Vassdalen

VASSDALEN: Slik illustrerte Forsvarets Forums fotograf Odd-Steinar Tøllefsen tragedien på førstesida i mars 1986. Bildet er malt på en vegg på Troms forsvarsmuseum på Setermoen. Det ble også premiert som ett av de beste norske pressebildene i 1986.

5. mars 1986: Tropp to fra Ingeniørkompaniet på Skjold befinner seg i ei skråning under det 763 meter høye fjellet Storebalak. Vinden uler. Snøen pisker. Soldatene bruker spader og motorsager for å lage en farbar vei for beltevognene som kommer bak. Avreisen fra Skjold har blitt utsatt på grunn av været og et skred som har sperret E6 nord for Bjerkvik. Men nå er øvelse Anchor Express med

20 000 deltagere i gang.

 

 

Vassdalen from Forsvarets forum on Vimeo.

 

I Vassdalen. – Når vi ser området fra lufta i dag, skjønner vi at det var en svært risikofylt operasjon å prøve å få en hel bataljon inn gjennom Vassdalen mot Bones, sier Eivind Hovin (45). Han var sersjant i tropp to i 1986.

– Jeg har aldri før sett området lenger innover dalføret. I godværet ser vi også toppen av Storebalak. Den fatale marsdagen for 25 år siden så vi ikke hvor høy og farlig fjellsiden ovenfor oss var, den var borte i snøføyka, forteller han.

Lys og mørke. De 31 soldatene i tropp to får ikke noe forvarsel. Bare et brak, så tumler alle nedover i snømassene med voldsom kraft. Lys og mørke, smerte og død. Da det svære skredet etter noen sekunder stilner nede idalbunnen, er to beltevogner knust og bare seks-sju mann er så heldige at de kan reise seg opp og gå. De fleste er begravd i tonnevis med hardpakket snø. Det er merkverdig stille. Ingen radioer eller telefoner kan varsle om ulykken. Troppssjefen har litt tid før raset gikk, kjørt ned med ei beltevogn for å prøve å få stanset operasjonen. Han mente den var risikabel. Også nestkommanderende i troppen er nede i bygda et ærend. Dagen før hadde de to sjefene for tropp to og tropp tre sagt på to ordremøter at de tok ordrenekt hvis området ikke ble klarert av skredeksperter, forteller Hovin. Svaret fra ledelsen i tredje bataljon var at området var klarert, noe som i ettertid viste seg å ikke være riktig.

 

Store dimensjoner. Sersjant Hovin er eneste overlevende befal igjen på rasstedet. De to andre sersjantene ligger under snøen. Han tar nå oppgaven med å gå til fots ned der troppen noen timer tidligere har kommet opp. De øvrige overlevende begynner den fortvilte jobben med å grave etter sine kamerater. Etter tre kvarter – og etter å ha passert et fersk skred – møter Hovin en annen avdeling og får slått alarm. En av Norges vanskeligste og mest omfattende redningsoperasjoner blir satt i gang, men det går snart opp for Forsvaret og det norske folk at man står overfor en katastrofe av store dimensjoner. En gravemaskin må fraktes inn, og den siste omkomne blir funnet på sju meters dyp etter flere dager. Hele Norge sørger.

 

FARLIG FJELL: Systemoperatør Jon Bjarne Sjøthun fra 339-skvadronen, samt Eivind Hovin og Sven Arne Simonsen tilbake under Storebalak.

På grensen. 25 år etter tragedien har vi fløyet inn med ett av Bell-helikoptrene til 339-skvadronen på Bardufoss. Nå viser været seg fra sin beste side, og vi finner en høyde hvor det er mulig å lande. Systemoperatør Jon Bjarne Sjøthun (55) var med på redningsoperasjonen i 1986. Han fløy redningsmannskaper, skadde og døde.

