Støtten

 

FØLGER OPP: Benedicte Haslestad passer på at Linnea klarer seg bra på skolen. – Jeg har fortalt lærerne at de ikke skal behandle henne annerledes enn de andre elevene. Foto: ANTON LIGAARDEN/FMS

– Jeg kommer alltid til å ha kontakt med familien til Joachim og forsikre meg om at det går bra med søsteren hans, sier Benedicte Haslestad.
Hennes tid som pårørendekontakt for de etterlatte etter Joachim Olsson nærmer seg slutten. Mari Cecilie Reinskous tre måneder som støtte for familien Nysted etter at sønnen ble utskrevet fra sykehuset er for lengst over. Felles for dem begge er likevel at de ikke gir helt slipp på familiene de fulgte i en vanskelig tid.

Ved spisebordet lukter det bivoks. Tente lys kaster blafrende skygger. Papir brettes av smidige fingre. Og lys rulles som kubanske sigarer, som snart skal spre en søtlig duft av honning.
I Gressvik like utenfor Fredrikstad er det juleverksted og knappe to uker til høytiden som skal feires hjemme. For nøyaktig ett år siden reiste familiens nest yngste, Joachim Olsson, til Afghanistan.  22-åringen deltok i stabiliseringsstyrken PRT 14 (Provincial Reconstruction Team).
Han ble den femte norske soldaten som mistet livet i landet.

Trengte støtte. – Jeg var mer betenkt da Joachim reiste til Rena, at det skulle skje noe på veien dit. På en måte gikk ting så fort at vi ikke rakk å bekymre oss for ham før det skjedde, sier Susanne Hovland.
Moren og resten av familien, lillesøsteren Linnea Østli og hennes far Einar Østli, sitter rundt kjøkkenbordet. De forteller om hvordan det siste året har vært, og hvor viktig det har vært å få oppfølging fra Forsvaret i en periode som var svært tung:
Tiden etter at Joachim ble drept av en veibombe 25. januar 2010 sørøst for Ghowrmach i Afghanistan.
– Vi hadde ikke noen motforestillinger mot å ta all den hjelpen vi kunne få. Vi var på ingen måte bitre eller sinte på Forsvaret for hva som hadde hendt, sier Susanne.
– Joachim gjorde det han hadde lyst til å gjøre, og vi så jo hvor sterkt han ønsket å reise ut. Han ville reist til Afghanistan uansett hva vi hadde sagt, forteller Susanne lavmælt.

Som familie. Dagen etter at familien i Gressvik fikk den tunge beskjeden fra Forsvaret, banket Benedicte Haslestad på døren. Hun var usikker på hvordan hun ville bli tatt imot, om familien ­ville ha noe med Forsvaret å gjøre.
Joachim skulle egentlig ikke ha reist til Afghanistan så tidlig som han ­gjorde.
Da en tropp i Garden ikke var gode nok, måtte troppen fra Telemark bataljon deployere fordi de var meldt klare og kunne reise på kort varsel.
– De stegene opp mot døren var vanskelige, og jeg husker godt det første møtet vårt, forteller Haslestad.

Lot uniformen ligge. Benedicte, som selv har tjenestegjort i Afghanistan, hadde fått ansvaret for å være familiens støtte og veileder gjennom den tunge tiden. Håpet var å gjøre det litt mindre vanskelig.
Benedicte bretter og ruller vokslys sammen med Linnea på 13 år, mens Susanne forteller.
– Det er mange som støtter deg i starten, når du opplever det vi gjorde. Etter hvert faller mange fra. Men Benedicte har vært her hele tiden, og jeg tror ikke vi hadde klart dette på egenhånd. Vi har fått tid til å tenke litt på oss selv, og det har vært viktig for at vi skulle klare oss, sier Susanne Hovland.
– Men etter den første gangen vi møtte Benedicte, ba vi henne om å la uniformen ligge neste gang hun kom på besøk.
Det var ikke det at Forsvaret ikke var velkommen, de ønsket bare at Benedicte skulle stille i sivilt.

