Estetiker med gåsehud

– Unnskyld at det tok tid å lage kaffen. Men så blir den også ekstra god, sier Nina Eidem, og kommer med ett krus i hver hånd fra kaffemaskinen.  
Hun har allerede vist Fs utsendte inn på kontoret, et rom med glassvegger på begge kanter, selv om det ligger inne i annen bebyggelse. Midt i en blanding av inne og ute på Grev Wedels plass 5 i Oslo. Det er sikt i begge retninger, også ned til et torg med kantine.
Et romslig, åpent rom, med bilder av familie og venner og annet personlig.
– Men det er aircondition over alt her, sier hun.
– Ikke vinduer som kan åpnes...
Den sporty 52-åringen møter med et fast håndtrykk, og et blikk som står i stil, hun utviser ro og tilstedeværelse. Ikke noe stress. Kledd i duse farger, med et flott hår i flere nyanser. Briller på toppen.
Kanskje er hun litt annerledes enn man kunne forestille seg fra intervjuer for en ti års tid siden, der hun ble omtalt både som «Turbo-Nina» og «Tårnfrid». Særlig et kvikkas-intervju i Dagbladet beskrev at hun kjøpte seg all verdens tjenester for å kunne gjøre karriere; at barna stadig hadde nye praktikanter og fikk barnepleier på døra hvis de var syke og foreldrene måtte jobbe, og at familien handlet julegaver på nattåpne sentre. Rammen rundt tre barn og mor og far i krevende jobber var således uhyre efffektiv.
Nina Eidem minnes hva fetteren sa da han leste dagbladintervjuet:
– Og jeg som likte deg så godt!
Nina føler hun har lært mer om kommunikasjon siden da og ville uttrykt seg annerledes i dag. Hun har også fått et mer reflektert forhold til at hun heller ikke kan gjøre alle ting på én gang. Men «bottom line»: Selv om dette kanskje er litt sant, er det ikke også litt ute å beskrive aktive kvinner slik? Sier man det sammen om menn?
Neppe.

Hun og ektefellen Lars Erik Maurud, partner i et bedriftsrådgivningsfirma, var i hvert fall alltid opptatt av at barna skulle ha det trygt og godt selv om foreldrene hadde lange arbeidsdager og gjerne også tok en økt på kvelden. Nina er dessuten bombesikker på én ting: Uten bestemødre stopper Norge.
– Våre barn var heldige, og jeg er takk­nemlig for all hjelp vi fikk av en mormor - eller andre de kjente godt. Også andre enn foreldrene kan være omsorgspersoner, ikke sant?
Å stå på har hun gjort helt fra tidlige skoledager. En klassevenninne husker at Nina tok ekstrajobber «for å ha litt mer lommepenger enn vi andre hadde på den tiden».
– Jeg solgte sjokolade i en liten kiosk på Eldorado kino. Senere på Operaen.                               Da som nå likte hun å jobbe. Å ha det travelt syntes hun var tilfredsstillende og energibyggende.                                                                                                                            – Det ga også gode penger for en ung dame som er født med et slags jålegén. Jeg har alltid likt å ha pene ting på meg og rundt meg.  
Velstelt som hun er, har hun tydelig holdt stilen.