– Vi hadde nok ikke fløyet i Vassdalen den dagen om det ikke var for at det hadde skjedd en ulykke. Det var snøkov med dårlig sikt, vind og turbulens. Seks-sju helikoptre jobbet hele ettermiddagen, og en av maskinene lå som en koordinator over de andre for å sikre at det ikke skulle skje ulykker i lufta. En politimann ble også plassert på en fjelltopp for å skaffe radioforbindelse. Vi opererte på grensen av det tillatte, sier Sjøthun.

 

Gravde etter kamerater. En overraskende flankemanøver skulle gjennomføres via beltevognveien, som var stukket ut mange dager før øvelsen. Det var alminnelig kjent at skredfaren var stor. Flere snøskred hadde krysset bilveier i øvingsområdet. Men da beslutningen om å avblåse Vassdalen-operasjonen omsider ble tatt, var det for sent. 16 soldater omkom og flere ble skadet.

– Det gikk så fort. Vi hørte et brak og ble overmannet av all snøen som veltet nedover. Jeg var av de øverste i lia og ble ført langt ut på sletta. Heldigvis hadde jeg hodet over snøen, og jeg klarte å grave meg løs selv om ene skuldra var ødelagt, forteller Sven Arne Simonsen (44).

– Vi så noen støvler og armer og begynte å grave etter kameratene våre. Vi var vel fem-seks stykker som kunne gå i gang med det.

 

Kritiske til oppdraget. Simonsen nektet å dra tilbake til Skjold sammen med de øvrige fra troppen etter ulykken. Han er fortsatt svak i skuldra og jobber i ei attføringsbedrift i Narvik. Han har ikke hatt ski på beina etter Vassdalen.

– Jeg tror nok Forsvaret har blitt flinkere til å tenke skredfare, men det vil sikkert bli flere ulykker. Manøveren gjennom Vassdalen skulle aldri vært satt i gang med alle de advarslene som var kommet, sier han.

Hovin er enig, for oppdraget virket håpløs. I tillegg skulle det være hemmelig, for flankemarsjen skulle overraske fienden.

– Ulykken rettet oppmerksomheten mot ordresituasjonen. Når har man rett og plikt til å følge ordre? Mange ledd kunne ha stanset operasjonen.

Som alle de andre i tropp to er også Hovin sivilist. Han fortsatte i ingeniørbransjen og er nå sivilingeniør og prosjektleder i en større bedrift på Østlandet, med bosted i Nittedal. Han bestemte seg for å tørre å bruke fjellet videre, men holder seg unna bratte lier. Vanlige slalåmbakker var en utfordring til å begynne med.

– Jeg er rimelig kritisk til den mangel på handling som ble utvist fra folk i ledende posisjoner. Flere av offiserene hadde jo i forveien fløyet med helikopter gjennom Vassdalen og burde sett hvor håpløs jobben vår var. Noe har nok Forsvaret lært av dette, sier Hovin.

 

PÅRØRENDE: Oddleif og Birgit Marskar Larsen med bildet av sønnen Arne Mikal. Foto: TORBJØRN LØVLAND

Dødsfelle. Oddleif og Birgit Marskar Larsen mistet sin sønn Arne Mikal for 25 år siden. De er ikke overbevist om at alt har blitt så mye bedre. De frykter at nye ulykker vil kreve liv selv om reglementene er forbedret.

– Forsvaret hadde allerede i 1986 et skreddirektiv som tilsa at soldatene ikke skulle inn i rasfarlige områder dersom det ikke var tvingende nødvendig. Det var svært stor skredfare under vinterøvelsen. Området soldatene skulle gjennom, var så farlig at ene troppssjefen ikke ville ta på seg ansvaret for hva som kunne skje dersom hans tropp måtte gjennomføre oppdraget, sier Birgit Marskar Larsen.

Hun og mannen mener soldatene i sønnens tropp var i ei dødsfelle. Soldatene ble forlatt i et rasfarlig område og fikk svært lite informasjon. I ettertid ble ingen offiser gjort ansvarlig for tragedien.

