøyene som har instrumentet om bord, og det brukes mest som en kuriositet.

TORBJØRN LØVLAND tl@fofo.no

Slik brukes sekstanten
I en flysekstant ser man ikke selve horisonten, men bruker en kunstig horisont ved hjelp av en «vannboble». Selv om flyet går så rett fram som mulig under en observasjon kan det være øyeblikksvariasjoner. Flysekstanten måler derfor vinkelen over to minutter og beregner et gjennomsnitt. Siden et fly beveger seg raskt, må mest mulig av utregningen gjøres på forhånd. Hvert himmellegeme gir bare én posisjonslinje per observasjon. Derfor brukes det, såfremt mulig, tre himmellegemer og ei nøyaktig klokke. Da bør man kunne klare å lese en nøyaktig observasjon på ei nautisk mils avstand (1852 meter). Selve utregningen er enkel matematikk ut fra tabeller, men det kreves nøyaktighet, og sekstanten må med jevne mellomrom kalibreres.