Handlekraftkaren

Siden 11. september har han levd med konsekvensene. Gjort sitt for å utføre de beslutningene som krigen mot terror har ført med seg. Håndvåpen og radio har vært arbeidsredskap og overlevelsesverktøy. Nå byttes de ut med saksbehandlingsprogram og kontorstol. Den skarpe endens skarpeste leder har snudd karrieren 180 grader. Eller havnet «på den andre siden», som han sier det selv.

Temperaturen på Terningmoen ligger nærmere hans gamle Afghanistan enn hans nye Heggelia. Major Rune Wenneberg fører an mot et par solide utebord. Setter seg rolig ned, legger hendene i pratestilling, har ikke helt kommet inn i jobben ennå. Innrømmer at han slett ikke mestrer saksbehandlerprogrammet på pc-en sin.
Der jobben hans hittil har vært å iverksette, skal han nå tilrettelegge. For leveranser til Afghanistan – og til andre operasjoner som måtte komme i fremtiden. Han skal prøve å ikke bli akkurat som den saksbehandleren som han selv alltid fikk nei fra.
– Det verste er ikke å få nei, men å ­aldri få svar, sier han. Målsettingen er å klare å omsette de erfaringene han har etter mange år på det han omtaler som «lavt nivå», til å tilrettelegge for gutta som er ute.
Så langt snakker munnen, øynene og hendene rolig, sindig og avbalansert. Han har reflektert mye rundt det at han nå forlater den tjenesten som har gitt livet mening og offiseren energi. De åtte internasjonale deployeringene som har gitt ham mentalt overskudd, fysisk evne til å arbeide døgnet rundt. Det blir neppe hverken like enkelt eller like nødvendig å legge ned så mange timer bak en pult.

Han har gått gjennom årene med en intens lojalitet til verdiene, systemet og oppdragene. Også de gangene han ikke har vært personlig enig i alt.
– Men Hæren utvikler seg i riktig retning. Det er derfor jeg gidder å fortsette å jobbe her. I biografien til Norman Schwarzkopf beskriver han hvordan han kom hjem til USA, desillusjonert etter Vietnam-krigen, følte at han ikke fikk tillit, og sa opp. «Hang in there until you can do something about it», sa sjefen hans. Jeg liker å tenke på det når det butter imot.
For hver forfremmelse og ny beordring som er kommet, er han nærmere den muligheten, å gjøre noe med det. Hendene er bestemte, munnen former ordene uten å nøle og øynene viker ­ikke en tomme når han forteller hva han gjerne vil gjøre i ny jobb:
– Når jeg er kommet dit jeg er og er ferdig med å være ute på bakken og slåss selv, er det to ting jeg virkelig brenner for. Vi skal skape forutsetninger for at de som er ute og løser oppdrag på Norges vegne, er i stand til å lykkes. Og ikke minst skal vi skape forutsetninger for at de skal kunne komme hjem igjen etterpå, sier han.
42-åringen har sett mange veteraner som sliter etter at de er kommet hjem. Han er opptatt av å redusere den belastningen mest mulig.

Det er her journalisten bringer sam­talen inn på Wennebergs egen belastning. Den gangen han selv opplevde stressreaksjonen som han hadde lært så grundig om i teorien; som han var forberedt på i Libanon, i Kosovo, i Afghanistan – men som han i stedet møtte i norske medier. Bildet av seg selv med vikinghjelm og dødninghode, blåst opp over VGs forside. Beskyldningen om å stå bak en ukultur.
Håndbevegelsene skifter litt karakter nå, blir litt mindre bekvemme. Han vet det må nevnes, men skulle helst ha sluppet. Etter de første dagenes hardkjør har han takket nei til en lang rekke intervjuer, takket nei til å skrive bok. Men nå har ønsket om å «do something about it», gjort det nødvendig å snakke. Den nye stillingen krever at han vender tilbake til hendelsene som gjorde ham til forsidestoff til mindre enn et år siden.
– Jeg har ikke opplevd stressreaksjoner i kamp. Vi har trent grundig på å håndtere dem, og det er nesten vanskeligere på trening enn i virkeligheten. Det første eksemplet i livet på en slik stressreaksjon som jeg kjente igjen i forhold til teorien, kom i fjor, forteller han.
Der og da føltes det urettferdig. Og vanskelig å håndtere. Går du i et bakhold, da slåss du og tar tilbake initiativet. Men når det er mediene og opinionen som angriper, går det ikke an å tenke på samme måten:
– Plutselig er du i en situasjon der du ikke skal slå tilbake. Dette er et spill, en logikk og en verden som jeg ikke var forberedt på. sier Rune Wenneberg.