De mange deltidsjobbene ga erfaringer fra ulike hold og la grunnlaget for en imponerende CV. Den har stikkord som utvikling, planlegging, oppbygging og ledelse, før hun i 1992-94 fikk et oppdrag som stadig står i et eget lys: Hun ble daglig leder av Kultur­arrange­ment Lillehammer AS. Med andre ord OL, og pendlerliv for småbarnsmoren.
Nina Eidem snakker om de to årene med stjerner i øynene. Til­budet var noe hun rett og slet ikke kunne si nei til. Et engangstilbud, nesten magisk å få være med på. Men oppdraget hadde også sine ­følelsesmessige sider: Datt­e­ren Ulrikke, da fem år, var ikke like glad over bare å se mamma i helgen.                                                                     
– Jej likerj ikke Jillehammej, sa hun. Moren er den første til å si at datterens ord gikk inn på henne.
– Vi snakket om dette da hun ble eldre. Om det er såre minner om en mor som var mye borte, har det aldri ødelagt vårt forhold. Det er jo også slik i livet at man ikke kan få til alt hundre prosent – som mor, og i yrket.  Dessuten var jo pappa'n hjemme med barna!
Etter «the best games ever» på Lillehammer fulgte tre år i NRK-huset og lansering av NRK2. Deretter gikk hun til Geelmuyden.Kiese som informasjonsrådgiver.
Så ble det Forsvaret, som betydde en kjent arbeidsgiver. Hun ble kommunikasjons- og markedssjef for salg av eiendommer i Forsvarsbygg/Skifte Eiendom i 2002. Mannen hennes hadde nemlig vært offiser i Forsvaret i ti år og hadde tatt henne med til Bardu­foss som 25-åring. De to ungdomskjærestene giftet seg og stiftet familie.
–  Jeg ser tilbake på årene der nord som noe av det fineste i livet. Vi fikk vårt eldste barn, og livet var godt. Men stille!
– Jeg ble rastløs.
Da Sebastian var tre måneder gammel tenkte hun at greit, på tide å gjøre noe, og meldte seg for Målselv kulturkontor. Der startet den første erfaringen med kulturminner og registrering og ivaretakelse av viktige spor fra fortiden.

Den første stillingen i Forsvarsbygg førte til en ny, hun ble konsernets kommunikasjonsdirektør i 2005. Og bare to år senere kom enda et tilbud, nå gjaldt det stillingen som direktør for Nasjonale festningsverk.
– Hva tenkte du da?
– Jeg ble virkelig i tvil, svarer hun.
 – Jeg syntes jeg hadde vært kort tid i jobben jeg hadde, og følte jeg hadde mye ugjort. Men, du verden, det nye fristet også. Jobben var en unik kombinasjon som traff kompetansen min innen kultur og kommunikasjon. Det var også litt snakk om en gründerjobb, noe nytt i denne type skala.
Nina Eidem syns hun har vært heldig som har fått så mange sjanser i Forsvarsbygg. For det ble jo «ja takk» denne gangen også.
– En jobb med en fantastisk portefølje! En enestående kulturarv! Festninger landet rundt, 14 i tallet, med særpreg og sjel som på en måte skulle bli gitt tilbake til folket, sier hun.
Stillingen hang sammen med at Forsvaret gradvis ikke lenger bruker anleggene selv, og at Stortinget har ønsket å åpne de nasjonale festningsverk for allmennheten.
– Og her blir du en stund?                                                                                                           
– Gjerne det, men de fleste som arbeider her nå, vil vel ha gått av lenge før alt arbeidet med festningsverkene er ferdig. Vi vet hvor vi vil, men vet også at dette tar tid. Og vi er avhengig av et bredt samarbeid med leietakere, lokale krefter, fylkesledelser, reiseliv, venneforeninger, historielag og Forsvaret. Vårt ønske er en helhetlig forvaltning av anleggene, slik at publikum finner samme kvalitet og service uansett hvor de kommer. Vi jobber mot en stor festningsfamilie med nytt liv på historisk grunn!
– Litt mer om jobben din?
– Vi arbeider med å ta vare på gamle anlegg, der mange ikke er like godt vedlikeholdt. Særlig bygninger og festningsmurer er i dårlig forfatning, og det er fukt- og råteskader. Vi prøver også å fornye bruken av dem, slik at stedene kan appellere til dagens besøkende. Som på Akershus festning i Oslo, der den såkalte Bygning 22, like ved Hjemmefrontmuseet, skal bli restaurant. Tenk deg så fint det blir, ved vollene, i aftensolen, beskriver hun, nesten drømmende.
Men en liten virkelighet må på plass først:  
– Vi må finne investeringspartnere, og Forsvarsbygg tester nå ut hvem som kan drifte en slik kulturdestinasjon.
 I tillegg til festningsverk fra Kristiansand i sør til Vardøhus i nord har direktør Eidem med de såkalte grensebefestningene å gjøre. Dette er en fellesbetegnelse for befestningene som ble anlagt ved Glomma i tiårene omkring Unionsoppløsningen i 1905. Disse er små anlegg fra en forgangen tid som gror seg inn i landskapet – hvor spor viser tidligere historisk ­aktivitet.