– Skreddirektivet var brutt, men ansvaret ble pulverisert. Vi føler også at granskningen ikke var god nok. For eksempel ble ingen offiserer spurt om skredreglene, og vi måtte bruke store ressurser på å få tak i skreddirektivet. Etter store anstrengelser fikk vi innsyn i etterforskningsmaterialet. Den egentlige årsaken til at 16 liv gikk tapt kom ikke fram.

Oddleif Larsen satt etter ulykken i kontaktutvalget for de etterlatte.

– Når vi overlater våre ungdommer til Forsvaret, må vi føle oss trygge på at det ikke tas sjanser. Det er tross alt ikke krigstilstander i Norge. Og soldater bør få det beste utstyret som finnes og samme rettssikkerhet som andre borgere. Jeg synes faktisk at arbeidsmiljøloven bør gjelde også våre soldater i fredstid.

 

SNØVITEN: Major Knut Bakke må hoppe for å få snøen til å gli ut under slabtesten. Jo Gunnar Ellevold avventer spent.

Snøprøve. I Mauken skytefelt er et tjuetalls offiserer fra fem nasjoner samlet i en snøskavl. De har nettopp startet på et ni dager langt kurs i skred­varsling. Major Jo Gunnar Ellevold fra Forsvarets vinterskole viser hvordan en snøprøve skal tas. Han finner en skråning med to meter dyp snø og begynner å grave en tre meter lang vertikal vegg.

– Vi bør finne et representativt område hvor snøen ligger naturlig, og det må være trygt, med 30-40 graders helning. To meter dyp snø er greit for å finne alle snøtypene helt ned til bakken. Det er glidelagene vi er ute etter, for det er de som kan være farlige, forklarer han.

Ved snøprøver skrives det logg. Del­takerne noterer temperatur i luft og nedover i snøen, helningsgrad, himmelretning, vind og etter hvert de svake snølagene som åpenbarer seg. Med en rasterplate og lupe blir type snø bestemt. Første svake lag finnes på knapt 70 centimeters dyp, neste noe dypere. Med slag på en spade oppå snøen blir det fastslått hvor stor faren for utglidning er. Etter å ha foretatt en ordinær snøprofil, en kompresjonstest, en utvidet kompresjonstest og en såkalt «slabtest», er det tydelig at skredfaren i dette området er liten: Det må ganske mye press til for å få blokkene med snø til å gli ut.

– I alle avdelinger bør det være en som behersker alle disse testene for å kunne vurdere skredfare, de er som en verktøykasse. Men du får også visse inntrykk når du går ut om morgenen og observerer naturen rundt deg, sier Ellevold.

 

SØKELINJE: Hvert tiende sekund går søkelinja med Stine Lysaker et steg framover i grovsøket under øvelsen i Istindlia.

Øvelse. I Istindlia stikker 20 år gamle Stine Lysaker fra batteri Nils søkestanga nesten fire meter ned i snøen. Fenrik Mads Lyssand kommanderer «fram» hvert tiende sekund. Søkelinja med Lysaker og nesten 20 andre soldater skulder ved skulder flytter seg litt framover. Det blir rundt 70 centimeter mellom hvert stikk ned i snøen. Bak følger noen soldater med snøspader. Vi er på snøskredøvelse i Målselv.

– Jeg har vært med i Nes Røde Kors hjelpekorps og vært på flere skredøvelser der. Én gang rykket vi også ut til en virkelig ulykke, men ble kalt tilbake. Det er ikke så vanskelig å gå med søkestang, men akkurat nå fryser jeg litt på tærne, sier menig Lysaker.

Det er ikke hvert år at Brigade Nord øver sammen med politiet, men nå er drøyt 100 mann involvert i en søk- og redningsøvelse i Målselv. Både dukker og soldater er gravd ned i snøen, de skal finnes og reddes ut. Her får man prøvd både søk med elektroniske instrumenter og manuelle søkestenger – og søk med hund.

