På spansk manér

FAMILIEIDYLL: Alle fire er skjønt enige, i det lille tettstedet Ares er det godt å bo. Christian og Charlotte Mack med sønnene Philip og Stefan.

Det er fredag kveld i Ares. En liten søvnig landsby i vinterhalvåret, som blir til en livlig badeby om sommeren. Ennå er det vår her, som på den nordspanske kysten innebærer skiftende og til dels surt vær. En skarp vind feier over den nesten øde strandpromenaden. Her, en liten halvtimes biltur fra verftsbyen Ferrol, har de aller fleste nordmennene tilknyttet fregattprosjektet slått seg ned.

MAT ER VELFERD: For familiene Mack, Lilleskare og Christensen er Cafeteria Abel et fast samlingspunkt. Charlotte Mack, for anledningen utkledd som Rødhette, etter å ha deltatt i en folkedansoppvisning.

Blekksprut. Tre norske familier er samlet rundt langbordet på Cafeteria Abel. Den spanske rødvinen er satt frem, stemningen er munter. Barna løper delvis rundt i lokalet og sitter delvis til bords med hver sine dataspill, mens praten går mellom dem.
På spansk.
– Pulpoen er kommet, roper plutselig Jone, 9 år, ivrig til de andre barna.
Servitøren setter fra seg svære serveringsfat med sjømat, deriblant den lokale delikatessen pulpo, som på norsk betyr blekksprut. Midt mellom blåskjellene ligger de lange fangarmene der, med tentaklene intakt, så det er ingen tvil om matrettens opprinnelse. De velkjente norske fiskepinnene er for feiginger. Alle kresne barn burde nok hatt et lengre opphold i Spania, her lærer de å stå ansikt til ansikt med maten, bokstavelig talt.
– Philip fikk servert pulpo da han som baby var innlagt på spansk sykehus for lungebetennelse. Siden har det vært favoritten, forteller pappa Christian Mack.
Fedrene rundt bordet har på sin side lagt sin elsk på det lokale, spanske ølet.
– Det smaker nesten som Hansa-øl, fastslår Dag Christensen.

På flyttefot. Middager som denne, samlet rundt langbordet på den lokale kafeen, er snart en saga blott. Med byggingen av de norske fregattene i Spania har det vokst frem en hel liten norsk koloni. På det meste var det mellom 50 og 60 nordmenn tilknyttet prosjektet i Spania, det vil si ansatte i Sjøforsvaret og Forsvarets logistikkorganisasjon (Flo), samt deres familier. Men nå er de fem ­fregattene kommet hjem, og den
norske kolonien er snart historie.
De fleste norske familiene har alle­rede dratt hjem, og resten er i oppbruddsstemning. Innen høsten er alle, unntatt to, tilbake i Norge. John og Eli Bente Lilleskare flytter hjem til sommeren, med sine fire barn, Jone, Trym på fem år og tvillingene Kaia og Ådne på snart fire år. Familien Mack, samt ekteparet Dag og Johanne Christensen, skal holde fortet i Spania frem til nyttår, i forbindelse med garanti­perioden for den siste fregatten.

FULL KONTROLL: Et stort ansvar hviler på skuldrene til John Lilleskare og Christian Mack, når de kontrollerer den siste fregatten i Nansen-klassen.

Innspurt. Tidligere denne dagen møter vi Christian Mack, Dag Christensen, John Lilleskare og de andre nordmennene som er igjen ved verftet Navantia i Ferrol. Siden 2003 har norsk personell hatt kontorlokaler innenfor verftsportene. Det er en spesiell uke, for om bare få dager legger fregatten Thor Heyerdahl, den siste i rekken av fem, fra kai og setter kursen for hjemmehavn på Haakonsvern i Bergen. Men det betyr ikke at prosjektgruppen kan slippe tøylene ennå, langt derifra.
– Det er cirka 150 feil bare på den siste fregatten som vi skal ordne opp i. Avvikene er alt fra kosmetiske riper i malingen til store klassefeil som berører alle de fem fartøyene, forklarer Mack, som ikke tror han kommer til å kjede seg resten av tiden.  
– Men Thor Heyerdahl er nok den beste fregatten av alle fem, fordi fregattene er blitt bedre og bedre etter at den første ble bygget.