Kommandantstillinger ble nedlagt en periode fordi festningsverkene endret bruk. Nå er ordningen med kommandanter gjeninnført flere steder.
– Hvordan er samarbeidet med dem?       
– Helt fint for oss at kommandantskapet kom tilbake. Slik synes Forsvaret på hjemmebane og gir festningsverkene identitet ved at de militære aktivitetene ivaretas. Husk, Forsvaret står for respekt, tradisjoner, symbolbruk og seremonier. Kommandantene tar seg for eksempel av heising av splittflagg ved markeringer, de har med stabsmusikken, vaktparader og veterandager å gjøre og deler ut medaljer når folk har tjenestegjort ute. De koordinerer For­svarets bruk av festningene og synliggjør Forsvarets tilstedeværelse, sier hun.
I dag finnes det kommandanter på åtte av festningsverkene. De jobber i spennet mellom Forsvaret og det sivile samfunn. I 2009 ble FAKT registrert, som står for Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon.      
Sjefen for festningsverkene er svært fornøyd med mye som allerede er oppnådd:
– Operaen på Oscarsborg ved Drøbak har fått godt fotfeste, og Fredriksten i Halden har de siste år blitt kjent for Allsang på grensen. Jeg var der med min yngste, Tobias. Han elsket at Madcon underholdt. Selv sang jeg for full hals.
– Er folk flinke til å besøke festnings­verkene?
– Ja, vi er veldig fornøyd med til sammen 2,3 millioner besøkende på alle festningene årlig. Det er en blanding av dem som rusler tur eller lufter bikkja i flotte omgivelser – og publikum som benytter kulturtilbudene. Hele året foregår det noe på festningene, og det er gratis adgang. Kun inngangspenger på arrangementer.
Lederen kjenner sterkt på ansvaret hun har og synes hun får drive med noe innen Forsvaret som virkelig er viktig. Men å ta vare på festningsverk, slik at de fremstår i best mulig stand, er dyrt. Veldig dyrt.
– Vi er heldigvis godt i gang med istandsetting og rehabilitering etter gjennom flere år å ha fått ekstramidler fra Forsvarsdepartementet og har avtaler med mange gode leietakere som har spennende tilbud til offentligheten.

– Å bevare særpregene på festningene er noe vi er opptatt av, vil Nina Eidem ta med.
– Det er det unike og autentiske som verdsettes både av leietakere og publikum. Vi ser til at vi får tak i det som er spesielt for det enkelte festningsverk, og bruker mye tid på å analysere bakgrunn og identitet for å finne den riktige profilen. Ta Fredriks­vern Verft i Stavern: Det var i denne lille vestfoldbyen den norske marine begynte! Verftet sto for båtbyggingen, noe vi er opptatt av å fremheve når vi utvikler tilbudene på festningene. Og i Trondheim, på Kristiansten, løfter vi frem ingeniørkunst og et festningsverk i tråd med den naturvitenskapelige retningen  universitetsbyen står for. Skoleklasser har stor glede av å gjette hvor langt en kanonkule kan skytes ut, for eksempel.
– Hva kan festningene by på i sommer?
– Et sted mellom 800-900 arrangementer. Publikum kan velge mellom opera, viser, konserter, kunsthåndverk, fyrverkeri, marinemusikk, vandreteater, for å nevne noe. Ta turen, bruk festningene, det er det beste vernet de kan få, reklamerer direktøren, som nærmest fikk gåsehud da hun skjønte omfanget av å skulle bestyre de nasjonale festningsverkene.