DE FRIVILLIGE: Etter informasjonsmøtet på Sessvollmoen er det flere som er villige til å stille som pårørendekontakter. Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

Trenger flere. To uker før besøket i Gressvik er Benedicte Haslestad på Sessvollmoen for å dele erfaringer fra tiden som pårørendekontakt for familien til Joachim. Det er informasjonsmøte om hva det innebærer, hva det koster av tid og krefter og hvor mye du får tilbake: Ikke av penger, men av menneskelig kontakt, utfordringer – og på sett og vis at du vokser på det.
– Det høres kanskje ille ut; men når du melder deg som pårørendekontakt, håper du jo at du får prøvd deg på det du er kurset i og opplært til, sier Haslestad nesten beskjemmet.
Knapt ti deltar på møtet, og nesten like mange skriver seg opp på listen. De melder seg som mulige nye rekrutter i tjeneste som pårørendekontakt.
Og de trengs.
For øyeblikket er det rundt 20 pårørendekontakter tilknyttet Hæren ved Administrativt foresatt avdeling (AFA Land) på Terningmoen, men ikke alle er aktive og heller ikke utlært.
Fortsatt er det pårørende til soldater og veteraner som føler seg glemt eller oversett.

GIR SEG ALDRI: Det er en sterk påkjenning for familien å ha en sønn eller datter som er skadet. Rigmor Flygansvær vil kjempe helt til veteraner får den anerkjennelsen og støtten de fortjener. Foto: ARNE FLAATEN

Mange sliter. – Hver veteran har minst fem pårørende, det vil si foreldre, søsken, eventuell partner og egne barn. Vi er mange som sliter, og har slitt i flere tiår, med hvordan vi skal prøve å hjelpe oss selv og klare å leve med at et familiemedlem har fått ødelagt livet sitt av krigsopplevelser, forteller Rigmor Flygansvær.
Hun er sterkt kritisk til hvordan både Forsvaret og samfunnet for øvrig ivaretar krigsveteraner.

Ringvirkninger. Vi møter veteranmoren hjemme i Fredrikstad. Hit flyttet hun for noen år siden, og de tre voksne døtrene fulgte etter hvert etter. Bare sønnen Tore, hennes førstefødte, har blitt igjen på familiens hjemsted, den lille bygda Bjerkvik i Nordland. 43-åringen er uføretrygdet på grunn av psykiske senskader, etter å ha tjenestegjort som sanitetssoldat i Saudi-Arabia, Irak og Bosnia på 1990-tallet. Traumatiske opplevelser og eksponering for diverse kjemiske stoffer satte ­sine spor. Diagnosen er blant annet posttraumatisk stresslidelse.
Stor geografisk avstand gjør at familien ikke er samlet så ofte, men likevel preger det alle at Tore lever med varige skader. Et eksempel er høytidene.
– Et av fellestrekkene for mange personer med posttraumatisk stresslidelse er at man isolerer seg og ikke orker å feire anledninger som jul og 17. mai sammen med andre, forteller Rigmor.
Hun holder kontakt med sønnen på telefon og bekymrer seg for hans ve og vel.
– Det er ikke så lett for noen av oss å vite hvordan vi kan hjelpe.

Økt behov. – Vi har kanskje ikke gjort nok for at ordningen skal bli kjent for de som trenger det, sier Randi Stenshjemmet.
Hun er pårørendekoordinator i Administrativt foresatt avdeling land (AFA) på Terningmoen og har ansvaret for å finne egnede kandidater når alvorlige ulykker med personskader eller dødsfall inntreffer i utenlandstjeneste.
Ifølge Stenshjemmet var det først fra 2008 ordningen med pårørendekontakter i Forsvaret ble profesjonalisert, omtrent samtidig som kampene i Afghanistan hardnet til.
Tragiske hendelser som da fire norske soldater mistet livet til en veibombe, og flere trefninger der norske soldater ble skadet, synliggjorde at det var et behov for et støtteapparat for skadde og pårørende, forteller Stenshjemmet.

Kursing. Pårørendekontakter skal nemlig tre inn for å holde trykket borte og presset nede for hardt prøvede mennesker, som ofte har nok med å ta vare på seg selv, langt mindre snakke med media eller forberede det praktiske rundt en begravelse. De er til for familien og de som står nærmest til soldater i utenlandstjeneste, som kjærester og ektefeller. Og det er et krav at de er best mulig forberedt på det som venter.
– Alt fra spørsmål knyttet til forsikring, stressreaksjoner og mediehåndtering blir pårørendekontakter kurset i. De skal vite hva de begir seg ut på, og de må ha nok ballast til å utføre jobben på en god måte.
Likevel har ikke alle opplevd å få den støtten de hadde håpet på da Forsvaret sendte en av deres kjære ut i tjeneste på vegne av Norge. I en artikkelserie i Bergens Tidende uttrykte blant andre moren til spesialjeger Tor Arne Lau-Henriksen, Anita Henriksen, skuffelse over manglende oppfølging fra Forsvaret.