– Snøen er tre-fire meter dyp, men den største utfordringen er å holde rekka for dem med korte bein. I Røde Kors fikk vi en gang prøve å stikke stanga mot en person, og du oppdager fort om det er frossen jord eller et menneske du treffer, for da fjærer stanga. Vi tok søkestengene i bruk etter først å ha brukt biper’n i et overflatesøk, sier Lysaker.

Hun har biper’n (sender/søker-instrument) festet på brystet, påslått i søkemodus. Den er grei å bruke og en trygghet når hun snart skal ut på vinterøvelse. Stine Lysaker var for øvrig med på å hente ut noen medsoldater som hadde blitt tatt av et snøskred i Istindan i fjor høst. De var på en privat utflukt og fikk heldigvis bare lettere skader.

På øvelsen i Istindlia gikk alarmen i syvtiden på morgenen. Sivilt politi var først på stedet og etter seks timer ankom batteriet fra Artilleribatal­jonen på Setermoen. Soldatene har hatt grunnleggende leksjoner i skredsøk, men nå øver de på liksøk. Sjansen for å overleve så lenge i snøen er små. Det tar tid å lokalisere markørene, de siste dukkene ligger lenger ned enn der batteri Nils satte i gang. Hundene fra MP-troppen har også problemer. En egen vakt prøver å holde oversikt over hvem som jobber i rasområdet.

 

Ferskvare. Mye har skjedd i arbeidet for å forebygge skredfare siden Vassdalen i 1986. Også etter ulykken da en HV-soldat mistet livet i 1994 på Kvamskogen, en ulykke som lett kunne blitt verre enn Vassdalen. En hel troppsbase ble da begravd. Varslings­kurset på Mauken og øvelsen i Istind­lia er bare to av tiltakene. Ellevold har ledet de militære skredgruppene under øvelser siden 2004 og er en av Forsvarets mest erfarne skredeksperter.

– Med det nye skredredningsmateriellet som er innført, og ny Recco-søker på vei inn i skredredningssatsene, ser vi ikke lenger nytte av den gamle skredsnora. Den gamle spadeprøven er i ferd med å bli avløst av nye tester, sier han.

En faglig vurdering av skredfare er for eksperter. Folk flest skal legge merke til fire mulige faresignaler: Når det går skred et sted, da er det klart skredfare. Drønn som høres i snøen markerer gjerne skredfare. Skytende sprekker flere meter framover i flaksnø når du går på ski eller kjører scooter betyr svakere sjikt under snøen. Legg merke til vind i fjellet som legger snø på le-sida. Frasen om trygg på rygg gjelder fortsatt.

– I dag har skredgruppa de ressursene vi trenger, og ledelsen lytter nok mer til oss nå enn de gjorde i 1986. Vi opplever også stor etterspørsel etter kursene våre. Men denne kompetansen er ferskvare og må vedlikeholdes, forteller major Ellevold.

 

DRILLER: Artillerister på søkelinje under skred­øvelse i Istindlia.

Kameratredning. Det viktigste er å ikke bli tatt av skred. Men om det verste skulle skje, er norske soldater fra i vinter bedre forberedt.

– Tidligere pleide vi å si at vi hadde et kvarter på å grave ut overlevende i live. Vi har vel erkjent at tiden i realiteten er kortere, og nå satser vi mer på hurtig kameratredning. Derfor har vi denne vinteren anskaffet 7000 sett kameratredningutstyr slik at man kan finne hverandre uten å vente på hjelp, forteller kaptein Aanon Clausen ved Forsvarets vinterskole.

