Vil ha FN mer på banen

– FN og Frankrike sitter med noe av nøkkelen til en løsning på problemene for det fattige landet, men det ser ut til å skorte på både viljen og evnen til å gjøre en innsats som kan gi befolkningen håp, forklarer oberstløytnant og forsker Jörgel Magnus ved Försvarshögskolan i Stockholm. Han er også rådgiver for forsvarsministeren i Liberia.
Magnus sier at Tsjad egentlig aldri har hatt fred siden det ble selvstendig i 1965, men i perioden 1993 til 2005 var franske soldater til stede og holdt konflikten nærmest i sjakk.
– Uroen har to dimensjoner. Frankrikes støtte til en president som ikke er folkevalgt og ikke representerer flertallet, er ett av problemene. Det andre handler om nabolandene Sudan og Den sentralafrikanske republikken og deres støtte til opprørerne i Tsjad, sier Magnus, som forklarer at det slett ikke stopper der.

Mange konflikter. – Det er blant annet en gammel konflikt i Sør-Tsjad mellom en motstandsgruppe og Sudan. Dessuten er det konflikt i nord med tuaregene, nomadebefolkningen, som også Mali og andre land sliter med. Det strides om beitemark, dyrket mark og vann.
Det er særlig antallet konflikter innenfor landets grenser som gjør at Tsjad-problemene er vanskelig å løse. Regjeringen klarer ikke å forholde seg til alle disse, ifølge Magnus. Samtidig er landet et av verdens fattigste der befolkningen ikke har mulighet til å være selvforsynt.

Svensk kompani. Bomullsproduksjon var hovednæring, men nå har landet oljeinntekter. Det er likevel ikke nok til at det kommer befolkningen til gode, forteller den svenske offiseren. Han kritiserer FN for innsatsen i Tsjad fordi den ligger langt under det andre kriserammete land opplever. Hjelpen monner ikke og løfter blir ikke innfridd.
Regjeringen har ikke kontroll i landet annet enn i hovedstadsområdet. Utenfor det kan opprørere og andre grupper så å si operere fritt. Og selv om det ikke er åpen krig i grenseområdene mot Darfur i Sudan, hersker det krigslignende tilstander der.
– Der skulle det vært tilstrekkelig med internasjonale styrker, påpeker Jörgel Magnus og forteller at Sverige har sendt et militært kompani, på oppdrag fra EU.

Mer FN. – Løsningen på kort sikt er at FN gjør en innsats som har verdi. De må starte forhandlinger med opprørsgruppene. Alle må bli hørt. En altfor stor del av befolkningen er uten innflytelse. Dessuten må det øves mer press på Sudan. FN må ikke godta hvordan Sudan opptrer overfor nabolandet. Frankrike må man heller ikke glemme. Det kan ikke bli fremgang uten fransk deltakelse. Men det kan ta både ti og femten år å få til en varig løsning, sier Jörgel Magnus, som gjør oppmerksom på at flyktningproblemet er stort.

JAhN RØNNE jr@fofo.no

Tsjad
Folketall: 10, 11 millioner.
Størrelse: 1 284 000 km2.
Styringsform: Republikk.
Partene:
– President Idriss Deby, som har sittet med makten siden 1990, representerer en etnisk minoritet (Zaghawa).
– FUCD (fransk forkortelse for Enhet for demokrati og utvikling) er en av opprørsgruppene som har som mål å styrte presidenten og har nære forbindelser til Sudan.
– RaFD (fransk forkortelse for Samling for demokrati).
– SCUD, (fransk fork.) «Plattform for endring, nasjonal enhet og demokrati».
Bakgrunn og konflikt:
1891:Tsjad blir fransk koloni.
1960: Tsjad blir selvstendig og Francois Tombalbaye landets første president.
1962: Erklært ettpartistat, og økt spenning mellom etniske grupper.
1965: Borgerkrig.
1987: President Hissène Habré tar kontroll og favoriserer sin egen etniske gruppe (Daza).
1990: General Idriss Deby tar over som president og gjeninnfører flerpartisystemet.
1996: Ny grunnlov blir vedtatt.
2003: Oljeutvinning starter.
2005: Ny borgerkrig bryter ut i desember.
2006: Tripoliavtalen, om fred i grenseområdene mellom Tsjad og Sudan, undertegnes i februar, men kamper fortsetter.
2007: FN-styrken MINURCAT for Tsjad og Den sentralafrikanske republikk etableres i september.