Mye å lære. Ifølge Benedicte Haslestad er det fortsatt et stykke å gå før støtteapparatet til Forsvaret tar vare på etterlatte på en god nok måte.
– Jeg synes det er for dumt at sjefer må bruke tragiske hendelser som dødsfall for å lære. Dette burde de øve på i forkant, så de er best mulig forberedt. I Forsvaret skal vi være proffe fra første stund, og så langt er Hæren desidert best til å takle dette.
Haslestad, som er pårørendekontakt for familien til Joachim Olsson, mener at det har vært for mye prøving og feiling når ulykken har vært ute. Det har vært for tilfeldig hvordan oppfølgingen av pårørende har vært, og for stor variasjon basert på hvilken forsvarsgren den enkelte skadde eller omkomne tilhørte.
Bare for noen år tilbake var oppfølgingen alt annet enn tilfredsstillende, mener Bendicte.
– Men vi har lært av erfaringene og blitt bedre i stand til å håndtere dette nå, og Hæren er flinke til å bruke det under opplæring av pårørendekontakter.
Rigmor Flygansvær lever imidlertid hver eneste dag med konsekvensene av det hun mener er dårlig oppfølging fra Forsvaret.

Savner oppfølging. Som mor til en skadet veteran har hun hatt en man­geårig personlig kamp, for å ­hjelpe ham, men samtidig å klare å ivareta eget pågangsmot og trivsel oppi situasjonen. Rigmor savner et tilbud til pårørende av veteraner som ble skadet i Forsvarets utenlandsoperasjoner før Afghanistan.
– Vi trenger hjelp til å få bedre innsikt i hvilke problemer veteranen sliter med og hvordan vi selv skal klare å leve med dette. For eksempel i form av kurs og seminarer ledet av fagpersonell, sier hun.
– Det er synd at ordningen med pårørendekontakter bare er et tilbud til nyere veteraners familie.
Hun uttaler seg både som leder av Pårørendegruppen for FN- og Nato-veteraner, og som mor.
– Mitt engasjement for veteransaken har for lengst utviklet seg til en kamp som er større enn min sønns situasjon. Vi pårørende kan ikke gi oss før alle veteraner og deres familier får en verdig oppfølging i form av anerkjennelse for å ha ofret liv eller helse, samt få økonomisk erstatning og relevant medisinsk behandling.

Familier rammes. I sine to år som leder av pårørendegruppen har Rigmor Flygansvær fått kjennskap til mange andre familier i samme situasjon.
– Mange er slitne etter å ha levd med veteranens problemer og ringvirkningene de skaper. Noen blir til og med selv sykemeldte av påkjenningen, det å kjempe mot det offentlige, inkludert Forsvaret. Ut fra min erfaring er det oftest kvinnelige pårørende som sliter mest, det vil si ­mødre, partnere og søstre, som ikke klarer å distansere seg.

TILBAKE: For første gang er Søs (t.v.) og Tom Nysted tilbake på Ullevål Universitetssykehus etter at sønnen ble skrevet ut. Mari Cecilie Reinskou (i midten) sier hun er klar til å stille som pårørendekontakt hvis det er behov. Foto: SIV DOLMEN

Bakholdet. Mari Cecilie Reinskou er enda en som bestemte seg for å bli pårørendekontakt, for å hjelpe dem som blir sittende hjemme med sorgen og uvissheten. I likhet med Benedicte Haslestad har også hun erfaring fra utenlandstjeneste i Afghanistan. Det skulle komme godt med da Thomas Nysted ble skutt og hardt såret i mai 2010. Troppen Nysted var en del av, ble tatt i bakhold da de skulle møte lokale afghanske ledere i Ghorwmach-distriktet i Faryab. Etter en skuddveksling som varte i seks timer, som resulterte i flere skadde – lå Thomas på bakken nærmest i bevisstløs tilstand.
Tilstanden var kritisk.
Hjemme i Risør ventet en bekymret familie på å få sønnen med alvorlige skuddskader hjem.
Tilbake på sykehuset. I nesten én måned hang livet i en tynn tråd. Forel­dr­ene til Thomas fortvilet over situasjonen. Og selv om de hele tiden trodde at det skulle ende godt, visste de aldri.
Ett år etter er de tilbake på Ullevål universitetssykehus der Thomas lå i koma i flere uker.
– Vi satt mange timer her, og noe av det jeg husker, var den konstante lyden fra automatene, sier Søs Nysted idet hun står i lobbyen på pasienthotellet.
Ved siden av ektemannen Tom Nysted forteller moren til Thomas hvordan ukene i uvisshet på Ullevål var. Her hadde de sin base, sin kommunikasjonssentral hvor de informerte familiemedlemmer, kjente og til slutt media om situasjonen til Thomas.
– Pressen ønsket å komme inn på avdelingen hvor Thomas lå, men vi ville ikke gjøre noe som krenket hans integritet, eller sette andre i forlegenhet forteller faren.
Søs Nysted forlot ikke området før sønnen var flyttet fra intensivavdelingen.
Og her var Mari Cecilie Reinskou – dag etter dag.