Gåsehuden henger sammen med en finslipt egenskap hos henne: Hun er en estetiker. Sånn sett var denne jobben skreddersydd. Et eventyr for henne å forholde seg daglig til staselige, vakre, stilfulle festningsverk.  
Estetikken kan også være en prøvelse for familien. Det avslører mannen hennes:
– Når vi er ute og reiser og skal ha en hyggelig middag sammen, kan vi gå fra sted til sted før Nina endelig blir fornøyd. At ungene og jeg blir mer og mer sultne, er liksom ikke så farlig...
Jo, hun tar den kritikken.
Å holde seg i formhar hun tatt med seg fra balletten og trener blant annet yoga. Å være feminin er også viktig, ­likeledes et bevisst kosthold. Sansen for sunn mat fikk hun fra moren, som var bedriftssykepleier og helsesøster. Nina vokste opp med olivenolje, salater, grovbrød og sunne saker, men husker også at hun og søsteren snopte seg loff i smug. Og moren, som både Nina og vennene kalte ved fornavn, var ungdommelig og gem. Barndomshjemmet beskrives som raust, gjestfritt og åpent.
– Ja, det var stinn brakke hjemme hos oss. Mutter'n måtte til slutt sette en grense. «Ikke kom før klokka fem!», sa hun. Jeg skjønner nesten ikke at hun orket.
– Hva kan du si om deg selv?
– Jeg er urban, ikke flink med smalltalk, er opptatt av å være tydelig og er ganske målfokusert.                                  
– Vil du høre hva andre sier?
– Javel, svarer hun spent, tar en sipp av den gode kaffen og lytter:
– Alt du foretar deg, er gjennomført, sier en. Du er full av energi, er ambisiøs og uredd. Og svært krevende – kanskje mest overfor deg selv? Videre at det ikke er fjas praten går på, men forhold som betyr noe for egenutvikling. Du kalles en utrolig spennende samtalepartner, som selv i travle tider har tanke og omsorg for andre. Alle dine barn stå støtt på egne ben!
Hun nikker forsiktig, lar det synke inn, og skjønner det kommer mer:
– En annen bruker ordene blid, lyttende, hyggelig og kunnskapsrik, med evne til å sette deg fort inn i ting du ikke vet så mye om. En strategisk flink leder er du også, som andre ledere, både mannlige og kvinnelige, kan se hen til, heter det.
– Takk, takk, smiler Nina Eidem, lett overveldet.
Hun er særlig glad for det med barna, det varmer et mammahjerte. Nå har de bare yngstemann hjemme. Moren kaller Tobias et ønsket og planlagt barn.                                                                                                
– De to første kom relativt tidlig, mens jeg etablerte karrieren. Det er mer ro og balanse i livet nå, og mer tid til å nyte hva barn tilfører livet. Og en ting står fast: Uansett hvor hektisk livet var, fikk barna ordentlig middag hjemme. Jeg har alltid vært opptatt av måltidet som en sosial arena, ikke bare fôring. Gjerne både sunt og lekkert, som vi får lyst å samle oss om – slik Solveig, min mor, lærte oss.                                                                                                    
– Er du klar for å bli bestemor selv?
– Fantastisk hvis det skjer, for jeg er veldig glad i barn. Men jeg maser ikke.
– Jeg tror forresten mannen min er mer klar for barnebarn enn jeg.             

ELLEN MARIE AREFJORD
Foto: ARNE FLAATEN

Navn:
Nina Elisabeth Eidem Født: 9. august 1958
Sted: Oslo Sivil status: gift med Lars Erik Maurud (54). Har datteren Ulrikke (24) og sønnene Sebastian (27) og Tobias (11)
Stilling: Direktør i Forsvarsbygg/Nasjonale festningsverk
Aktuell: Nasjonale festningsverk gjør seg sommerklar for publikum

Milepæler:
Tenårene: En alminnelig jente som bor i leilighet på Disen i Oslo med mor og søster. Opptatt av ballett. Tar deltidsjobber ved siden av skolen. Nest­leder i russe­styret på Berg gymnas 1977.
20-årene: Studerer, følger min militære ektemann til Sjøkrigs­skolen i Bergen og plikttjeneste i Bardu­foss. Får to barn - og to flotte år nordpå.
30-årene: Tilbake til Oslo. Preget av mye jobbing. Høydepunkt er OL Lillehammer 1994. Jeg hev nettopp OL-dressen, den var stor og tung, altså.
40-årene: Vi får vårt tredje barn, de to eldste vokser til og flytter ut. Blir ansatt i den første av til nå tre stillinger innen Forsvarsbygg.
50-årene: Deilig å bli voksen, være trygg på seg selv, føle seg full av energi og ved god helse. Ting er i god balanse. På en måte tegner 50-årene til å bli det beste ­tiåret.