Han opplevde solid støtte fra Telemark bataljon og hærledelsen og sitter igjen med nyttig lærdom. Det handler om at det ikke bare gjelder å gjøre de riktige tingene, men at de riktige tingene også må oppfattes riktig.
– Jeg er ikke skuddredd, sier han, og mener det akkurat nå i overført betydning.
– Jeg gjør fortsatt det jeg mener er ­riktig, men det går an å selge det bedre. Ingenting var feil med holdninger, verdier og praksis, men vi var litt naive overfor hvordan det ville bli oppfattet.

Om Rune Wenneberg noen gang har vært naiv overfor virkeligheten i Forsvaret, så er det over 20 år siden. Blir han spurt om hvorfor akkurat han er i stand til å takle tøffe situasjoner på en måte som får både overordnede og underordnede til å fremheve ham som Forsvarets kanskje beste leder i kamp, så vender han tilbake til Libanon i 1990.
– Den gangen fikk jeg en reality check og opplevde at dette ikke bare var tøft og kult, men ansvarsfullt og farlig i tillegg. Opplevelsen av å komme i kamp første gang, å bli forsøkt tatt livet av, å oppleve at det er små marginer som avgjør om du lever eller dør, erkjennelsen av at du ikke er udødelig. Den største gaven jeg har fått som offiser, er at jeg kom tidlig ut og fikk erfare dette, i stedet for bare å være nok en naiv fjott som skulle være kul og ha det moro.
Allerede som sersjant i Garden fant han ut at han ville være i Forsvaret. Dermed satset han på å komme seg ut i utenlandstjeneste og havnet i Libanon.
– Livsstilen. Den enorme variasjonen i arbeidsoppgaver, forklarer han.
– På den tiden som 20-åring var det mye av det spennende og morsomme, alle opplevelsene man fikk. Etterhvert som jeg er blitt eldre, er det jo blitt andre ting, sier han.

Ser man på flyttestatistikken til unge Rune på 1970-tallet, skulle man tro at han var født til et omflakkende liv i Forsvaret, til tross for at han ikke er født inn i noen forsvarsfamilie. Men selv om han stadig har vært på flyttefot, var han langt oppi 20-årene før den standardiserte forsvarsdialekten slipte bort barndommens nordlending.
Da eldstesønnen hadde bodd fem steder de første sju årene av livet sitt, bestemte Rune Wenneberg seg for å slå seg til ro. Siden det er i Telemark bataljon han har sett for seg å bli, slo han seg til på Elverum, med kort vei til Rena, kona i sykepleierjobb og guttene klare for å skaffe seg skolekamerater som de ikke flytter fra etter kort tid.
At han skulle bli kalt rett til Hærstaben og bli pendler til Heggelia, var slett ikke som planlagt. Men som så mange ganger før har han familien i ryggen. Det er blitt mange familieråd, klare meldinger om hva tjenesten faktisk går ut på og hvor risikabel den er, og alltid full støtte fra en – etter mannens eget utsagn – «fantastisk kone».
Spill med åpne kort hjemme; ikke prøv å fremstille tjenesten som noe annet og mer ufarlig enn den faktisk er, er rådet hans til kolleger med familie. Heller ikke på fritiden er Rune Wennerberg noen offisersklisjé. Han kan mer enn sin Schwarzkopf, og han omtales som reflektert,  etisk bevisst og langt fra noen macho-type, selv om språkbruken kan være røff. På linje med virkeligheten.
Som en venn som tjenestegjorde under ham for lenge siden, sier det: «Det er en grunn for at vi sender soldater, og ikke sosionomer.» Samme venn og ekskollega mener det knapt finnes en militær leder som er mer etisk ­bevisst enn Wennerberg.