Det nye utstyret til 55 millioner kroner består først og fremst av et signal- og søkeinstrument på størrelse med en mobiltelefon. Det skal bæres på kroppen og slås på hver gang soldatene går inn i et område hvor det kan være risiko for å bli utsatt for snøskred. Instrumentet er tredimensjonalt, det forteller både retning og avstand til skredofferet – omtrent som på en GPS, og kan også brukes fra helikopter. Avstanden er maksimum 50 meter, avhengig av dybde på den det søkes etter. I tillegg har hver soldat en søkestang og en aluminiumsspade.

– Dette er utstyr på linje med det mange brattkjørere bruker sivilt, sier Clausen.

Utstyret som norske soldater nå vil bruke, er av samme type som mange alpejegere har hatt. Det skal holde i flere år, og det er også anskaffet utstyr som skal teste søkeren etter hver sesong. Batteriene varer minst en uke sammenhengende i sendemodus. Det nye utstyret er enkelt å bruke – den grunnleggende opplæringen tar en knapp time, men med påfølgende praktisk øving på kameratredning.

– Hvor mye skredlære vil en norsk soldat få i praksis?

– Det er vanskelig å si. Det viktigste vil fortsatt være trygg marsjvei som et preventivt tiltak. Med alt fra kart og kompass til vurdering av terreng, vær og snødekke, blir det nok noen dagers opplæring til sammen, antyder Clausen, som understreker at 30-gradersregelen og skredfarevarselet fortsatt er avgjørende for hvor soldater får ferdes. Norge vil fortsatt legge vekt på å øke den generelle kompetansen, fremfor å satse på fjellførere og tindeveiledere som mange andre land har gjort. Kameratredning med varsling, søk, bruk av søkestand, utgraving, sanitet og evakuering vil stå på dagseddelen.

 

Nye bestemmelser. Det personlige skredutstyret er altså bedre enn noen gang. Skredekspert Kjetil Brattlien ved Norges Geotekniske institutt (NGI) mener en ulykke som den i Vassdalen ikke kan skje i dag dersom bestemmelsene følges:

– Forsvaret har adoptert den sivile skredfareskalaen med militære tilleggsbestemmelser. I Vassdalen var det stor skredfare i mars 1986, og ut fra de militære bestemmelsene ville man sett at det ikke var lov å gå inn i Vassdalen, sier Brattlien.

NGI pleier å delta med skredeksperter på større vinterøvelser. Før Vassdalen-ulykka var disse ekspertene innkalt på repetisjonsøvelse. Etter ulykken ble dette pekt på som uheldig, og nå er eksperter til stede som sivile konsulenter.

– Forsvarets vinterskole har i dag veldig stor kunnskap, og deres instruktører har stort fokus på skred. Når jeg som skredekspert jobber med dem, føler jeg at jeg er sammen med likemenn, sier sivilingeniør Brattlien.

Han mener gode kunnskaper og moderne redningsutstyr hos dem som kjører i bratt terreng, er årsak til at det ikke har blitt flere skredofre de siste årene, selv om det har vært en kraftig økning i bruken av bratte heng og fjellsider.

 

Vinterøvelse. Generalløytnant Bernt Iver Ferdinand Brovold er øverste ansvarlig for gjennomføringen av årets vinterøvelse i mars. Han sier at det vil bli lagt vekt på hva skredgruppa mener:

– Det må ikke være tvil om at i enhver ledelsesstab for de store øvelsene, er det en egen skredgruppe som kommer med råd. Og de lyttes til. På vinter­øvelsen i fjor var det i hvert rutinemøte en egen agendapost hvor vi om nødvendig endret operasjonsmåten. I tillegg har enhver troppefører på bakken et ansvar. Jeg er komfortabel med måten skredberedskapen ivaretas på mine øvelser, sier sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter.

SISTE MARKERING: Hovin og Simonsen vil være til stede ved markeringen av 25-årsdagen i indre Troms første helgen i mars. De synes begge det er greit at dette blir den siste offisielle markeringen.