Brobygger. Mack, som er stedlig ansvarlig for kvalitetssikring på vegne av Flo, er som vanlig opptatt med å koordinere kontakten mellom de ulike partene i fregattprosjektet. Det er mange biter som skal på plass, og misforståelser kan lett oppstå, både som et resultat av manglende kommunikasjon og på grunn av kulturelle forskjeller i  arbeidsmetodene.
– Vi har mange detaljerte spesifikasjoner, men også en del gråsoner der det blir rom for diskusjon og tolkninger, forklarer Mack.
Kvalitetssikring av byggeprosessen innebærer jevnlige møter med spanjolene på verftet og brukeren av fregattene, det vil si Sjøforsvarets folk.
Vi henger på mens han haster av gårde til det ene møtet etter det andre, i ulike bygninger på det digre verftsområdet.

Detaljfokus. Andrés Plata Lominchar, som representerer det spanske svaret på Forsvarets logistikkorganisasjon, tar hjertelig i mot oss på sitt kontor. Ifølge ham har det norske fregattprosjektet ikke bare vært et stort og økonomisk betydningsfullt oppdrag for Spania, men også en verdifull læringsprosess.
– Vi har lært oss å jobbe mer sys­tematisk, noe vi ikke har hatt fullt så lang tradisjon for som nordeuropeere, innrømmer Lominchar, og legger til at samarbeidet med Norge har fungert bra.
Møte med Paula Rodriguez Fernandez hos Navantia er også fast rutine. Hun er en innleid konsulent og bindeleddet mellom verftet og Flo. Mack har en lang liste med mangler på fartøyet som skal utbedres, og Fernandez noterer flittig.
– Vi har lært av erfaring gjennom disse årene å holde tett kontroll med detaljene, ting skjer ikke automatisk. At vi har lagt listen høyt, har også ført til at standarden er økt for de spanske fregattene som bygges, forklarer Mack.

Siesta. Nordmennene i Ferrol har tilpasset seg spansk livsstil på mange måter, men norsk døgnrytme og arbeidstid holder de fast ved. Mens spanjolene har sin siesta midt på dagen, i realiteten en lang lunsj, spiser Christian Mack og hans kolleger en matbit i kontorlokalene, oftest en salat eller en boccadillo, spansk for stor og lang brødblings. Mens nordmennene nyter sin medbragte lunsj på verftet, står deres spanske kolleger i bilkø for å komme ut av verftsporten, da er ingen i tvil om at siestaen er i gang.
– Norsk arbeidstid er praktisk av flere årsaker. Blant annet er vi på kontoret samtidig som resten av Forsvaret i Norge. Og med vanlig norsk lengde på matpausen kan vi dra fra jobb i tide til å spise middag med familien.

NABOSKAP: Nordmennene er blitt godt mottatt av de andre landsbybeboerne.

Pådriveren. Mens Christian Mack tilbringer dagene sine på verftet i Ferrol, styrer kona Charlotte familiens hjemmebase i Ares. Som alle de andre ektefellene, har hun ikke jobbet under Spania-oppholdet, men har brukt tid på å følge opp de to sønnene, Stefan og Philip, i forbindelse med skole og fritidsaktiviteter. Selv synes hun det var kjærkomment å få et av­brekk fra lærerjobben hjemme i Norge.
– Charlotte var i starten mer pådriver enn meg for at vi skulle gjøre dette, forteller Christian.
– Jeg var mer skeptisk til å ta med hele familien hit og var usikker på om de kom til å trives.
Eventuelle bekymringer i forkant har i løpet av familiens snart fem år lange opphold vist seg å være helt grunnløse. Nå er de helfrelste, alle fire. Først var det snakk om å være i to år, men så fikk Christian forlenget engasjementet sitt.   
– Faktisk er jeg redd for at vi ikke kommer til å trives hjemme i Bergen når hverdagen kommer, sier Charlotte.
Særlig for yngstemann Philip er livet i Norge knapt et vagt minne, siden han ikke hadde fylt to år da han kom til Spania. Derfor snakker han også spansk bedre enn norsk.
– Philip og Stefan snakker nesten utelukkende spansk seg imellom, forteller moren.

KARATEKID: Stefan Mack trener kampsport og har blitt vant til spansk disiplin.