– Etiske problemstillinger er noe jeg har hatt et bevisst forhold til så lenge jeg kan huske, sier han selv.
– Når man forvalter liv og død, berører jeg både mitt eget liv, familien, gutta, familien til gutta, fienden, familien til fienden, uskyldige sivile. Ringvirkningene ved at du gjør noe feil, er sånne at du ikke kan være en profesjonell kriger hvis du ikke tar det ansvaret. Å la verdiene styre er helt avgjørende, sier han.
Han er engasjert nå. Prøver å forklare alle som ikke har vært der selv, hvordan et lite øyeblikk avgjør liv og død for så mange:
– Du har ekstremt mye makt når du løser oppdrag ute. Den makten skal du ikke ta lett på. 20 års trening kulminerer plutselig i løpet av to sekunder. På et øyeblikk blir det avgjort om du får leve videre. Kanskje kommer aldri de to sekundene. Men det er dem du skal forberede deg på. 

Får han snakke uten å bli avbrutt, er det meningene sine om utviklingen i Forsvaret han helst vender tilbake til. Da inntar de talende hendene igjen den trygge posisjonen på toppen av bordet, og ordene kommer rett fra levra og handler om innsatsforsvar, underoffiserer og profesjonelle krigere.
– Jeg synes jo den veien vi går nå, er riktig. Mot profesjonalisering, mot et innsatsforsvar der flest mulig av dem som går i uniform, er relevante, og ikke bare ansatte. Men det er fortsatt en lang vei å gå, sier han.
– Det er verneplikt, mobiliseringsforsvar, regler, mentalitet, rutiner og kultur som er dannet under den kalde krigen, og som lever videre nå selv om den kalde krigen er slutt, sier Rune Wenneberg.
Han opplever mye av utviklingen som en kamp først og fremst mellom en ny og en gammel generasjon med offiserer.
– Derfor er det jo vanskelig for oss å innføre det som for meg er en selvfølge: Et underoffiserskorps, og ordninger som gjør at vi kan ivareta de profesjonelle soldatene. Akkurat når landslaget vårt i konvensjonell krigføring blir på sitt beste, så sparker vi det ut. Det er et yrke der man legger livet som innsats, mens regelverket tilrettelegger for at det er amatørene som skal gjøre jobben, ikke de profesjonelle, sier han.
– Folk går med en illusjon om at slik det var på 70-, 80- og 90-tallet, var en suksesshistorie. Den krigen vi kjemper i Afghanistan, er noe helt annet enn den kalde krigen. 

En annen krig krever en annen kultur, en annen organisasjon, andre krigere, sier majoren. Han bruker gjennomført uttrykket «krigere». Det er dét som er realiteten. Spørsmålet er bare hva man legger i begrepet. Internt er det et godt begrep. I offentligheten er det ikke alltid det har vært like godt – særlig ikke i et tidsrom da den politisk riktige betegnelsen på det som foregikk, var noe helt annet enn «krig».
Selv har han opplevd «andre kriger» i rask rekkefølge. Bare fra den første turen ut i Libanon i 1990 til det tidligere Jugoslavia få år senere var forskjellene store.
– Det var akkurat på den tiden da vi begynte å sende ut samtrente avdelinger. Til Libanon sendte vi jo bare ut enkeltmennesker. Og nå hadde vi også en helt annen kontroll på dem som dro ut. De var selektert av oss og trent av oss gjennom hele førstegangstjenesten.
Til gjengjeld er han storfornøyd med utviklingen i kvalitet siden årtusenskiftet:
– Telemark bataljon da og Telemark bataljon i dag er et kvantesprang, sier han.