På vei tilbake. Etter å ha fløyet over fjellmassivet på grensen mellom Nordland og Troms flyr Bell-helikopteret litt taktisk tilbake mot Bardufoss. Det går i lav høyde gjennom Øverli-skaret. De fire rotorbladene nærmest kvister busketoppene. Simonsen og Hovin nyter turen denne fine vinterdagen. For 25 år siden var det bare styggevær og død som preget helikopterevakueringen ut av Vassdalen. Til feltsykehuset i Bjerkvik, og videre til sykehusene i Harstad og Narvik.

– Vi var rundt på sykehusene og besøkte de skadde, og i noen begravelser. En psykiater prøvde å bistå oss i Holmen leir. Verst var minnehøytiden i hangaren på Bardufoss, med 16 kister. Vi kom inn i hangaren på rekke – litt uforberedt. Jeg husker musikken, men har ikke orket å se TV-opptakene. Det gjorde også inntrykk da vi skulle til Narvik sykehus og så at hele byen flagget på halv stang. Vi skjønte nok ikke helt omfanget av ulykken i starten, sier Eivind Hovin.

 

Les portrett med Arne Pran på side 40-43. Han var brigadesjef under øvelsen i 1986.

 

TORBJØRN LØVLAND tl@fofo.no

Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

 

Dette er nytt etter Vassdalen

x■ Skredvarselkurs arrangeres årlig, og har vært gjennomført i om lag 20 år for å gi befalet viten om hvordan de skal vurdere faren for skred.

x■ Siden 2007 har det vært årlige skredredningskurs, med opplæring både i organisert redning og kameratredning.

x■ De 12-15 store skredredningssatsene som Forsvaret anskaffet etter Vassdalen, ble oppdatert tidlig på 90-tallet med to Recco-søkere til hver sats. Alle soldatene hadde to Recco-brikker.

x■ Militære lavinehunder utdannet.

x■ Skredkart for de mest aktuelle øvingsområdene er utarbeidet.

x■ Utdanningsprogrammet for både soldater og befal er utvidet til å omfatte kameratredning.

x■ Den militære skredfareskalaen ble for to-tre år siden justert til den sivile internasjonale standarden, med militære tilleggsbestemmelser.

x■ UD 2-1 (sikkerhetsbestemmelsene i Hæren) er vesentlig endret, særlig etter Kvamskogen-ulykka. Det kom der krav om skredvarsel ved alle øvelser, utarbeidet av befal med nødvendig kompetanse.

x■ I 2008 kom forsvarssjefens direktiv for kompetansekrav i vintertjeneste.

x■ Ved årsskiftet kom det nye kameratredningsutstyret som alle feltsoldater skal bære.

x■ Generalinspektøren for Hæren godkjente nylig nytt skredvarsling- og nytt skredredningsreglement, kompetansebøker som beskriver rutiner, metoder og bruk av nytt utstyr, blant annet for klassifisering av snø.

Kilde: FORSVARETS VINTERSKOLE

 

Utstyr for å bedømme skredfare:

snøprofil10.jpg

■ Snøsag

■ Snorsag

■ Rasterplate

■ Tommestokk

■ Loggbok

■ Termometer

■ Lupe

■ Kompass/

vinkelmåler

 

Minnefond. Etter skredulykken i Vassdalen ble det samlet inn 1 mill kroner til et minnefond. Fra dette fondet deler vernpliktsrådet ut penger til verdige formål. Statuttene for Minnefondet etter Vassdalenulykken har som formål å hedre de omkomne vernepliktige soldater og befal. Gjennom disposisjoner til redningssaken skal fondet minne om den tragiske ulykken. Midlene fra fondet skal ikke dekke behov som det er naturlig at Forsvaret selv dekker. Fondet skal hvert andre år bruke avkastningen etter fratrekk for inflasjon. Realverdien av fondet skal ikke forringes. Landsstyret for TMO i Forsvaret innstiller overfor Landskonferansen hva avkastningen skal benyttes til.