Ville beskytte. – Jeg hadde et ønske om å være der for familien hele tiden. I en lengre periode pendlet jeg mellom jobben og Ullevål sykehus hver dag. De skulle ikke bli eksponert, og jeg ville ikke at media skulle skrive noe som var galt – jeg ville beskytte dem.
– Til tider var det veldig slitsomt. Men samtidig ble jeg veldig lettet da jeg ble valgt som pårørendekontakt: «Endelig er det min tur, nå skal jeg få prøvd meg», forteller Reinskou om tankene som spilte i hodet da hun fikk beskjeden om å stille som pårørendekontakt.

Fortsatt skadd. – Det gikk bra med Thomas. Likevel er det sånn i Norge at enten er du død eller så er du helt frisk. Men Thomas er ingen av delene, han har en lang opptreningstid foran seg sier Tom Nysted.
Foreldrene til Thomas roser oppfølgingen de fikk fra Forsvaret og støtten de hadde fra pårørendekontakt, Mari Cecilie Reinskou, som fulgte dem på sykehuset timevis nesten hver eneste dag. Likevel er de bekymret for oppfølgingen sønnen får nå som han er tilbake på jobb, og om Forsvaret tilrettelegger for Thomas som ennå er preget av skuddskadene fra Afghanistan.
Han jobber i Forsvarets kompetansesenter for logistikk og operativ støtte på Sessvollmoen, blant annet med IED-problematikk (Improvised explosive device).
Thomas Nysted er 40 prosent friskmeldt.
– Helst ville jeg at han skulle bli lærer eller mekaniker – ha en helt vanlig jobb. Vi har likevel hele tiden respektert Thomas sitt ønske om å være offiser i Forsvaret. Selv om Thomas nå er blitt bedre, bekymrer vi oss fortsatt for ham og hvilken fremtid som venter han som følge av hendelsen, sier Søs Nysted.
Oppdraget over. Mari Cecilie Reinskou er ikke lenger pårørendekontakt for familien Nysted. Oppdraget varte i tre måneder, fra dagen Thomas ble skutt til noen uker etter at han ble skrevet ut fra sykehuset. Nå er det hjemmeavdelingen som har tatt over ansvaret for oppfølgingen av Thomas, mens familien Nysted ikke lenger har en pårørendekontakt. Reinskou forsikrer likevel at de fortsatt kan ta kontakt uansett hva det måtte være.  
I Gressvik er Benedicte Haslestad i full sving med å klippe hjerter og engler sammen med Linnea på 13 år. Ut av stuen, og noen få skritt fra inngangsdøren, er et rom som minner om at det er én som mangler.

TETT KONTAKT: Susanne Hovland (i forgrunnen) forteller at Benedicte Haslestad har blitt en del av familien. – Vi kunne ikke klart oss uten støtten hennes, sier Susanne. Foto: ANTON LIGAARDEN/FMS

Minnerom. En flatskjerm, TV-spill og dvd-er i hyllene – med en god blanding av actionfilmer, thrillere og skrekk.
Et typisk gutterom.
Likevel er det bilder og medaljer som viser at Joachim ikke lenger skal komme tilbake.