Det var for relativt kort tid siden, i Afghanistan, han først opplevde å miste en av sine egne menn. Da det skjedde, var det noe han hadde forberedt seg lenge på at kunne skje. Det er de forberedelsene og den rammen som gjør det mulig å leve med en slik hendelse i ettertid.
– Det skjedde i en profesjonell avdeling, innenfor rammen av hva vi – dessverre – anser som normalt. Det var forventet at vi kunne miste folk, og det ble håndtert på en ekstremt profesjonell måte av avdelingen da det skjedde. Det at jeg tror på det vi gjorde der nede, gjør at jeg gir det mening. At hans pårørende er stolte av ham, og at vi har hatt en god dialog med de pårørende etterpå, gjør at det er betydelig lettere å leve med nå, sier Rune Wenneberg.
Det er et langt liv i Forsvaret som har satt ham i stand til å takle situasjonene og leve med det som skjer. Han ser lite i oppveksten og privatlivet som førte til at akkurat han egner seg spesielt godt til å lede mennesker i kamp.
– Men det å bli far, det å få ansvar for andre, gjør at jeg stiller spørsmål ved om dette er rett, om det er en prioritering jeg kan leve med. Dette er oppgjør vi har tatt i familien vår. Det er vanskelig å snakke om, men å snakke med familien er helt avgjørende hvis du skal ha denne jobben, sier han.

I løpet av en drøye 20 år lang karriere i Forsvaret har han sett de internasjonale oppdragene endre seg fra fredsstøttende arbeid til opprørsbekjempelse og rene kamphandlinger. Han har vært en av de mange som har satt livet på spill for å gjennomføre de politiske vedtakene om kamp mot terror. Ti år etter 11. september har han begynt refleksjonene over 22. juli.
– Til tross for tragedien er det i ettertid også til en viss grad noe positivt som er kommet ut av det som har skjedd. Den naiviteten vi til en viss grad har hatt i forsvars- og sikkerhetspolitikken, håper jeg forsvinner nå, sier Rune Wennerberg.
Når han snakket om naivitet, er det ikke som del av noen klassisk «hauk-og-due-debatt». For Wennerberg handler det ikke om å være tøff, men om å være forberedt:
– Uansett hva som skjer, er det ikke det du hadde planlagt for. De truslene vi står overfor, kan komme som troll ut av eske. Det eneste som gjelder, er fleksible løsninger. Det går ikke an å tenke på én spesifikk oppgave, gjennomføre førstegangstjenesten for å lære den, og så sitte på vent til verden eksploderer rundt deg, sier han.
– Én ting er naiviteten, noe annet er fokuset på at trusselen er muslimske, mørke menn. Those days are over!

Og når de dagene er over, hva er så det neste? Hvor ser dagens major seg selv når han er 50?
– Jeg skulle ønske jeg var brigadesjef i Brigade Nord. Men det kommer nok ikke til å skje. Det finnes bedre folk enn meg til å klare den jobben, sier Rune Wennerberg.
Så vender han nok en gang tilbake til hovedbudskapet, legger de talende hendene i overtalende posisjon igjen, setter øynene i journalisten og oppsummerer:
– 11. september endret alt! Vi må endre oss med.

GEORG MATHISEN
Foto: ARNE FLAATEN

Navn: Rune Wenneberg                                                                                       
Født: 23. januar 1969
Sted: Oslo 
Sivil status: Gift, to sønner på syv og tolv år.
Stilling: Stabsoffiser i Hærstaben

Milepæler
10 år: Bodde på Vestvågøy  («Verdens beste sted å vokse opp, med både fjell, vill natur og sjø»), og var mye på sjøen med en bestefar som var fisker.
20 år: Sersjant i HMKG, og var i ferd med å bestemme seg for om dette var noe han ville eller ikke.
30 år: Dro som nestkommanderende i geværkompani i Telemark bataljon til den første kontingenten i Kosovo. Far for første gang. 
40 år: Dro til sin ­tredje deployering som kompanisjef i Afghanistan med Telemark bataljon. Første gang han personlig mistet en mann i strid.