Disiplin. Lørdag får vi bli med på Stefans karateturnering i nabobyen Santiago de Compostela. 9-åringen er tydelig spent før han skal i ilden. For anledningen i ny karatedrakt er han lett å legge merke til blant sine spanske jevnaldrende. Den norske gutten rager omtrent et blondt hode høyere.
– Karatedrakten var litt dyr, for Stefans trener var veldig opptatt av at stoffet måtte være av god kvalitet, forteller moren, og legger til at treneren generelt har en høy standard på det meste, i likhet med lærerne i den spanske skolen.
– Heldigvis har ikke guttene våre hatt noe problem med å innordne seg strengere disiplin enn vi er vant med fra Norge.
All treningen med en streng trener har tydeligvis gitt uttelling, og det blir en god karateturnering for Stefan. Senere på dagen får vi være med hjem til familien på fire. Murhuset de leier i Ares, er bygget i klassisk søreuropeisk stil og opprinnelig ment som et feriehus. Veldig mange av husene i Ares er ferieboliger for spanjoler som kommer hit om sommeren.

Oppsiktsvekkende. For familien Mack har tilværelsen på ingen måte vært en eneste lang ferie de siste årene. Hverdagen går sin gang med jobb og skole.
– Noe av det beste har vært å ha bedre tid, for eksempel at jeg kan følge barna til skolen uten at vi stresser, sier Charlotte. Siden skolen ikke starter før halv ti, blir det rolige morgener. Hun og guttene sykler på skoleveien – noe som har vakt oppsikt.
– Det var tydeligvis ikke vanlig, men førte til at flere tok frem syklene sine, har vi sett.
Om nordmennene har satt varige spor etter seg, er ikke godt å si. Men noen norske tradisjoner har familien Mack i hvert fall klart å videreføre på den lokale barneskolen. Vi snakker om den helnorske Matpakken.
– Læreren merket seg at guttene hadde med seg ordentlig niste og frukt i skolesekken. Dermed ble det tatt opp på foreldremøtet at de spanske foreldrene muligens også burde sende med sine barn sunnere mat. De pleier gjerne å ha med seg noe hvitt brød og en sjokoladeplate.

MILEPÆL: Christian Mack og John Lilleskare er på vei til Thor Heyerdahl en siste gang, før den norske fregatten legger ut på sin første seilas.

Godviljen. Noen norske tradisjoner er det gjerne verdt å holde fast på i utlandet. Likevel har familien Mack virkelig lagt seg i selen for å for å bli integrert i lokalmiljøet. Charlotte tror nøkkelen til å trives er at man engasjerer seg og i hvert fall prøver å lære språket. I tillegg til at begge sønnene deltar i idrett ved siden av skolen, er hun selv opptatt med spansk folkedans. Pappa Christian driver både med terreng­sykling og modellflyging. Ikke bare barna har fått spanske lekekamerater, men også foreldrene har vært bevisste ikke bare å omgås andre nordmenn.
– De spanske vennene våre legger godviljen til for å forstå oss når vi snakker en spansk som ennå ikke er helt perfekt, forteller ekteparet Mack.
Ennå har de et halvt år igjen til å finpusse på språket før det bærer hjem til Norge.
Og hva om det skulle dukke opp en ny sjanse til å tjenestegjøre i utlandet, sammen med familien?
– Da er kofferten min pakket, repliserer Charlotte.

I Ferrol, Spania:
GRO ANITA FURREVIK gaf@fofo.no
Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

 

Ferrol, Spania:

■ By på den spanske atlanterhavskysten i regionen Galicia. Den er en av de viktigste havnene for det spanske sjøforsvaret og kjent for hjørnesteinsbedriften Navantia.
■ Den spanske ­diktatoren Francisco Franco ble født her
i 1892.

 

Fridtjof Nansen-klassen

■ Fridtjof Nansen-klassen er Sjø­forsvarets nye fregattklasse, bygget på det spanske verftet Navantia. Totalkostnaden for prosjektet, som inkluderer fem fregatter og seks NH90-helikoptre, er 21 milliarder kroner. Fregattprosjektet er hittil det største investeringsprosjektet i Forsvaret noensinne. Fregattene er oppkalt etter de kjente norske oppdagerne Fridtjof Nansen, Roald Amundsen, Otto Sverdrup, Helge Ingstad og Thor Heyerdahl.
■ Den første fregatten, KNM Fridtjof Nansen, ble sjøtestet og gikk for egen maskin 27. juni 2005. Etter flere forsinkelser ble fartøyet overlevert 5. april 2006. Siden har et fartøy blitt levert hvert år, hvorav Thor Heyerdahl er det siste.