Einar Østli tar fram et album som ble gitt av Forsvaret. Titalls nyhetsartikler forteller om det som skjedde for ett år siden, dagen da Joachim Olsson ble drept av en veibombe i Afghanistan – og tiden etter:
Begravelsen, minneord fra kompiser og skryt fra kollegaene som mintes ham som en dyktig soldat og en god kamerat.
– Jeg tror kompisene hans setter pris på at dette er et åpent hus for dem. Kameratene fra Telemark bataljon er alltid velkomne hit, sier Einar idet han blar litt i albumet.
Han har ennå ikke lest noen av artiklene. Det vekker sterke følelser å bla i alt som minner om Joachim.  
På veggen ovenfor sengen henger et flagg. Det er signert med flere navn, rett ved frynsene i ytterkant av flagget med langskipet – symbolet til Telemark bataljon.
– Alle i avdelingen skrev på det. Det er flagget som var på panservognen som han satt i.

ØYVIND FØRLAND OLSEN ofo@fofo.no
GRO ANITA FURREVIK gaf@fofo.no

 

– Behov for flere

– Vi er godt i gang med å etablere Sjøforsvarets pårørendegruppe, sier orlogskaptein Håkan Mårtensson.

Så langt har ti pårørendekontakter gjennomgått kurs og de fleste har vært på samling. Målet er at i løpet av august i år skal ytterligere 15 personer være opplært.
– Det er viktig å opprette et miljø, at de kan møtes og utveksle erfaringer, sier Mårtensson. Han påpeker at det også er viktig med jevnlig oppfølging og faglig påfyll for dem.

Bred spredning. – Vi har et nært samarbeid med AFA Hær, men det er også viktig for Sjøforsvaret å lage et system som er tilpasset de kulturelle og forvaltningsmessige særegenhetene ved vår forsvarsgren.
– De enkelte pårørendekontaktene kan i prinsippet benyttes i hele Forsvaret, men vi ønsker så langt det er mulig at Sjøforsvaret har sine egne tilgjengelig, og aller helst fra samme fagmiljø som den drepte eller skadde tilhører, sier han.

Et stykke igjen. Også Luftforsvaret utdanner og sertifiserer sine egne pårørendekontakter. Ifølge Ingrid Rua (bildet), som er ansvarlig for veteran- og familiearbeid, har Luftforsvaret tre pårørendekontakter klare til tjeneste, mens to venter på endelig godkjenning.
– Vi har kommet et lite stykke på vei. Men med tanke på at vi har mange i utenlandstjeneste, blant annet 123 som er ute i forbindelse med operasjonene i Libya, burde vi hatt flere enn på det nåværende tidspunkt, sier stabsoffiseren.
I likhet med Sjøforsvaret samarbeider Luftforsvaret tett med AFA Land dersom det skulle oppstå en situasjon der det var nødvendig med flere pårørendekontakter.
– I utgangspunktet bør vi ha 8-10 pårørendekontakter i Luftforsvaret, alt avhengig av hvor mange som er
i utenlandstjeneste, sier Rua.

Ny handlingsplan

Regjeringens handlingsplan «I tjeneste for Norge» vil bli lansert i løpet av våren. Forsvarssjefen er allerede godt i gang med å identifisere konkrete tiltak for å ivareta veteranene. I den forbindelse ­leder generalmajor Robert Mood (bildet) et prosjekt som skal se nærmere på eventuelle svakheter og styrker ved ­dagens rolle-, myndighets- og ansvars­fordeling. Prosjekt «Våre Veteraner» skal foreslå hvordan Forsvars­sjefen bør organisere og­ lede implementeringen av regjeringens handlingsplan.
 Oberstløytnant Benedicte Haslestad, orlogskaptein Torfinn Sørensen og oberstløytnant Roger Helmers er godt i gang med analysene. Benedicte Haslestad har erfaring som pårørendekontakt og forteller at en videreutvikling med for eksempel sentral opplæring og ledelse kan være aktuelt.
 – Forsvarssjefen har vært krystallklar i sine ­føringer, sier Robert Mood.
– Han føler ansvar for våre soldater fra innrykk, via oppdrag til grav og vil gjøre det han kan for å ta vare på veteranene. Både så lenge de er Forsvars­sjefens direkte ansvar samt med råd, støtte og veiledning etterpå.
 Trolig vil anbefalingene fra arbeidsgruppen være klare i mai, ifølge Mood som understreker viktigheten av veteranarbeidet.
– Våre veteraner handler både om enkeltskjebner og nasjonens selvrespekt siden flere hundre tusen nordmenn har en veteran blant sine nærmeste. De bærer soldatprofesjonen videre og er en positiv ­samfunnsressurs, sier han.